–Er vindmøller sexy?
Flemming Rasmussen svarer tilbake:
–Jeg ser mer etter de enkle linjene.
Vi står i en energisk vestavind som feier inn fra Roskilde Bugt. Under fossjende mølleblader. Hvordan en stor mølle høres ut? Fossj, fossj, fossj. Hårsveisen lider, men det får stå sin prøve.
Vind er Danmarks suksesshistorie på energisektoren. Rundt 20 prosent av landets elforbruk kommer nå fra vindkraft. Fortsatt er det mer enn nok av den.
Høyteknologi.
Rasmussen er ingen hvem som helst. Han leder ett av de store forskningsprogrammene om aerodynamikk og teknikk på det tekniske universitetet i Risø like utenfor Roskilde.
Faktisk var det akkurat her mølleeventyret begynte, for mange år siden. Men historien om det danske eventyret er ikke rettlinjet. Ingen fikk plutselig en lys idé, og så var det fullt kjør. Det var noen praktiske forsøk mellom 1957 og 1967, bl.a. på Risø.
Men så kom oljekrisen på 70-tallet med fornyet interesse for alternativ energi. Selv ble Rasmussen ansatt i 1978, som den aller første.
Vi visste at vi måtte ha høyteknologi for å utvikle møllene. Men i begynnelsen var det nøling. Og vi visste at dersom det ble noen fadeser, ulykker, dødsfall, da kunne alt bli lagt ned. Men vi satset heller forsiktig på en serie av små suksesser.
En politisk undergrunnsbevegelse var interessert i miljøvern, men fart ble det først da den miljøinteresserte læreren – som ville sette opp en vindmølle på tunet – fikk samme interesse som Fremskridspartisten, som ville ha mølle for å spare penger.
–Når løsnet det for alvor for Danmark?
–Det var vel da vi tidlig på 80-tallet startet å eksportere til USA. Plutselig skulle alle til USA og selge møller. Noen dro dit, uten å kunne engelsk, og kom tilbake med salgskontrakter, sier han, og flirer.
–Men det var en viktig ting her. Det skulle ikke bare være idealisme. Vi skulle ha industrien interessert, og det skulle være penger i det. I 1983 fikk amerikanere «tax credits» – skattefradrag – i California for å investere i møller, og selv om systemet ble endret, så danskene seg aldri tilbake etter det.
Norsk skepsis.
Den store eksporten og alle arbeidsplassene gjorde vindkraften også politisk interessant.
– I Norge er det stor skepsis lokalt til utplassering av møller?
–Det er det fenomenet som på amerikansk kalles NIMBY – Not In My Back Yard. Ikke i mitt nærområde. Jeg kan forstå møllemotstand, selv jeg ville ikke hatt lyst til å ha en altfor nær boligen min. Men hvis den sparte penger for meg, ville det hjelpe godt på.
Risø er med og hjelper til med vindmølledesign – utforming av vingene og plassering i terrenget. Bare det å plassere møllene riktig, kanskje ved å følge naturlige formasjoner i terrenget, vil gjøre at de ikke blir så skjemmende, mener han.
Laber bris for norske møller
Norge har ikke noe mølleeventyr, selv om det blåser like mye her som i Danmark. Mer hvis man tar i betraktning landets størrelse.
De lave kraftprisene, lokal utbyggingsmotstand koblet med lang konsesjonsprosess, mangel på interesse fra politikerne, uforutsigbar investeringsstøtte, og de industriøkonomiske interessene får skylden for det. Jo da, det planlegges nye anlegg. På Jæren, i Møre og Romsdal, Nordland... I skrivende stund er 127 konsesjonssøknader på tilsammen 65 000 gigawatt produksjon under behandling i NVE. Et av de største er Sjonfjellet, Nesna for Nord-Norsk Vindkraft med 1200 gigawatt produksjon. Et definert mål er 3 terawatt produksjon totalt innen 2010 for nye og eksisterende anlegg. Hvis det går. 31 anlegg har fått konsesjon.
Vindmøller preger etter hvert mer og mer av det vakre kulturlandskapet på Samsø. Men motstanden er langt mindre enn i Norge.
