Britisk utvalg: Leger må få hjelpe syke å ta sitt eget liv

- Jeg forlanger ikke at helsepersonell skal gi meg den siste sprøyte, men jeg forlanger at en giftpille skulle kunne legges på mitt nattbord slik at jeg kunne ta den selv.

Dette skrev kreftsyke Bjørnar Kanli (71) fra Arendal før han tok sitt eget liv i 2008. Brevet ble lest opp i begravelsen hans og trykket i Aftenposten.

Ett år igjen å leve

Nå foreslår et utvalg ledet av tidligere justisminister og president i overhuset, Labour-politikeren Charles Falconer, at assistert selvmord blir legalisert i England.

Dersom en pasient har mindre enn ett år igjen å leve, bør hun kunne bestemme at legen skal hjelpe henne med å avslutte livet, mener utvalget som setter følgende betingelser:

• To leger skal bekrefte pasientens diagnose.
• Pasienten skal være informert om all tilgjengelig sosial og medisinsk hjelp.
• Pasientens beslutning skal være selvstendig og ikke ha fremkommet etter press fra andre.
• Pasienten skal være mentalt frisk.
• Pasienten skal være i stand til å medisinere seg selv, uten hjelp fra andre.

Utredningen er finansiert av Englands store fantasyforfatter Lord Terry Pratchett, som lider av Alzheimer og rørte og opprørte mange i BBC-dokumentaren "Choosing to die" som ble sendt i fjor sommer.

Uutholdelige lidelser

Utvalgsleder Charles Falconer argumenterer slik for forslaget:

- Uansett hvor god pleie som gis ved livets slutt, vil det være et lite antall mennesker som opplever uutholdelige lidelser i siste fase av sykdommen. Rammeverket vi foreslår, vil øke kvaliteten på den siste periode av disse menneskenes liv ved at de selv får bestemme når, hvor og hvordan de skal dø, samtidig som vi beskytter dem som ikke er mentalt i stand til å ta en slik avgjørelse eller risikerer å stå under et sosialt press for å avslutte livet.

Les hele begrunnelsen her

Assistert selvmord kalles passiv dødshjelp. Pensjonert overlege Jarle Ofstad i Bergen vil gå lengre, og legalisere aktiv dødshjelp.

- Legene gjør det jo allerede

- Norske leger gir aktiv dødshjelp i dag, men har gitt prosedyren dekknavnet "terminal sedering". Det betyr at man avslutter behandlingen, stopper ernæringen og gir en dose morfin som gjør pasienten smertefri og bevisstløs. Dette opprettholdes inntil pasienten slutter å puste, sier Ofstad, som har skrevet boken Den siste hjelper, om aktiv dødshjelp.

- Terminal sedering utføres hver dag på norske sykehus og sykehjem, og norske og utenlandske undersøkelser viser at 70 prosent av folket vil tillate eutanasi (aktiv dødshjelp, red anm). Men lovgiverne stritter imot, og svært få leger tør snakke om temaet, siden legeforeningen er sterkt imot aktiv dødshjelp. Jeg mener at man nå må lovfeste det man faktisk foretar seg og ikke stikke under stol hva man gjør, sier Ofstad.

Metoden Ofstad beskriver, betegnes av andre som passiv dødshjelp. Den inneholder to momenter som i dag er tillatt - å legge pasienten i bevisstløs tilstand og å avbryte en behandling, inkludert tilførsel av ernæring.

Ofstad avviser at det er noen avgjørende forskjell, i effekt handler det om det samme, mener han.

Har du erfaringer med temaet? Kontakt Aftenpostens journalist her

Tre tilfeller, én dom

Han minner om overlege Stein Husebø, som høsten 1992 fortalte at han hadde gitt aktiv dødshjelp til en pasient med ulidelige smerter ved å sette en dødelig sprøyte. Riksadvokaten innstilte på påtaleunnlatelse, en konklusjon som siden ble bekreftet av Kongen i statsråd.

Avgjørelsen om påtaleunnlatelse viser at domstolen hadde forståelse for Husebøs handling, mener Ofstad.

Straffeforfulgt ble heller ikke for professor dr. med. Christian F. Borchgrevink, som innrømmet å ha gitt passiv dødshjelp ved å ha skrevet ut dødelige doser med medisin til tre pasienter som overveide å ta sine egne liv. Alle pasientene begikk senere selvmord med medisinen han hadde gitt dem.

Senere ble lege Christian Sandsdalen dømt for overlagt drap etter å ha gitt en MS-syk pasient morfin og ketogan i dødelig mengde.

Det var en vesensforskjell på sakene og riktig å straffe Sandsdalen, uttalte overlege Stein Husebø den gang. Sandsdalen hadde ikke rådført seg med en annen lege, og pasienten var ikke døende, som i Husebøs tilfelle.