Ba til Gud om å bli reddet

Skole nummer 1 i Beslan ligner mest på en slagmark. Der vi kommer over skoleplassen, vasser vi i patroner og glasskår, og rundt ligger det ødelagte skolepulter og stoler. Selve skolen ligger i ruiner. Flere steder har taket rast sammen, og de knuste vinduene skriker mot oss som store, åpne sår.Inne i den lille gymsalen river den brente lukten i nesen. Bare noen stubber er igjen av taket, og ett sted er deler av veggen borte. Her var godt over 1000 gisler stuet sammen som kveg.En strøm av folk kommer for å se. Stemningen er trykket, og de fleste er helt stille. Noen snakker lavt sammen. Mange har med seg blomster som de legger ned, mens andre stiller opp ikoner.

54 timers mareritt

I et hjørne av gymsalen er restene av noen utbrente ribbevegger, og på gulvet ligger det flere barnesko; sko som gislene ikke rakk ta med seg da de flyktet for livet. Her opplevde Zarina Peliva (9) et 54 timers langt mareritt.- Det var helt forferdelig! Jeg var hele tiden sikker på at de skulle sprenge, og at vi alle skulle dø, hvisker Zarina. Hun er blek og medtatt i ansiktet, og på armene og bena har hun store skrubbsår.Vi treffer den lille jenta sammen med familien i en liten leilighet i utkanten av Beslan. Moren Svetlana Pelijeva (34) og broren Georgij (13) ble også tatt som gisler, og de ble ført inn i skolens gymsal sammen med alle de andre. Der ble alle beordret til å sette seg.- Barna satt på hvert av bena mine, mens jeg holdt rundt dem, forteller Svetlana. Ganske snart ble det ulidelig varmt, men gislene fikk ikke noe å drikke.- Trøyen min var helt gjennomsvett, og jeg vred den opp slik at barna mine skulle få noe å drikke. Flere drakk urin fra små flasker, men hverken Georgij eller Zarina klarte det. En gang holdt Zarina på å sovne, og da sa en mann at jeg skulle fukte leppene hennes med urin. Men da våknet hun opp og begynte å hylskrike.Første dagen ble en mann likvidert rett foran øynene på den lille familien, og gisseltagerne sa at mannen ble skutt fordi barna hadde grått.- Jeg var så redd. Noen ganger gråt jeg, men da skrek de og sa at de ville skyte oss hvis vi fortsatte å gråte, husker Zarina.Moren forteller at Zarina hele tiden korset seg og ba.- Jeg ba til Gud om å bli reddet. Jeg hadde et lite kors som jeg holdt i hånden, og jeg tror det reddet familien min, sier Zarina.Den tredje dagen kom det en kraftig eksplosjon, og gisseltagerne og soldatene utenfor begynte å skyte mot hverandre. Den lille familien kom seg inn i et annet rom, der moren la seg over barna.- De skjøt i alle retninger, og flere ganger smalt det kraftig. Flere personer ble drept, og det var blod over alt. Jeg holdt meg for ansiktet fordi da følte jeg at jeg stengte alt det skumle ute, forteller den lille jenta.Etter en stund ble det stille, og da hørte de en soldat som ropte utenfor. De klatret opp på et bord og hoppet ut av et vindu.- En mann tok meg i armene og løp av gårde i full fart. Jeg tror jeg aldri har vært så glad som da vi var i sikkerhet, smiler Zarina.

Ettervirkninger

Mens vi snakker sammen, har Zarina problemer med å sitte stille, og hun fingrer hele tiden nervøst med hendene. Hun forteller at hun har vanskelig for å sove.- Jeg prøver å tenke minst mulig på det som skjedde, sier Zarina stille.Moren er redd for hvordan barna vil takle dette marerittet i fremtiden.- Tenk hva de har sett av lik, kroppsdeler og andre grusomheter. Alt dette har brent seg inn i minnet deres for livet. De kommer til å ha problemer med dette bestandig, frykter hun.