Marit Breivik går stivt og unaturlig bortover gangen på Olympiatoppen. Er det 460 landskamper med håndballjentene som har tatt slik på? Er det en gammel skade fra håndballbanen – kanskje påført i en av hennes 140 egne med flagget på brystet?

– Kneet skal snart skiftes ut. En genetisk feil. Min mor måtte gjennom det samme, sier Breivik.

– Jeg skal gjøre det med begge, men må ta ett av gangen.

Hun er så absolutt oppegående. Breivik går så fort utslitte kneledd kan klare. Hun har oppdrag og utfordringer i øst og vest. «Marit Breivik AS» går i alle fall så det suser, med ektemann Niels Hertzberg som daglig leder. Han holder orden på avtalene og kontraktene.

Selv om fruen kunne ha reist land og strand rundt for å stå på en talerstol, er det likevel i jobben som coach i Olympiatoppen at Breivik føler hun får brukt mest av seg selv. Der holder hun et fast grep om en rekke lagspillidretter, og derfor må Breivik ha nye klær.

For nå skal hun til OL, og foran speilet er Breivik som kvinner flest. Kler jeg det? Sitter genseren for stramt? Breivik smiler til seg selv, når hun prøver OL-tøyet. Vancouver venter, der curling og ishockey skal få oppmerksomheten.

Deretter bytter hun arena i en kort periode. I mars venter nemlig Ole Gunnar Solskjær på håndballens tidligere førstedame, som er så nysgjerrig at hun knapt kan vente med å komme seg til Manchester United. Hun vil vite hva de holder på med, hvordan de jobber, hva som er filosofien.

– For meg er læring høyoktan, eller kanskje jeg skulle si biodiesel, ler Breivik.

Det er lenge siden hun hadde glippe mellom fortennene.

Rollemodell

I 15 år var trønderen sjef for kvinnelandslaget i håndball, en inkluderende leder. I de første årene fikk hun pepper. Mange mente at hun burde dirigere mer, snakke høyere, være mer bestemt.

I dag får hun bruke egenskapene sine, og enda flere sider av seg selv – kall det erfaring – i sine mange roller. Hun liker oppgaven med å utfordre trenere, og mener overføringsverdien fra det «gamle livet» er stor.

Som medaljefanger i særklasse, det ble 13 i hennes regjeringstid, vet hun det meste om hva som kreves når mye står på spill.

– Tøffere, kynisk, mer målrettet. Det er en tydelig bestilling!

Marit Breivik bøyer seg fremover i sofaen, ser intenst på Eli Landsem, som er landslagssjef i fotball.

Rundt dem sitter mange støttespillere fra Olympiatoppen, som også vil vite hva Landsem tenker, og ikke minst trenger.

Breivik leder møtet. Hun har hettegenser med Olympiatoppens logo på brystet, som om hun skal videre på trening etterpå. Smykket i halsen forteller likevel at det er en dag for møter, ikke svette.

– Hvor trykker skoen?

Breivik har flyttet seg én etasje opp, til et nytt møte, og hun spør mer.

Espen Tønnesen, fagansvarlig for trening på Olympiatoppen, snakker om at han vil ha respekt for det særegne i hver enkelt idrett. De to diskuterer hvordan kvaliteten i den daglige trening kan heves ute i klubbene.

– Jeg bobler veldig fort over, ler Breivik, henvendt til Tønnesen.

Trønderen retter litt på lesebrillene, som er veldig skjeve. Breivik tar brillene av og på, og de sitter virkelig litt på snei over nesen. Det er underordnet akkurat nå, i det lille møterommet i Olympiatoppens 2. etasje, der takvinduer kaster dagslys ned på de to som har mye å snakke om.

Medcoacher

En «gammeldags» flippover med blanke ark står ved inngangsdøren når Finn Aamodt kommer inn.

«Hva skal du bli når du blir stor?»

Aamodt er vant til å spørre han også. Spørre og grave. De to coachene skal sette hverandre på prøve, men også hjelpe og støtte hverandre hvis den ene står fast. De spiller hverandre gode.

Hun forteller om impulsene hun får fra kulturen, opera, konserter, film. Levangers kanskje mest kjente rollemodell, er avhengig av å øse av andre kilder enn de som har med sport å gjøre.

Derfor stiller hun når Arve Tellefsen lokker med fiolinen sin og går i kompaniskap med Nidarosdomens Guttekor i Oslo. Men i neste omgang er hun i hjembyen på familiebesøk og foredrag i Levanger Håndballklubb, for senere å delta i styremøte i Rosenborg. Hennes nye liv inkluderer fotball nå, både der og i styret i Norsk Toppfotball.

Fortsatt trener

54-åringen har så mange posisjoner at man skulle tro hun fikk kneproblemer bare av all forflytningen. Hun har tatt imot en ball fra Norges idrettshøgskole (NIH) også, og er ansatt i en 20-prosentstilling. Hun bistår dessuten Larvik og Byåsen, de to klubbene som stadig leverer gode spillere til landslaget.

Og hvis noen trodde at treneren Marit Breivik er helt ute, så er det så definitivt feil.

– Veldig bra skudd!

Breivik står på parketten og hun har hevet den litt hese, karakteristiske Marit Breivik-stemmen. Klokken er halv åtte på morgenen. Spillerne er dem som banker på Norges landslagsdør.

Ex-landslagstreneren hadde ikke hjerte til å svare nei da Thorir Hergeirsson spurte.

Dropper NM-finalene

Møtene dagen før er om ikke glemt, så i alle fall ikke i hodet akkurat nå. Breivik er i nuet. Kledd i grått, men fortsatt i Olympiatoppens uniform

Men fordi håndballandslagets Robert Hedin og ishockeylandslagets Roy Johansen står på hennes timeplan klokken 09.00 på Toppidrettssenteret, må hun gå fra treningen litt før.

Over en kopp svart kaffe i Olympiatoppens kantine forteller den «sultne» coachen at hun trives. Angrer ikke på noe. Hun har fått mer å gjøre, men også mer rom.

Derfor kan hun glatt stå over NM-finaler i håndball i Oslo Spektrum onsdag, uten dårlig samvittighet.

Når de spilles, er Marit Breivik og mannen på feriestedet litt sør for Natal i Brasil.

Breivik går sine egne veier.

Med to dårlige knær.