De mistet sine unge, nå vil de ha hevn

Les også:

Begivenhetene som førte frem til massakren i Shah Hassan Khel første nyttårsdag, der mer enn 100 mennesker døde, er historien om hvordan et lokalsamfunn ble tvunget til å velge mellom Taliban og staten. De er bundet sammen av blodsbånd og århundregammel stammetradisjon, men rives nå i filler av ekstremistisk ideologi.

Angrepet mot volleyballkampen var den mest drepende hevnaksjon til dags dato mot en håndfull av små samfunn nordvest i Pakistan som har forsøkt å motsette seg disse ekstreme islamistiske krefter. Tidligere rettet de militante sine angrep mot lokale ledere som hadde samlet noen menn mot dem, men de hadde aldri før terrorisert en hel landsby.

Inferno.

I forrige uke beskrev noen av de eldste innbyggerne fra Shah Hassan Khel et inferno av ødeleggelse og panikk etter at bomben eksploderte. Den etterlot et stort krater på lekeplassen, og en mengde lik som var så maltraktert og forbrent at de var umulig å identifisere.

2. januar måtte innbyggerne i Shah Hassan Khel begrave over 100 av sine venner og slektninger, ofre for et selvmordsangrep fra Taliban. Gjerningsmannen var vervet fra landsbyen. FOTO: GHULAM AKHBAR, AP

FOTO: Ghulam Akhbar

Hver av de gamle nevnte navnet på minst en fetter, nevø eller bror som ble drept mens de lekte eller så på volleyballkampen. De kjente også den unge selvmordsbomberen, en landsbygutt som hadde stukket av med Taliban.

– Alle familier i landsbyen vår har mistet en slektning, men ingen gråter, sier Mushtaq Ahmed, en mager bonde med svart geitebukkskjegg som leder landsbyens fredskomité. Det er et dekknavn for anti-Taliban militsen.

– Bomben ødela landsbyen vår, men den har ikke tatt fra oss motet. Så snart våre 40 sørgedager er forbi, vil vi fortsette å slåss så lenge det er en eneste mann tilbake i landsbyen, sier han.

Pashtuner.

Disse tøffe, alvorlige menn har mer enn kalasjnikovriflene å underbygge sin trussel med. De er medlemmer av den store Marwat-stammen, der lederne motsetter seg Taliban. I likhet med sine motstandere er de etniske pashtuner, som tvinges av tradisjonen til å søke øye-for-øye. Det gjenstår å se hvorvidt andre lokalsamfunn vil trekke annen lærdom fra massakren og tenke seg om to ganger før de utfordrer en fiende som er i stand til å overtale deres egne barn til å drepe dem.

Angrepet denne nyttårsdagen har etterlatt landsbyen Shah Hassan Khel i en tilstand av både forvirring og sorg. De islamske ekstremistene som først dukket opp i den fattige bosetningen for to år siden, var ikke noen fremmed fiendtlig styrke. De var karer fra trakten med samme etniske røtter og religion som naboene. De overtalte noen familier til å støtte seg og lokket uvitende ungdommer med løfter om penger, makt og frelse.

Lærersønn.

En av dem var skolelærerens sønn Obaidullah. Foreldrene hadde forsøkt å snakke ham til fornuft før de til slutt kastet ham ut av huset. De hadde ikke sett ham på flere måneder, men flere overlevende fra angrepet sa at de kjente ham igjen bak rattet på Pajero-firehjulstrekkeren som braste inn på lekeplassen og eksploderte. Andre hadde også sett en unggutt ved navn Farwand på stedet. Han var nevøen til en lokal Taliban-leder.

De gamle herrer fra landsbyen kunne ikke forklare hvordan disse unge mennene, bare så vidt ferdig med tenårene, kunne ha grepet til så brutal vold mot sitt eget hjemsted. Men de fortalte om en langsom prosess med overtalelser og skremsler fra Talibanfolkene som kom til landsbyen for to år siden.

–Da de kom første gang, sa de at de ønsket å innføre et ekte islamsk system, men de gjorde ingen fortred. De snakket med guttene våre og ga dem penger. Men etter en stund begynte de å plage våre kvinnelige lærere og protesterte mot kvinnene som satte vaksiner på folk. Deretter begynte de å kidnappe folk, og noen av guttene våre gikk med dem. De ødela vårt fredelige miljø, sier Ahmed,

Buffer.

Shah Hassan Khel ligger i distriktet Lakki Marwat, som er en buffer inneklemt mellom selve Pakistan og de lovløse stammeområdene på grensen til Afghanistan, der Taliban kjemper mot den pakistanske hær. Inntil i fjor greide Marwat-lederne å holde de militante islamistene i sjakk ved å holde massemøter, eller jirga, der de truet med å sette inn tusenvis av krigere med mindre Taliban forholdt seg i ro i deres distrikt.

Men i fjor sommer brøt denne stilltiende avtalen sammen, og Taliban-krigerne begynte med brutale angrep i området. Marwat-lederne mobiliserte sine krigere og konfronterte islamistene i åpne kamper. De drepte noen og tok andre til fange.

I fjor høst beordret den pakistanske hæren landsbyfolket til å drive Taliban-styrkene og deres sympatisører ut. Landsbyen ble evakuert, og deretter bombet. Da familiene kom tilbake, fant de buskapen død, hjemmene sine ødelagt og Taliban-naboene borte.

Angrepet på volleyballbanen utryddet en hel generasjon av Shah Hassan Khels ungdom.

–Vi er pashtuner, og vi skal hevne våre tap. Dette er en gave fra Gud, og den vil gi oss mer styrke til å slåss.

Norsk enerett: Aftenposten