Abdelbaset Ali Mohmed Al Megrahi ble mottatt som en folkehelt da han kom tilbake til Tripoli fredag. Magrahi ble i 2001 dømt til fengsel på livstid etter å ha blitt funnet skyldig i å ha sprengt et Pam Am fly i luften over Lockerbie i Skottland. 270 personer ble drept, de fleste amerikanere.
Sinne og raseri.
Torsdag ble Megrahi løslatt av menneskelige hensyn. Han lider av uhelbredelig kreft, og har ifølge legene bare måneder igjen å leve. Løslatelsen, bare åtte år etter at han ble dømt, betyr at han i realiteten bare har sonet to uker for hver drepte i Lockerbie-katastrofen. Kritikken har ikke latt vente på seg. Både Barack Obama, Hillary Clinton og en rekke senatorer har kalt den en gedigen feilvurdering. I helgen forsterket den politiske krisen seg, da det ble kjent at amerikanerne seriøst vurderer å gå til økonomisk boikott av Skottland.
Toer sine hender.
Ettersom kritikken øker i omfang, forsøker nå britiske politikere – med statsminister Gordon Brown i spissen – å distansere seg fra beslutningen, og legger all skyld på politikerne i Edinburgh. «Sånn går det, når skottene skal stelle hjemme», er den litt skadefro, underforståtte meldingen fra politikere i Westminster, som i årevis har sett med skepsis på den stadig mer nasjonalistiske selvstendighetslinjen til skottene. De toneangivende avisene i Storbritannia omtaler også beslutningen som «fiaskoen i Edinburgh», og mener skottene gjør skam på sitt eget og britenes internasjonale rykte. Skottland har i årtier kjempet for større uavhengighet fra London, og andelen som ønsker full løsrivelse er fremdeles stor. I 1999 fikk Skottland utvidet selvstyre, og har nå et eget parlament med lovgivende myndighet. Nå ledes regjeringen av det sterkt populistiske skotske nasjonalistpartiet (SNP). Skottland kan i dag bestemme over egen helse, skole- og justispolitikk, og de kan også regulere inntektsskatten. Det er stort sett bare utenriks, forsvars og statsfinanser som bestemmes fra London.
Pinlig.
Den skotske justisministeren forsvarte i går ettermiddag beslutningen, og gjentok at den var basert på rent juridiske vurderinger. Men i helgen avslørte flere britiske aviser at hele saken lukter. Etter at Storbritannia normaliserte forholdet til Libya på slutten av 1990-tallet, har britenes økonomiske appetitt i det oljerike landet økt, og britene kjemper om fete olje- og gasskontrakter. Så det var antagelig ikke tilfeldig at Gordon Brown møtte Muammar al-Gadafi på G8-møtet i Italia i sommer, at næringsminister Peter Mandelson hadde et møte med Gadafis sønn på en yacht på Korfu i ferien eller at prins Andrew to ganger har besøkt Gadafi i Libya det siste året. Så var det antagelig heller ikke tilfeldig at Gadafi i helgen takket «sin venn» Gordon Brown for å ha oppmuntret skottene til å ta den rette beslutning. Hvem disse nye opplysninger er mest pinlige for – britiske politikere som lyver og skylder på skottene eller skotske politikere som skryter på seg en selvstendighet de ikke har – kan åpenbart diskuteres.
