- Vi betaler ikke for korrupsjon

Norsk folkehjelp og Kirkens Nødhjelp, som begge driver bistand i Tanzania, avviser Tone Ellefsruds påstand at de betaler korrupsjon for å få gjennomført sine prosjekter. - Uansett hva det er snakk om, betaler vi aldri for korrupsjon. Vi krever regninger med eksakte beløper og nødvendig dokumentasjon for alle prosjekter, sier kommunikasjonssjef Ivar Christiansen i Norsk folkehjelp. Christiansen forteller at organisasjonen har erfaring med å måtte betale for å få ut conteinere fra havner, også fra Rwanda. - Der har vi hatt conteinere stående i opptil seks måneder, fordi vi har nektet å betale, forteller han. Kirkens Nødhjelp bidrar med om lag 20 millioner årlig i Tanzania. Organisasjonens stedlige representant, Gunstein Instefjord, bekrefter at korrupsjon er svært utbredt – også i kirken. - Det finnes ingen korrupsjonsfrie soner i Tanzania, derfor har vi de samme tiltakene overfor alle våre partnere – også våre kirkelige og trosbaserte, sier Instefjord. - Kirkens Nødhjelp har nulltoleranse for alle former for økonomisk mislighold. Vi forsøker å besøke alle steder hvor vi finansierer prosjekter, for å påse at pengene går til det de skal, sier han.

- Gode erfaringer med kirken

Instefjord bekrefter også praksisen med «sitting allowances». Han sier at Kirkens Nødhjelp aldri betaler slike honorarer. - Sitting allowances er et utbredt fenomen, og svært ødeleggende. Det er noe vi aktivt jobber i mot, og vi kjenner ikke til at det praktiserers hos våre partnere, sier Instefjord. Kirkens nødhjelp er til stede i 40 distrikter i Tanzania. De samarbeider også med bispedømmet som eier og driver sykehuset hvor Ellefsrud jobbet. Konfrontert med hennes påstander, uttrykker Instefjord overraskelse. Han sier at han vil ta det opp med bispedømmet. - Honorarer i den størrelsesorden høres mye ut. Vi har gode erfaringer fra samarbeidet med den lutherske kirken. Den er en tung aktør på drift av sykehus, og får jevnt over gode skussmål. «Sitting allowances er et utbredt fenomen, og svært ødeleggende.» Gunstein Instefjord, stedlig representant for Kirkens Nødhjelp i Tanzania

- Kulturelle forskjeller

Norsk luthersk misjonssamband drev i mange fra 1950-tallet sykehus i Afrika. Disse er nå alle overtatt av de lokale bispedømmene, men misjonsjonssambandet samarbeider fremdeles med bispedømmene om blant annet bibelskoler. Regionlederen for Tanzania, Kenya og Etiopia, Øyvind Åsland, er godt kjent med praksisen å gi store styrehonorarer. Han maner til varsomhet med å trekke bastante konklusjoner. - Det er en del kulturelle ting som vi kan reagere sterkt på, men som kanskje er en tradisjon og en praksis som kanskje kan forstås, om en setter seg bedre inn i kulturen og de lokale forholdene. Sitting allowance er en typisk innarbeidet praksis som kan virke urimelig, og kanskje i noen tilfeller er direkte galt, men jeg vil være veldig forsiktig med å si at det, sier Åsland. Han mener vestlige bistandsaktører, spesielt FN, har bidratt til å etablere praksisen, ved å betale skyhøye honorarer for å få lokale til å stille på møter da de først etablerte seg i områdene. Fremdeles bidrar de ifølge Åsland til å drive opp lønningene, slik at lokale bistandsorganisasjoner ikke har råd til å ansette kvalifisert arbeidskraft. - Vi har helt ferske eksempler fra Etiopia, hvor ansatte har forsvunnet fra lokale samarbeidspartnere til prosjekter hvor lønningene er skrudd kunstig opp av vestlige bistandsaktører, forteller han. «Det er en del kulturelle ting som vi kan reagere sterkt på, men som kanskje er en tradisjon og en praksis som kanskje kan forstås, om en setter seg bedre inn i kulturen og de lokale forholdene.» Øyvind Åsland, regionleder i Norsk luthersk misjonssamband

Norge en «spydspiss

Den norske statens bistand til Tanzania var i 2008 til 728 millioner kroner. Dette inkluderer støtte til frivillige organisasjoner gjennom Norad. Utviklingsminister Erik Solheim synes ikke det er naivt å tro at disse pengene blir brukt på det de skal. - Det er helt feil at det meste av norsk bistand går til korrupsjon. En betydelig andel av pengestrømmene i Tanzania går til korrupsjon, men ikke en betydelig andel av norske bistandsmidler. Vi gjør vårt ytterste, men som med mange andre mål, som å skape fred i verden, er det et stykke igjen til å lykkes hundre prosent. Solheim mener Norge er en «spydspiss» i kampen mot korrupsjon i fattige land. Han forteller at det er økende oppmerksomhet om problemet i Tanzania. Han tror ikke dette skyldes økt korrupsjon, men at motstanden er blitt større. - Vi bruker en betydelig del av bistandsbudsjettet til antikorrupsjon. Tone Ellefsrud er en av flere som har inspirert oss til å gjøre dette til en hovedsak. Men det er ingen tvil om at de fattigste landene i verden er ekstremt utsatt for korrupsjon. Det viktigste mottiltaket er å gi bistand for å bidra til økonomisk vekst, sier han. Ifølge Solheim har den norske staten ingen grunn til å vite at kirken er hverken mer eller mindre korrupt enn andre samfunnsinstitusjoner i Tanzania. - Men det kan være en fare for at man er mindre påpasselige, fordi man antar at folk som er i guds tjeneste er mer redelige enn andre, sier han. «Det kan være en fare for at man er mindre påpasselige, fordi man antar at folk som er i guds tjeneste er mer redelige enn andre.» Erik Solheim, utviklingsminister