Den globaliserte tragedie

Tragedien kommer snikende opp til oss i disse årsskiftedagene, nesten som tsunamien - monsterbølgen - som bare var som en middels krusning på havets overflate, som først løftet vannet litt over strandlinjen, trakk seg tilbake nesten en kilometer og så kom igjen som en knusende vegg av vann.Hele landsbyer og samfunn er vasket vekk, av bølgen som har tatt liv i tolv land rundt dette mektige havet. Naturkatastrofen har rammet nordmenn på den andre siden av jordkloden. At alle ble rammet av det uventede, ser vi av det at ingen forsto faresignalet da havet trakk seg tilbake noen minutter, som om det tok sats.Og ingen fattet rekkevidden av det som skjedde, da det skjedde. Nå har selv Thailands tøffe statsminister, Thaksin Shinawatra, vedgått at lete- og redningsarbeidet ikke har holdt mål. Han lovet onsdag å bringe inn tungt utstyr, også kjøleanlegg, innen to døgn. Vi har sett hvor spinkelt det offentlige apparat er i disse landene, og hvor langsomt det settes inn. Det er den andre siden av medaljen, i ferieland der atmosfæren er avslappet og livet enkelt. Samtidig får vi meldinger om hvor stor viljen til å hjelpe har vært hos de fastboende og hos turistene som klarte seg best.Vi har særlig fulgt dramaet i Thailand, der vel 5000 nordmenn tilbragte juledagene i solen, sammen med titusener av andre fra vår del av verden. Nesten alle land er flettet inn i denne tragedien, takket være fjernreisene med billige fly, skattefri flybensin og rimelige hotelltilbud. TV-bildene og mobiltelefonene avgir vitneprov. Globalisering er et slagord for en verden som vokser sammen, teknologisk og økonomisk. Nå vet vi at også tragediene globaliseres.

Rent vann

I dag, nyttårsaften, er vi inne i det sjette døgnet etter skjelvet og ser at hjelpen begynner å rulle for alvor. Den går først og fremst til fem millioner mennesker som har mistet familiemedlemmer, husvære eller utkomme i utallige fattige kystsamfunn. For dem er vann - rent vann - mangelvare nummer én, med mat som en god nummer to. I land etter land settes store innsamlinger i gang. Dødstallene vil vokse, om hjelpen ikke kommer frem i tide, sammen med en første medisinsk assistanse. FNs helseorganisasjon, WHO, frykter en fordobling av tapene om større epidemier skulle bryte ut.Samtidig som vi i mange land, også her hjemme, har sett en mangel på tidlige og sentrale grep om hjelpearbeidet, reiser spørsmålet seg om hvem som skal lede arbeidet internasjonalt. FN er det samlende organet, med en organisasjon på plass, men trenger midler og utstyr fra medlemslandene. Nordmannen Jan Egeland leder dette kjempearbeidet i FN og har de siste dagene hisset på seg USAs utenriksminister Colin Powell og president George W. Bush, ved å anklage rike land for å være "gjerrige" med sin hjelp. Denne personen var "svært villedet og feilinformert", sa Bush om Egeland, som presiserte i ettertid at han hadde ment landenes alminnelige uhjelp og ikke støtten til monsterbølge-ofrene. FNs generalsekretær Kofi Annan har avbrutt sin ferie og er reist tilbake til New York. Men kanskje har Egelands "stikk" vært nyttig. Bush sier nå at USA sammen med India, Japan og Australia "vil stille seg i spissen for det internasjonale hjelpearbeidet". Han har snakket med andre statsledere. Allerede onsdag stakk hangarskipet "Abraham Lincoln" (der Bush landet til slagordet "Oppdraget utført" etter Irak-krigen) og fire hjelpefartøyer med tolv helikoptre til sjøs fra Hongkong. Syv spesialskip for vannforsyning er underveis, sammen med enda en hangarskipsgruppe. Det er USA som har utstyr, penger og handlekraft. "Dette utfyller FNs arbeid på en glimrende måte," sier Egeland om de fire landenes samarbeid. Frankrike har erklært at landet går inn og koordinerer hjelpearbeidet i Sri Lanka.Derimot har India sagt at landet ikke trenger internasjonal nødhjelp og kan håndtere skadene langs kysten ved Madras på egenhånd. Dette er land med en rask økonomisk vekst, på 6-7 prosent årlig både i India og Thailand. Katastrofen blir en test også for dem, for evnen og viljen til å fordele ressurser og vise solidaritet innad.

Varslingssystem

India har denne uken gått inn for et prosjekt, som har vært diskutert lenge og som skal gi Det indiske hav et varslingssystem for tsunamier, slik det i 40 år har eksistert i Stillehavet. Japanske barn får trening og opplæring på skolen om hva de skal gjøre når alarmen går, og det gjør den jevnlig - tre av fire ganger som falsk alarm, og ellers for mindre bølger, som regel. Et enkelt system, som bruker moderne teknologi, kan være på plass innen et år for 30 millioner dollar (mindre enn 200 mill. kr.), sier indiske myndigheter. Et apparat for varsling kunne ha reddet tusenvis av liv annen juledag. Da kom en melding om jordskjelvet fra sentralen i Honolulu til meteorologene i Thailand; de var ikke sikre på at skjelvet hadde utløst en tsunami - det gjør ikke skjelv hver gang - og unnlot å gi et varsel, for ikke å skape panikk og skade turistindustrien, melder Financial Times.Turistindustrien kan neppe komme tilbake uten et varslingssystem, og det hjelper ikke at forrige større tsunami i dette området ligger over hundre år tilbake i tiden. For skjelvet søndag er et varsel i seg selv; det flyttet overflaten på havbunnen ca. 30 meter og påvirket jordaksens vinkel, sier USAs eksperter. De var selv overrasket over skjelvets styrke, som viste seg å være 32 ganger større enn deres første anslag.Slike naturkrefter lå bak katastrofen i morgentimene denne annen juledag.