DET FINNES IKKE MAKEN til Libanon: En arabisk stat der de kristne har sittet øverst ved bordet og hatt den største biten av den økonomiske kaken. De kristne var fortsatt i flertall da franskmennene ga landet dets nåværende grenser i mellomkrigstiden.De kristnes ledende stilling i Libanon er en av Midtøstens mest påfallende levninger fra en tid da Muhammed ikke var født og islam ikke påtenkt. De kristne i landet, på samme måte som kopterne i Egypt, stammer fra den gang Midtøsten ikke bare var et kompakt kristent område, men utgjorde selve tyngdepunktet i den kristne verden. De føler eiendomsrett til Libanon, i vissheten om at deres forfedre var der før muslimene.
Søkte tilflukt.
Det gjelder ikke minst maronittene, som lenge spilte hovedrollen i landet, og som har hevd på presidentembetet. De tar sitt navn etter St. Maron, en helgen fra 300-tallet, den gang den romerske keiser gjorde kristendommen til statsreligion på disse kanter. Etter at araberne erobret Midtøsten i middelalderen, ble kristendommen gradvis trengt til side av islam. Mange av de kristne søkte tilflukt mellom Libanons fjell. Blant dem var maronittene de mest gjenstridige, i den grad at de brøt med sine overhoder i Bysants. Fra korstogenes tid fikk de kontakt med Roma, og ga seg etter hvert inn under pavens overhøyhet, men beholdt sine gamle østerlandske gudstjenesteformer. I århundrenes løp tok de i bruk det arabiske språket, men de har vært vestorienterte, med tilknytning til Frankrike.Side om side med maronittene og andre kristne av Østkirkens ulike retninger kom alle avskygninger av islam, blant disse den mest eiendommelig av dem alle, druserne, som opptrer både som en sekt og en stamme. Posisjonene i styringsverket og plassene i parlamentet har vært fordelt etter religiøs tilhørighet. I vår tid har de kristnes andel av befolkningen sunket jevnt og trutt, ettersom mange utvandrer til det de ser som en tryggere fremtid i Vesten. Dyster skjebne.
Libanesernes ry som dyktige handelsfolk går tre tusen år tilbake i tiden, til fønikernes dager. Beirut har vært Midtøstens hektiske sentrum for handel og forretninger, et fristed og et møtested for rikfolk så vel som for intellektuelt liv fra hele regionen. Alt dette ble skutt i stykker under borgerkrigen mellom landets ulike grupper som brøt ut i 1975. I tillegg til syrere, palestinere, israelere og uforsonlige islamister har vestlige makter stundom blandet seg inn.USA har hatt to ulykkelige intervensjoner i Libanon: Første gang i 1958, da den kristne president Camille Chamoun, truet av militante muslimer, ba USA om å marsjere inn til støtte for sitt styre. Det etterlot seg mye vondt blod mellom gruppene. Senere, da USA prøvde å stagge borgerkrigen, endte det med katastrofe: 240 amerikanske soldater pluss 58 franske ble drept av selvmordsbombere i 1982. De spor som fører inn i Libanons labyrint er ikke egnet til å friste.
