Den kalde krigens arr i Berlins ansikt

Les også: Her startet kommunismens fall

- Det kommunistiske DDR kunne ikke leve videre. Men måten samlingen av Tyskland skjedde på, skapte nye sår, sier en av DDRs toppolitikere.

Da Sovjetunionen gikk under, måtte DDR gå under, konstaterer Hans Modrow, DDRs siste kommunistiske regjeringssjef i dag. – Men måten undergangen skjedde på, har lagt kimen til nye konflikter i Europa, sier han.

- Om jeg kjente Putin?

Den tidligere partisjefen i Dresden, Hans Modrow, smiler idet han får spørsmålet. Ansiktet går nesten over til latter mens han fortsetter:

- Du forstår: Jeg var generalsekretær for Tysklands sosialistiske Enhetsparti i Dresden krets. Jeg var en viktig person. Vladimir Putin var en underordnet offiser i KGB-residenturen i Dresden. Det var under min verdighet å ha kontakt med ham. Men jeg kjente Putins sjef, selve KGB-residenten. Med ham hadde jeg god kontakt, naturligvis.

Statsminister

Når Hans Modrow snakker, blir DDR-fortiden med ett veldig levende. Han er en av de DDR-politikerne som kom ut av den 40 år lange kommunistepoken med æren i behold. Mellom 1973 og 1989 var han såkalt førstesekretær for kommunistpartiet – Tysklands sosialistiske Enhetsparti (SED) - i Dresden.

I Vesten ble det sagt at kommunistlederne i Øst-Berlin ønsket Modrow lengst mulig bort, og derfor forviste de ham ut i provinsen. Da DDR-staten var i ferd med å bryte sammen i november 1989, overtok Modrow som statsminister.

Han hadde denne posten til 18. mars 1990, da de første frie valg ble arrangert i staten som på kommunistsjargong gikk under navnet «Arbeider- og bonderepublikken».

- Den tyske gjenforeningen kunne ikke stanses. Å stanse den, var heller ikke ønskelig, slår han fast i en samtale med Aftenposten i hovedkvarteret til partiet Die Linke der Hans Modrow er æresformann.

FOTO: Grundseth Dag Wessel

DDR-mentalitet

Partiet, som ligger nærmest opp til SV her hjemme, innbefatter blant annet en del av de gamle partikadrene fra det østtyske kommunistpartiet SED.

- DDR eksisterte naturligvis bare i kraft av at Sovjetunionen eksisterte. Da Sovjetunionen gikk under, måtte DDR også gå under.
Men tross alt var det skapt en stat på tysk jord som eksisterte i mer enn en generasjon. Menneskene hadde vent seg til å leve i denne staten. Det fantes en egen DDR-mentalitet.
Så ble det hele slukt av Vest-Tyskland. DDR-statens institusjoner ble erklært for ulovlige, til tross for at begge de tyske stater var folkerettslig anerkjent og var blitt tatt opp i FN på nøyaktig samme dag i 1973.

Betales hver dag

Prisen for det som skjedde den gang er blitt betalt hver dag siden, fortsetter den tidligere DDR-politikeren.

- Det var fort gjort å rive ned Berlin-muren. Men det skillet som var oppstått mellom menneskene, viste seg langt vanskeligere å bygge ned. Fordi mange DDR-borgere etter hvert oppfattet seg som medlemmer av en erobret stat, fortsatte bitterheten å leve. Den lever i fullt monn til denne dag, sier han.

At Tyskland og Berlin fortsatt til en viss grad er delt i to, kan enhver konstatere, fortsetter Modrow.

Gjennom de 40 år da kommunistregimet bygde opp Øst-Berlin som DDRs hovedstad og Vest-Tyskland bygde opp Vest- Berlin, oppsto det av den gamle tyske rikshovedstaden to adskilte byer.

Nytt skille

I dag er mye av det ingenmannslandet som oppsto mellom øst og vest fylt igjen av ny bebyggelse, blant annet på Potsdamer Platz i sentrum av Berlin.

Men fortsatt holder østberlinerne seg stort sett i øst. Vestberlinerne holder seg stort sett i vest. Slik var det under den kalde krigen. Slik har det vært i de 20 år som er gått siden.

I tillegg til det fortsatte skillet gjennom Tyskland, har et nytt skille oppstått i Europa, mener DDR-veteranen Modrow.

FOTO: Grundseth Dag Wessel

NATO har ekspandert østover, og det er skapt et forhold mellom Russland og Vesten som kan minne om den kalde krigen. Dette er også en følge av det som skjedde i 1989, hevder han.

- DDR, den delen av Tyskland som Sovjetunionen erobret under krigen, var jo egentlig bare en pant i russernes hender. Denne panten kunne man ved en gitt anledning innløse, og da ikke minst for å skaffe seg større sikkerhet. Jeg var i Moskva for å diskutere dette med russerne i slutten av januar 1990.

FOTO: Grundseth Dag Wessel

- Resultatet var at russerne ga fra seg DDR uten å få noen verdens ting igjen. Det samlede Tyskland ble NATO-medlem. Så fulgte Polen, Tsjekkia, Ungarn og nesten hele den øvrige østblokken inn i alliansen. Hvis Ukraina og Georgia fortsetter denne trenden, vil vi stå overfor en avgrunn. Alt dette fordi man ikke var klarttenkende i 1989, mener DDRs eksstatsminister.

Turistmagnet

Om Hans Modrow i dag gir uttrykk for at man ikke tenkte klokt nok for 20 år siden, er det klart at de fleste av hans landsmenn ikke deler hans holdning.

Die Linke er et parti som i dag scorer i underkant at 10 prosent på meningsmålingene. Av deler av det politiske etablissement i Tyskland er partiet erklært for ikke stuerent på grunn av innslaget av tidligere kadre fra DDR-staten.

Om det eksisterer bitterhet i deler av den østtyske befolkningen for å ha blitt «oppslukt» av de langt rikere landsmenn i vest, kan Aftenposten ikke avlese dette under en spasertur i sentrum av Berlin. Unter den Linden, som engang var en stadig mer død hovedgate i Øst-Berlin etter hvert som man nærmet seg den avstengte Brandenburger Tor og Muren, er i dag en magnet for turister fra hele verden.

Mange av dem som myldrer nedover Unter den Linden en vakker vårdag i året 2009 er unge mennesker fra de fleste europeiske land. Den natten da Muren falt for snart 20 år siden, var de knapt nok født. Likevel gir det, og da ikke bare for hel- og halvgamle utenriksreportere som besøkte Berlin et utall ganger under den kalde krigen, en udelt glede å spasere over sonegrensen som skilte øst fra vest.

Der hvor Muren en gang gikk, er det en klar markering i brolegningen. Mange av turistene ser ned i gaten for å finne den gamle grensen. Når de kommer frem til restene av Muren som er satt opp som minnesmerke, stanser de opp.

FOTO: Moen, Jørn H.

Når man så nærmer seg bredden av elven Spree, blir man påminnet om hvor dødelig øst-vest-skillet en gang var: Kors og bilder forteller om unge mennesker som forsøkte å flykte til friheten i vest.

Den siste som mistet livet, var østtyskeren Chris Gueffroy. Han ble skutt under fluktforsøk i februar 1989, bare ni måneder før Muren falt og man rolig kunne spasere gjennom dødssonen.

De fire DDR-soldatene som skjøt mot flyktningen, fikk hver sin medalje og 150 østtyske mark i belønning.

D-marken

- Hans Modrow og de gamle DDR-karene kan nok beklage at DDR-staten gikk så hurtig i oppløsning.

Men staten var ikke mulig å redde. Folk i øst ville ha det som folk i vest, ganske enkelt. De ville ha D-mark, varemagasiner og friheten til å reise hvor de måtte ønske i verden. Å leve i DDR var jo som å leve i et fengsel. Det var uverdig for mennesker i det 20. århundret.

Den som fremsetter denne ytringen, er teologen og oversetteren Renate Wüstenberg. Hun er født i 1953 og vokste opp i DDR. Men i motsetning til de fleste i befolkningen godtok hun aldri kommuniststaten. Som utdannet teolog arbeidet hun i den evangeliske kirken i Øst-Berlin da det begynte å gjære i befolkningen på begynnelsen av 1980-tallet. I 1984 fikk hun sikkerhetspolitiet Stasis oppmerksomhet rettet mot seg og ble erklært som samfunnsfiende. Da søkte hun utreise fra DDR. I løpet av et par måneder sto hun i Vest-Berlin.

- Ingen kan i dag ønske seg DDR tilbake. Men livet i Vesten ble heller ikke noen dans på roser for alle dem som etter hvert forlot DDR, enten på lovlig eller ulovlig vis. Mange ble arbeidsledige, og ofte opplever unge mennesker at de aldri kommer seg i jobb. I DDR hadde alle en jobb å gå til. Men ingen med vett og forstand i behold vil vel bytte til seg en jobb hvis prisen man må betale er en mur, en dødssone og et regime som overvåker deg dag og natt, spør teologen retorisk.

Aldri mer krig

Slik ser altså ikke Hans Modrow på det. Når han skal forklare hvorfor han brukte mesteparten av sin ungdom og hele sitt voksne liv til å bygge «den tyske arbeider- og bondestaten», begynner han å fortelle om krigens siste år da han først ble utskrevet til Nazi- Tysklands Wehrmacht og deretter tatt til fange av den sovjetiske armeen.

- Krigen og det som skjedde den gang ble bestemmende for min generasjon. «Aldri mer krig» var den tanken vi bygget på, og da ble sosialismen og forbindelsen med Sovjetunionen det naturlige valget for oss. Og denne generasjonen styrte DDR-staten fra den oppsto til den gikk under. Vi som styrte DDR var egentlig en liten gruppe, der alle kjente alle, og der alle igjen kjente de sovjetiske lederne, forteller han.

I denne gruppen var det én ting man var overbevist om, nemlig at nasjonalstaten hørte fortiden til. Her lå kanskje vår viktigste feil, sier DDR-veteranen.

- Nasjonalstaten og nasjonalfølelsen, slik det var definert hos de marxistiske klassikere, skulle forsvinne den dagen de store sosiale problemene var løst. Da jeg som ganske ung mann gikk på den antifascistiske skolen i Moskva, var ordet «nasjon» et ikke-begrep. Men da partiets grep løsnet i Sovjet, løste imperiet seg opp i enkeltnasjoner. Nasjonalitetsfølelsen var til syvende og siste bomben som sprengte den sosialistiske leir i stykker, konstaterer han.

Men hva med dagen i dag? DDR og sosialismen har ligget i graven i 20 år. Er Hans Modrow fortsatt overbevist om sosialismens fortreffelighet, spør vi.

- Kapitalismen viste seg sosialismen overlegen på 1980-tallet. Men i dag ser man en økende krise i verden. Forskjellene mellom rike og fattige øker voldsomt. Verdens ressurser forbrukes i rasende tempo. Hvis vi ikke finner frem til en eller annen form for sosialisme der vi deler på ressursene og på velstanden, vil ikke vår klode overleve, sier DDR-statens siste kommunistiske statsminister.