–Verket til Eirik Veum og Geir Brenden er imponerende. Generelt må det ikke herske noen tvil om at all ny kunnskap om vår krigshistorie, enten det gjelder den ene eller den andre siden, er verdifull og må ønskes velkommen, sier Arnfinn Moland, leder av Norges Hjemmefrontmuseum og en av de fremste forvaltere av norsk krigshistorie.
Ikke minst imponert er Moland over det kolossale arbeidet som er nedlagt med å kartlegge i hvilke tyske avdelinger nordmennene befant seg. Skulle dette ha vært gjort i form av et forskningsprosjekt, ville det ha sprengt alle rammer for tid og pengebruk.
Viktig viten.
Moland slår fast uten forbehold at det er ny kunnskap at nordmenn deltok i en avdeling som slo ned oppstanden i Warszawa. Forfatterne av De som falt har dermed føyet en viktig bit til den norske krigshistorien, sier Hjemmefrontmuseets leder.
–Generelt vil jeg gjerne føye til at boken er skrevet i den tradisjonelle form for bøker om frontkjemperne. Den er skrevet på frontkjempernes premisser, men fremstår ikke som noe forsøk på å unnskylde dem. Om man hadde valgt en annen tilnærmingsmåte, ville Veum og Brenden neppe ha fått den tillit i frontkjempermiljøene som har vært nødvendig for å skrive boken, sier Moland.
–Vil noen fra den seirende siden i krigen kunne se på denne boken som et forsøk på å rehabilitere frontkjemperne?
–Det som her foreligger, er en bok om lidelser og om krigens galskap. At man skriver om de lidelser frontkjemperne opplevde, kan ikke sees på som et forsøk på å frikjenne dem fra det faktum at de valgte feil side, slår Moland fast.
En problematisk side ved boken er naturligvis personvern-aspektet. Samtlige falne frontkjempere blir navngitt, de fleste med bilde. For mange av de berørte familiene kan dette føles vanskelig.
–Jeg forstår forfatternes ønske om åpenhet, men dette ønsket må veies opp mot personvernhensyn. Selv har jeg ikke noe fasitsvar, og jeg vil ikke si at det forfatterne har gjort, er galt, føyer han til.
