TV-nyhetene til Al Jazeera fyller stuen i eneboligen i Flå i Hallingdal. Plutselig spretter Basel Aburaya opp fra skinnsofaen og løper mot skjermen. Pekefingeren dirrer mot et stort kart over Gazastripen. –Her! I Sheilh Radwan er de. Midt mellom Gaza by og Jibaliya. I huset til faren min.
Kartet viser hvor de israelske bombene har falt og hvor styrkene nå rykker inn. Aburayas kone og fire døtre befinner seg bokstavelig talt midt i skuddlinjen.
Avlyst evakuering
– Jeg tenker ikke på annet enn dem. Jeg sover knapt. Bare lurer på når bombingen vil starte der nede denne natten.
Søndag kveld fattet han håp. Ambassaden i Tel Aviv meldte at familien og ni andre med norsk tilknytning fikk slippe ut. I går morges kom kontrabeskjeden: Ingen våget å kjøre de 15 kilometerne til grensen gjennom krigssonen. Nå melder UD at det kan bli en ny sjanse i løpet av uken.
–Alt er uvisst. Det kan like godt ta en måned. Takk Gud, barna er ikke skadet så langt. Men bombene skiller ikke mellom barn og Hamas, sier faren. I går orket han ikke gå på jobb. Han kan bare vente.
Stengt grense.
I sommer reiste hele familien på ferie til Egypt. Grensen til Gaza var åpen, og mor Jahmela og de fire døtrene benyttet sjansen til å se igjen slekten etter seks år i Norge. Basel fryktet at det ville bli vanskelig å komme ut, og reiste tilbake til Norge og jobben som kjølemontør. Sønnen Adam ville ikke risikere Norway Cup. Far fikk rett. Siden juni har familien sittet fast bak en stengt grense.
Så startet krigen.
I bomberegnet.
Når det har vært mulig å snakke i telefon har døtrene grått og fortalt pappa at huset rister som i jordskjelv hele tiden. At to slektninger er drept i bombeangrepene. At strøm, vann og gass er borte. At de må brenne kartong for å prøve å bake brød.
–Barna mine lengter til Norge. De savner skolen, vennene sine, til og med snøen, smiler han og nikker mot et dypfrosset vinterlandskap. –Og jeg savner dem. Så utrolig mye.
Den røslige mannen blir taus, øynene blanke.
På TV-skjermen dukker Israels utenriksminister Tzipi Livni opp. Hun avviser EUs krav om våpenhvile.
–Jeg tror på fred. Men den er veldig langt unna så lenge Israel ikke vil fred, sier han.
Skolekameratene venter.
På Flå skole startet det nye året i går med to tomme pulter i 2. og 7. klasse. Nå vet medelevene at Nada (7) og Maruha (12) er midt i krigen de ser på TV.
–Vi har tatt det opp i klassene i dag og snakket om hvordan det må oppleves. Både lærere og elever savner dem og forbereder oss på å få dem tilbake, forteller rektor Anne Line Nordberg-Brun.
Det gjør også far og bror, som lover både storrengjøring og stor fest når kvinnene vender hjem.
–Men tusenvis av andre kvinner og barn har ikke noe sted å reise til.
Hjemme i stuen i Flå i Hallingdal følger Basel Aburaya utviklingen på Gaza fra time til time. Her viser han, via Al Jazeeras kart hvor kona Jahmelha og de fire døtrene mellom 7 og 19 befinner seg. Ingen vet når de slipper ut.
