KJÆRE DEG . . . Jeg var nær ved å skrive kjære dere. Jeg innser at det blir galt. Du er ikke dere, jeg er ikke vi. Kanskje er det du og jeg som er vi?Du kan være ung eller gammel, mann eller kvinne. Du kan leve i fattigdom under et kaos hvor barnetroen er ditt eneste holdepunkt. Du kan bo i et land hvor islam er blitt forfatningens voldelige alibi, slik kristendommen lenge var det i Europa. Du kan være en "assimilert" innvandrer i en europeisk by hvor du sitter i spagat mellom to kulturerfaringer.Det siste kan være en berikelse for oss begge.

Dobbeltmasker.

Jeg tenker stadig oftere på deg, fordi islam er kommet tilbake til Europa, både i sine fredsommelige og krigerske former. Alle religioner har slike dobbeltmasker. Jeg er tilhenger av at din og min kultur skal møtes, jeg tror på den gjensidige lærdommen, uansett om det koster blod.Din religiøse kulturhistorie har stolte tradisjoner, i vitenskap, litteratur og kunst. Jøder, kristne og muslimer levde og lærte side om side i Toledo en stakket stund i middelalderen. Via arabisk fikk vi Aristoteles tilbake til vårt kontinent.Nå sier jeg vi og vårt. Jeg mener ditt og mitt.Maurerne ble fordrevet fra Den iberiske halvøya på slutten av 1400-tallet, omtrent samtidig som Amerika ble erobret av Columbus, hilsen Den romersk-katolske kirke og dens allianse med nordspanske fyrstedømmer. Dine trosfeller klarte imidlertid å slå røtter i det østlige Europa, på Balkan og i Lille-Asia. Jeg ser altså ikke på deg som en fjern person.Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke skal være en venn. Vi kommer begge fra Midtøsten, kulturelt sett, fordi vi begge stammer fra de tre monoteistiske religioners lille verdensbygd. Vet du hva pave Johannes Paul II kalte jødedommen? "Vår åndelige storebror," sa han. Og var den første pave som sa det, etter 1950 år! Han strakte også sine hender ut til muslimene. "For det finnes ingen annen vei," sa han.Tror du eller jeg på en annen mulighet?

Hellig krigføring.

Du kan være en frafallen i troen som opplever at din identitet har muslimske trekk. Du kan være en dypt troende som har nådd langt i forsoningens tankegang. Jeg kjenner deg ikke så godt. Du kan også være en av de ekstremt hatefulle, mer eller mindre troende, som er opplært i hellig krigføring mot de vantro, for islamistisk verdensmakt, fordi noen har fått deg til ikke å se noen høyere mening enn å drepe både seg selv og andre for å gjøre de overlevende utrygge i ditt og mitt tarvelige jordeliv. Mest sannsynlig tilhører du ikke de sistnevnte. Du rystes mest sannsynlig, som jeg, av terroraksjoner i New York, Madrid eller London. Du har ikke lært at vold er veien til frelse, du har ditt liv kjært, derfor andres, og du ser at terror kan ramme dine egne.Hvem er dine egne? Dine trosfeller? Dine medreisende på T-banen? Dine slektninger i Irak?Jeg er en av dine. Du er en av mine. Ikke fordi vi kjenner hverandre. Men fordi vi er samtidige på jorden, og ikke kan noe for det. Vi var knapt så samtidige før. Globaliseringen har opphevet en tidsforskyvning på 600 år mellom deg og meg. Europa fikk renessansen, opplysningstiden, kampen for menneskerettighetene. Ikke uten omkostninger. Jeg preges av at dette er innarbeidet åndshistorie. Du preges kanskje av at det er nytt. Hvem lærer deg og meg å snakke om at "toleranse" er et begrep i den forbindelse?

Kulturens svakhet.

Som sagt er jeg en kristen tviler. Kristen fordi jeg er døpt, men også fordi jeg ikke har våget å frasi meg dåpens selsomme tilknytning til en trostradisjon, og kanskje fordi jeg er oppvokst i et samfunn hvor de kristne impulser ligger og slumrer så harmløst i bunnen av vår kultur. Det kan være denne kulturens svakhet. Jeg vet ikke.Også derfor er jeg en tviler. Selv om Norge er et statsreligiøst land, tror jeg på et ikke-religiøst demokrati. Jeg tviler ikke bare på religiøse dogmer, men også på politiske systemer, moralske regimer, ideologisk tvang. Det betyr ikke at jeg svever i et etisk tomrom, men at jeg erkjenner at min moral er sammensatt av kristen og verdslig humanisme.Jeg ser at et kongressmedlem i Washington er villig til å bombe Mekka, jeg skjønner hvorfor både kristne og muslimer reagerer på at Canada, Spania, Nederland og Belgia gjør ekteskapet kjønnsnøytralt. Men jeg vil at du og jeg skal være forlikt om at ingen slike saker kan løses med vold og drap.For oss to er det ikke viktig at jeg er nordmann, eller at du ikke er det. Jeg tror føtter er viktigere enn røtter, at vandring over grenser er naturlig og nødvendig, og at kulturkonflikter er verd sin pris.

Europas fortrengning.

Nesten uansett hvor du bor, har du din kulturbakgrunn fra landområder som ennå lider under at vestlige stater holdt dem som kolonier eller protektorater i lange tider, eller utbyttet dem i handelsøyemed. Jeg tror europeere flest tenker lite over dette, enten de leser Koranen eller Bibelen eller ingen av delene. Derfor tenker de heller ikke mye over at du kan være en rekyl. Hør, jeg sier ikke hevn! Dette er Europas fortrengning, herregud, mens det svømmes for livet i Middelhavet. Vi må slå ring om "våre verdier", sier Tony Blair. Jeg håper han mener rettsstatens verdier. Ellers er det like klargjørende som når en imam sier det samme.For jeg gjenkjenner terrorismen i Guds navn, den er gammel vane i Europa. Den er kristenhetens verste ansikt, og står stivnet som en kulturgrimase etter middelalderens korstog mot muslimer, koloniherrenes nedslaktning av folkegrupper i den såkalt tredje verden, inkvisisjonens drap på kjettere, nazistenes utryddelse av jøder. Det er trist, både for deg og meg. Det er kanskje Bush og Blair du raser mot, som du og jeg raser mot, fordi det hverken har med din muslimske tro eller min kristne tvil å gjøre.Det har å gjøre med militær og økonomisk overmakt, urettferdig ressursfordeling, vår felles forakt for menneskelig verdighet. Kjære deg (...) det motsatte av kulturforståelsen mellom deg og meg.Jan E. Hansen er kommentator i Aftenposten