Rundt et lunsjbord i Myanmars største by, Yangon, gikk samtalen tregt. Det var 31. oktober 2011. Norges utviklingsminister Erik Solheim hadde samlet opposisjonspartiene i Myanmar til et møte for å avklare hva norske myndigheter kan bidra med i den overraskende raske demokratiseringsprosessen som nå pågår i landet.
Måltidet var kommet helt til desserten da en representant for en av de etniske minoritetene i landet tok mot til seg og spurte Solheim:
- Kunne Norge hjelpe oss med å skape fred, for eksempel som megler eller tilrettelegger?
Spørsmålet ble gjentatt ytterligere to ganger av representanter for andre etniske minoriteter. Solheim, som har lang erfaring med fredsprosesser, spesielt etter sin tid som Norges spesialutsending til Sri Lanka, svarte det samme til alle: For at Norge skal bidra i en fredsprosess, må det komme en invitasjon fra begge parter. Og foreløpig har ingen fra regjeringen kommet med en slik invitasjon.
Norge er interessert
Tirsdag reiser utenriksminister Jonas Gahr Støre til Myanmar for å treffe både myndigheter og opposisjon. Trolig vil også han få et spørsmål om hvordan Norge kan bidra til å skape varig fred mellom den burmesiske majoriteten og de mange etniske minoritetsgruppene som fører geriljakriger rundt om i Myanmar.
Enkelte av disse konfliktene har pågått siden landet ble uavhengig i 1948, og har ført til enorme lidelser og sendt titusener av mennesker på flukt.
Og Norge er interessert i å bidra på dette området, sier kommunikasjonsrådgiver Kjetil Elsebutangen i Utenriksdepartementet.
- Vi vil gjerne støtte opp om Myanmars egen forsoningsprosess ved å dele av våre erfaringer fra andre prosesser Norge har vært involvert i. Vi vil også følge opp med humanitære tiltak som kommer befolkningen i våpenhvileområdene til gode, og som kan bygge opp under den politiske prosessen, sier han.
Våpenhvile
Etter det Aftenposten forstår, anser norske diplomater de etniske konfliktene som Mynamars største utfordring i tillegg til de store økonomiske reformene landet nå må gjennomføre. Dette synet deles av USA, som har sagt at fred med de etniske gruppene er en forutsetning for å fjerne de økonomiske sanksjonene mot landet.
De siste månedene har det vært svært mye fremgang i fredssamtalene. 12. januar inngikk myndighetene en våpenhvileavtale med opprørere fra karenfolket i den sørlige delen av landet, noe som ble ansett som et svært viktig gjennombrudd.
Også med gruppene chin, shan, mengla og wa – sistnevnte skal ha den største ikke-statlige hæren i Asia – er det nå våpenhvile.
Men etter våpenhvilen skal det skapes varig fred, noe som kan bli en enda større utfordring. Og i andre deler av landet, spesielt i nord, der væpnede geriljasoldater fra kachin-folket slåss for selvråderett, pågår det fortsatt harde kamper.
Positive til norsk rolle
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, som har engasjert seg mye i karenfolkets rettigheter, sier at han kjenner flere som har sagt at Norge kan bidra med ekspertise i fredsprosessene.
- Jeg vil ikke utelukke at Norge kan bidra med noe positivt. Det er avhengig av at man har tillit hos alle aktørene, sier han.
Aung Zaw, redaktør i den eksilburmesiske avisen The Irrawaddy, er enig.
- Dersom Burma ønsker en ikke-burmesisk tredjepart inn i samtalene, trenger vi noen som er uavhengige og nøytrale. Der tror jeg Norge kan spille en rolle. Om ikke annet kan burmeserne lære av feilene som ble gjort på Sri Lanka, sier han.
kris@ap.no
Rekrutter fra frigjøringshæren til kachinfolket i det nordlige Myanmar marsjerer under trening i april 2010. Geriljahæren er en av landets største, og er i disse dager i samtaler med regjeringen om en våpenhvile.
