- Et land er nødt til å gjøre som det sier

Simon Anholt regnes som verdens fremste ekspert på nasjonal merkevarebygging og omdømme. Norge er blant de mange landene som har hyret ham inn for å finne ut hva verden egentlig tror om oss.

–Folk flest vet ikke så mye om Norge, og de har en tendens til å sette hele Skandinavia i én bås. Men de som vet noe, har et positivt inntrykk av landet som demokratisk og fredelig, sier han.

Men dette gode imaget kan endre seg, legger han til. Ikke nødvendigvis blant folk flest, men blant det han kaller eliten.

–Beslutningstagere og andre som engasjerer seg i utenrikspolitikk legger jo merke til at Norge er en stor våpeneksportør, en stor bidragsyter til forurensing og at Oljefondet investerer i selskaper som utfører uetiske handlinger. Dette anses som «out of character», og vil få konsekvenser, sier han.

Og legger til:

–Dersom dette får større oppmerksomhet i internasjonale medier, vil Norges inkonsekvens bli oppfattet som svært sjokkerende.

Kan miste troverdighet.

Seniorrådgiver Eirik Bergesen i Burson-Marsteller, verdens største kommunikasjonsselskap, mener de som bestyrer oljefondet bør være forberedt på å kunne reagere raskt dersom det oppstår nye kontroverser. –De må faktisk gjøre noe aktivt for ikke å miste troverdighet, sier han.

Bergesen har tidligere jobbet ti år i Utenriksdepartementet, deriblant i Brussel, og sier han opplevde at interessen for det norske Oljefondet var svært stor. Han tror derfor det er viktig for Norges omdømme hva Oljefondet gjør.

Han mener også at norske myndigheter må være ærlige på at det viktigste motivet for fondet er å tjene penger for Norges fremtidige generasjoner, ikke at det skal være et etisk fond.

–Fremstiller man dette som et til enhver tid garantert etisk fond kan man fort miste troverdigheten, mener Bergesen.

Politisk verktøy.

Aftenposten har de siste ukene satt søkelyset på en rekke tilfeller der Statens Pensjonsfond utland («Oljefondet») investerer i selskaper som enten bryter fondets egne retningslinjer eller som går i motsatt retning av norsk utenrikspolitikk.

Anholt reagerer spesielt på at fondet har investert i syv selskaper som henter ut fosfat fra det okkuperte Vest-Sahara, på tross av at regjeringen fraråder norske selskaper fra å gjøre det samme.

–Dette er en type oppførsel som kan bli svært skadelig for Norges rykte, advarer Anholt.

Finansdepartementets politiske ledere hevder stadig at Oljefondet hverken kan eller bør være et politisk verktøy, og bruker dette som forklaring på at fondet ofte går i en annen retning enn regjeringen. Anholt mener dette er feil.

–Alle investeringer vil ha politiske konsekvenser. De vil også kunne brukes som et politisk verktøy av andre nasjoner, sier han.

Det er NUPI-forskeren Halvard Leira enig i.

–Vi har jo allerede gjort fondet om til utenrikspolitikk ved å legge inn etiske retningslinjer. Vi bruker det som verktøy for både å holde vår sti ren og for å påvirke selskaper til å oppføre seg som vi ønsker. Man kan si at det ikke er politikk, men det er heldigvis ikke politikerne som definerer hva som er politikk og hva som ikke er det, sier han.

–Problemstillingen er kjempeinteressant.

Den illustrerer hvordan vi lever i en globaliserende verden hvor det er forferdelig vanskelig å føre en enhetlig utenrikspolitikk.

Satser på Kina-kull.

Ett eksempel på hvordan Norge beveger seg i to retninger er å finne i Kina. Regjeringen gir 30 millioner bistandskroner for å fremme kinesisk miljøteknologi, og norske politikere snakker mye om hvor viktig det er at Kina beveger seg vekk fra kull som viktigste energikilde. Samtidig gjør Oljefondet det motsatte.

Mens fondet har investert 1,7 milliarder kroner i kinesiske kull-og oljeselskaper, har det kun satset 15 millioner på fornybar teknologi, ifølge en oversikt Verdens Naturfond (WWF) har laget.

–Oljefondet reverserer norsk utenrikspolitikk. Kineserne legger selvsagt merke til dette. I tillegg vitner det om systematiske problemer i fondet. De etiske retningslinjene sier at fondet skal ut av miljøødeleggende selskaper, og disse selskapene ødelegger i høyeste grad det kinesiske miljøet, sier Rasmus Reinvang, seniorrådgiver i WWF Kina.

Ma Xuelu er blant dem som skulle ønske at fondet tenkte mer fremtidsrettet og miljøvennlig. Som leder for det kinesiske vindkraftforbundet og som en primus motor i miljøbyen Baoding, hadde han satt pris på norsk hjelp.

–Kina er fortsatt et utviklingsland, og vi trenger hjelp til å redusere utslippene. Dette er et globalt problem, og her kan det norske fondet bidra ved å investere, sier han.

«Money talks».

Bellona-leder Frederic Hauge er hjertens enig.

–Det ville ikke bare vært riktig, men også fornuftig. Dette er en vekstsektor som vil gi stor avkastning, sier han.

Han tror også at fondets investeringer vil legges merke til i større grad enn hva regjeringen sier om klima og miljø.

–Money talks. Politikerne kan snakke om Norge som miljønasjon, men det er hvor vi bruker pengene folk er opptatt av, sier han.

Miljørådgiver.

Også Børge Brende, som i tillegg til å være generalsekretær i Norges Røde Kors sitter som miljørådgiver for Kinas regjering, tror det ville vært fornuftig å bruke penger på kinesisk miljøteknologi som vind-og solkraft.

–Kinesiske myndigheter har en økende forståelse for klimaforandringene fordi de begynner å se konsekvensene i sitt eget land. Man bør jo oppmuntre til vekst i den delen av Kinas næringsliv som fokuserer på fornybar energi, sier han.

SVs finanspolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, mener at Oljefondet kommer til å bli mer miljøvennlig.

–Vi har fått gjennomslag for å bruke 20 milliarder av fondet til et program som kan fokusere på miljø og bærekraftig utvikling. Det er vi veldig fornøyde med. Samtidig mener vi i SV at fondet godt kan ta ytterligere skritt, sier hun.