Det virker med ett så lenge siden, og så uendelig fjernt, de opplevelsene jeg selv hadde da jeg besøkte de store områdene LTTE kontrollerte nord på Sri Lanka våren 2002. LTTE og Sri Lankas myndigheter hadde nettopp inngått en våpenhvile som da syntes å være stabil. Norske meglere hadde et berettiget håp om en fredsavtale som alle trodde måtte gi LTTE et slags selvstyre i områdene de allerede hadde de facto kontroll over nord og øst i landet.
Paranoid geriljaleder.
Minnet om Prabhakaran som den våren, den 10. april 2002, tok imot verdenspressen og oss i Aftenposten til sin første pressekonferanse på 12 år, blir uvirkelig. Tamiltigrene hadde fullstendig kontroll over store landområder i Vanni, nord på øya, og sjekket samtlige 250 pressefolk fra hele verden grundigere enn noen av oss antagelig er blitt hverken før eller siden. Jeg har i hvert fall aldri opplevd at en sikkerhetsvakt drar fingrene sine over huden min på armene på leting etter skjult sprengstoff, eller at håret blir grundig gjennomsøkt på leting etter det samme.
Prabhakaran ankom pressekonferansen fra hemmelig sted. Han holdt seg alltid i skjul for singalesiske drapslag han fryktet ville bli sendt dypt inn i tigrenes territorium. Ingen av pressefolkene fikk da komme på tomannshånd med ham, men senere under det samme besøket, da vi fulgte Erik Solheim og co. opp til tamilenes «hovedstad» Killinochchi, kom vi tett på den fryktede mannen.
På nært hold.
Han virket nesten like perpleks som oss da vi plutselig satt ansikt til ansikt i hver vår sofa rundt et salongbord. Hva slags spørsmål stiller man egentlig til en mann som er beryktet for å drepe både presidenter og statsministere med terrorbomber, var tanken som slo meg.
Forventer denne utenlandske journalisten at jeg skal svare ham, virket det som en nokså utilpass Prabhakaran syntes å tenke. Han var vel mer vant til at folk rundt ham bare åpnet munnen når de ble snakket til. Dem Prabhakaran hadde oppfattet som mulige utfordrere, hadde han sørget for å kvitte seg med.
De døde menn.
Når jeg nå ser tilbake på bildene av Prabhakaran og folkene rundt ham, er de alle døde menn. Alle så nær som kommandanten i øst, Karuna, som vendte seg mot Prabhakaran og som kan ha påført LTTE den svekkelsen som førte til bevegelsens fall.
Ideologen Anton Balasingham døde av sykdom i 2006. S.P. Thamilselvan, leder for LTTEs politiske fløy, ble drept under et flyangrep i 2007. Seevaratnam Pulidevan, leder for LTTEs fredssekretariat, som tok hånd om oss pressefolk i 2002, ble drept under de siste kampene nord for Mullaitivu denne helgen. Det var han som ga meg en forståelse av hvilken ekstrem lojalitet LTTE-kadrene hadde til bevegelsen, da han fortalte om hvordan de gladelig ville gå i døden for LTTE, og hvordan han hadde bedt om bevegelsens velsignelse før han inngikk ekteskap.
Ofret tusener.
Prabhakaran forlangte total underkastelse og ekstrem oppofrelse. LTTE ble beryktet for sine selvmordsbombere, mange av dem kvinner, før det kom på moten i Midtøsten. Det ble sagt at hver familie måtte stille med minst ett familiemedlem til de væpnede styrker, og LTTE ble med god grunn anklaget for å rekruttere dem allerede i barneårene.
Prabhakaran utrustet sine geriljasoldater med cyanidkapsler for at de skulle kunne begå selvmord fremfor å bli tatt i live. Prabhakaran skal ifølge internasjonale nyhetsbyråer ha blitt skutt og drept i et siste desperat oppgjør med Sri Lankas hær. Slik sett døde han i tråd med sin egen lære. Om han blir en martyr for de mange tamiler som har støttet ham, eller om han snart vil bli kastet på historiens søppelhaug av dem som har overlevd tamilenes mange lidelser, gjenstår å se.
