• Kvinnen til høyre forteller at hun kom samme morgen og at muldyr ble sendt foran henne og de andre flyktningene gjenom minefeltet på grensen.

    FOTO: Jørgen Lohne

  • Far og sønn på vei inn i flyktningleiren.

    FOTO: Jørgen Lohne

  • Denne mannan er nettop kommet fra Idlib og forteller om kraftig bombardement fra regjerinsstyrkene.

    FOTO: Jørgen Lohne

  • Grenselosen "Hamza" fra Syria kan se nesten hjem fra landsbyen Güvecci der han har holdt til siden han flyktet til Tyrkia. Nå hjelper han landsmenn på flukt over grensen.

    FOTO: Jørgen Lohne

  • Syriske flyktninger som er glade for å være i god behold i leiren i Reyhanli i Tyrkia.
  • Bilal Khaled Mohammed viser frem et identitetskort som angivelig viser at han er politimann.

    FOTO: Jørgen Lohne

Farlig flukt til tryggheten

Desperate flyktninger fra Syria lar seg ikke stanse av en minelagt grense, men ofrer esler for å gjøre veien gjennom minefeltet sikrere.

Hatay-provinsen, Sør-Tyrkia

 

- Takk, takk! roper Ali Talib og gir meg en bjørneklem, og deretter kyss på begge kinn. Han tørker svetten av pannen og smiler bredt.

Ikke så å forstå at jeg har noe som helst av æren for at elektrikeren er kommet seg ut fra Idlib i Syria, der befolkningen er under kraftig angrep fra regjeringsstyrkene. Jeg får nok min ufortjente takk fordi jeg er den første den slitne mannen støter på etter å ha krysset grensen og kommet inn i Tyrkia. I slike situasjoner kan selv en masete journalist med kameraer bli populær.

Gleden og lettelsen over å være fremme i god behold ved Reyhanli er så stor at Talib har valgt å bruke kreftene på å løpe det siste stykket. De fleste andre i gruppen velger å ta plass i en av minibussene som står parkert på tyrkisk side og bli kjørt til teltleiren noen hundre meter unna.

- Hvordan har de siste dagene vært i Idlib?

- Forferdelige, sier Talib med rynket panne. Smilet er borte nå.

- De skyter med tunge våpen. Mange sivile er blitt drept.

Tungt skyts

Idlib-offensiven er de syriske regjeringsstyrkenes foreløpig siste anstrengelse for å nedkjempe den væpnede opposisjonen mot Assad-regimet. Mennesker jeg møter på grensen bekrefter det vitner tidligere har beskrevet overfor nyhetsbyråer og menneskerettighetsorganisasjoner:

Sivile blir bombardert av bombekastergranater som rammer hjemmene deres. Regjeringsstyrkene fyrer løs med stridsvognkanoner og med grovkalibrede maskingeværer mot bygninger og mot mer eller mindre tilfeldige mennesker på gaten.

Etter at de tok seg inn i Idlib by, har regjeringsstyrkene plyndret og brent. Mange innbyggere er blitt internert, skriver Human Rights Watch i en ny rapport.

Som i Homs for noen uker siden er opprørsstyrkene, som kaller seg Den frie syriske armé (FSA), underlegne i antall og bevæpning. Det er ikke klart hvor militsen kan ha flyktet eller hvor mange som er drept, ifølge BBC.

«Ingen andre lands ledere gjør noe. Forstår de ikke at 
vi trenger hjelp?»

«Hamza», syrisk grenselos

Minefelt

Tyrkisk TV står parat like bak meg og kaprer Ali Talib til direkteintervju sammen med to menn som fulgte like bak ham i spurten over de grønne engene fra piggtrådgjerdet ved grensen i fjellsiden. Han forholder seg rolig og lavmælt mens de andre roper høyt og gestikulerer for å fortelle om grusomheter i Idlib.

- Hvordan var flukten, kom alle vel gjennom minefeltet? spør jeg Talib når han er ledig igjen.

- Ja, alle i vår gruppe klarte seg og er i sikkerhet, sier han og ser plutselig svært trett ut. Han tar høflig avskjed, for nå vil han finne sin plass i et av de hvite teltene fra Tyrkias Røde Halvmåne.

Esler detonerte

Syrias hær har la i februar ut russiske PMN-2 antipersonellminer langs deler av grensen til Tyrkia. Mange flyktninger er senere blitt alvorlig såret etter å ha detonert sprenglegemene på sin vei over fjellene til tryggheten, noen skal også ha blitt drept. Grenseboere mener at mineleggingen bevisst ble foretatt før de syriske sikkerhetsstyrkenes offensiv mot Idlib-distriktet den siste uken. Det var forutsigbart at mange da ville forsøke å ta seg over grensen.

- Vi sendte tre esler foran oss i minefeltet, forteller en kvinne som kom over noen timer før Ali Talib.

- To av dyrene tråkket på miner og ble sprengt. Vi passet på å gå bak det tredje eselet til vi var kommet over til tyrkisk side i god behold, sier en mann i 40-årene som hadde hele sin familie med over i samme gruppe. Yngstegutten holder far i hånden og ser alvorlig på meg.

- Var dere redde?

- Selvfølgelig var vi det.

Mannen forteller at han har deltatt i demonstrasjoner mot regimet, men ikke den væpnede kampen.

- Men de er ute etter oss alle sammen, så nå måtte vi bare reise, sier faren før han tar gutten i hånden og rusler mot porten til leiren som skal bli deres hjem fremover. Som så mange andre har familien ingen midler til å klare seg uten den støtte til mat og klær som de kan få fra hjelpeorganisasjoner og tyrkiske myndigheter.

- Vi ser det som en forpliktelse å hjelpe naboer i nød, sier Reyhanli-distriktets guvernør, Yusuf Gulear, til Aftenposten.

«To av dyrene 
tråkket på miner og ble sprengt. Vi passet på å gå bak det tredje eselet til vi var kommet over til tyrkisk side i god behold.»

Syrisk mann i 40-årene, flyktning

Grenselos

I Güvecci noen mil lenger sør kan ”Hamza” fra Syria se nesten hjem. Det striregner, men et spesielt lys gjør naturlandskapet ved grensegjerdene besynderlig vakkert.

- Vær forsiktige, det hender de skyter, advarte en mann idet vi gikk opp utetrappen til hustaket som er den vesle byens beste utsiktspunkt over grensen cirka 500 meter unna.

- Nylig ble en tyrkisk journalist skadet av en skarpskytters kule fra den andre siden, forteller vår guide i l landsbyen, en tyrker i slutten av 50-årene.

”Hamza” – det er ikke hans egentlige navn – er en høy og slank ung mann som kommer fra et av lokalsamfunnene på den andre siden.

- Der borte, sier han og peker, - er det lagt ut miner. Vi har hatt flere tilfelle av at folk er blitt revet opp av eksplosjonene. Noen døde etterpå.

”Hamza” er iblant grenselos for landsmenn som vil ut av Syria og i trygghet på den andre siden. Folk i landsbyen bekrefter at han har reddet mange av sine landsmenn ut av det krigsherjede landet.

- Siste turen var i uken som gikk, sier han.

- Hvorfor gjør du dette, er det for penger?

- Nei, det er en selvfølge å hjelpe mennesker i nød. Vi må alle gjøre det vi kan, ikke sant?

Antallet syriske flyktninger i Tyrkia er denne uken kommet opp i nærmere 15 000, etter at cirka 1000 kom i løpet av ett døgn, ifølge Selcuk Unal, talsmann for det tyrkiske utenriksdepartementet. Myndighetene i Ankara er overbevist om at strømmen av mennesker over grensen vil fortsette.

Ingen forhandling

I likhet med alle andre syrere jeg møter i grenseområdene, har ”Hamza” absolutt ingen tro på at det kan være mulig å få til en forhandlet fred mellom partene i Syria. Særlig den forhatte president Assad har de klare meninger om, og alle er de på fornavn med statsoverhodet de så gjerne skulle ha fjernet:

- Bashar må bort, ellers kan det ikke bli fred, fastslår "Hamza", og bretter opp kraven for å beskytte seg litt mot det øsende regnet.

- Folket ba om frihet, og så begynte regimet å drepe. Hit er det kommet mange journalister fra alle verdens land, og de rapporterer om det de ser, og intervjuer oss. Men ingen av disse landenes ledere gjør noe. Forstår de ikke at vi trenger hjelp?

- Dreper barn

Utenfor Yaladagi-leiren, helt sør i Tyrkia mot grensen til Syria, står en gruppe menn og diskuterer i regnet.

- Nå angriper de med granater igjen! roper plutselig en svær bamse med svart skjegg idet han slår av mobiltelefonen.

- Jeg fikk akkurat beskjed fra FSA. Det går hardt for seg der hjemme, sier mannen, som foretrekker å bruke navnet Abu Yazen (Yazens far) og opplyser at han kommer fra en landsby i Idlib-distriktet.

- De dreper jo kvinner og barn, sier Mohammed Selo med et forpint ansiktsuttrykk. Han er nesten på gråten da han snakker om kvinner og barn i bydelen Bama Amr i Homs som ble funnet med strupen overskåret.

- Vi må få slutt på massakrene!

- Nå må vi må tilbake snarest, med våpen! sier hans venn Abu Uday.

- Ja, istemmer de andre i munnen på hverandre.

- Det nytter ikke med dialog og forhandlinger med Bashar fastslår Abu Yazen.

- Regimet hevder jo at opprørerne står bak massakrene?

- De lyver! brøler Abu Yazen.

- Hele alawitt-gjengen er en mafia, sier han om den sjiamuslimske minoriteten som president Bashar al-Assad og hans familie tilhører.

Utsagn som dette er ikke uvanlig å høre fra flyktninger og regimemotstandere. De tilhører stort sett det sunnimuslimske folkeflertallet i Syria. Det vitner om faren for at den bitre konflikten i landet kan utvikle seg til en sekterisk borgerkrig, der mange frykter at islamistiske ekstremister kan komme til å spille en viktig rolle. I denne uoversiktlige situasjonen nøler USA og andre land som sympatiserer med regimemotstanderne med å gå inn for å væpne opprørerne.

Desertører

Mens massedemonstrasjoner ble holdt i Damaskus denne uken til støtte til Assad-regimet, markerte opposisjonen at det er ett år siden Syrias "arabiske vår" for alvor startet.

- Folket krever at regimet går av! roper også flyktningene i Reyhanli-leiren taktfast og marsjerer mellom rekkene av telt. Både barn og voksne er begeistrede deltagere.

- Gi oss våpen! roper en gruppe unge menn med harde ansikter.

De hører til dem som mener at opposisjonens viktigste politiske eksilgruppering, Det syriske nasjonalråd, ikke er verd noe som helst. Særlig får rådets leder, professor Burhan Ghaliun, gjennomgå:

- Han sitter i Istanbul og får ikke utrettet noe som helst, de bare krangler internt. Nei, det er den væpnede kampen som skal sette oss fri.

I gruppen finnes det også folk som nylig har skiftet side:

- Jeg arbeidet for flyvåpenets etterretningstjeneste, sier Ahmed al-Wewy, en ung mann med nokså nyanlagt skjegg.

Wewy tjenestegjorde i det beryktede Palestine Complex i Damaskus.

- Vi hadde ordre om å ta folk som demonstrerte. I fengselet ble de torturert med elektriske støt, brent på kroppen med åpen ild og utsatt for slag og spark.

- Deltok du i dette?

- Nei. Jeg klarte å unngå å mishandle noen før jeg klarte å stikke av.

Falsk politi

Ekssoldaten Bilal Khaled Mohammed viser meg et identitetskort.

- Her står det at jeg er politimann. Jeg fikk kortet da jeg tjenestegjorde i Hama, fordi regimet ville narre observatørene fra Den arabiske liga, som da var i landet. Meningen var at de skulle tro at regjeringen hadde oppfylt kravet om å trekke alle militærstyrker ut av byen, sier han.

Han forteller samme historie som så mange andre desertører:

- Vi hadde ordre om å skyte på sivile demonstranter, skyte for å drepe. Jeg unngikk det ved å skyte i luften. Mange som er tvunget inn i hæren, gjør det. Flere ville ha desertert og rømt dersom de hadde hatt muligheten, tror Mohammed.

Tvangsrekruttering

De unge mennene fastslår at de snarest vil tilbake til hjemlandet for å slåss mot regimet i Den frie syriske armé (FSA).

Militsene på bakken i Syria som til sammen utgjør FSA har beskyttelse av sivile opposisjonelle som sitt erklærte mål. De viktigste av dem har direkte forbindelseslinjer til FSAs ledelse her i Hatay-provinsen i Tyrkia. Andre opererer helt uavhengig av oberst Riad al-Asaad og resten av lederskapet, som holder til i en egen leir her. De er likevel i navnet medlemmer.

FN og menneskerettighetsorganisasjoner har tidligere fastslått at også opprørssoldatene, som regimet kaller terrorister, har begått overgrep. For regimet er FSAs blotte eksistens et av bevisene for at "væpnede bander" forsøker å destabilisere Syria med støtte fra utenlandske krefter.

- Jeg rømte for å unngå å bli tvangsrekruttert til hæren eller internert. Regimet mistenker alle på min alder for å ha planer om å slutte seg til FSA, og sikrer seg ved å pågripe oss, forteller en ung mann som ikke vil oppgi sitt navn. Han ber også om at jeg ikke oppgir hvor i Syria han kommer fra, eller hvilken av de seks leirene i den tyrkiske Hatay-provinsen han nå har opphold i. Frykten er stor for at det skal gå ut over venner og slektninger som fortsatt er i hjemlandet hvis han står frem og blir identifisert av myndighetene. Særlig er mannen bekymret for storebroren.

- Vi har forsøkt å få ham til Syria lenge. Han ble alvorlig såret da huset vårt ble truffet av granater. Nå har han fått behandling av lege og bør kunne klare å gå over grensen, selv om han er svak.

Kanskje han kommer i natt? Bare han har noen som kan hjelpe ham trygt gjennom minefeltet.

jl@ap.no

Les også:

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Opprøret i Syria

Opprøret mot president Bashar al-Assads regime i Syria har pågått i snart ett år.

Hæren i Syria har slått hardt ned på opprøret. Ifølge FN er over 7500 mennesker blitt drept, mange av dem sivile.

Den arabiske ligas fredsplan krever at president Bashar al-Assad går av.

Russland og Kina nedla veto mot en FN-resolusjon som støttet fredsplanen.

Siste nytt