DA MULLAH Omar og Osama bin Laden tapte krigen mot amerikanerne i Afghanistan i 2001, dro de trolig til Waziristan. Det er åtte år siden. Den pakistanske hæren – verdens sjette største med totalt halvannen million mann – har hatt god tid på seg til å ta et oppgjør med fredsforstyrreren.
Noen forsøk er da også gjort, men stort sett har de endt med at hæren har inngått våpenhvile med stammefolkene i og rundt Waziristan, det som i korthet i Pakistan kalles FATA – De føderalt administrerte stammeområder. Faktum er at den pakistanske hæren stort sett har stått i hvilestilling mens man har voktet grensen til India.
Mysteriet.
Hvorfor har ikke den pakistanske hæren latt seg bevege til å ta seg av et av de viktigste ordensproblemene i dagens verden, nemlig ansamlingen av terrorister i disse områdene? Går man litt tilbake i pakistansk historie, kan man finne svaret:
Pakistan ble dannet i 1947 som en stat for muslimer i det som engang het The British Raj – det britiske imperiet i India. Problemet for statens grunnleggere var at de muslimske områdene var svært lite ensartet. Ikke bare besto de av en rekke folkegrupper som innbyrdes var vidt forskjellige. De muslimske befolkningene var konsentrert på hver sin side av Britisk India i dagens Pakistan og det som senere ble Bangladesh.
Kløft.
Makthaverne i Islamabad satt igjen med Vest-Pakistan. Men det at man var blitt «kvitt» Bangladesh i øst, styrket ikke det nasjonale samholdet. Mellom pashtunere mot grensen til Afghanistan og punjabere mot grensen til India ligger det en dyp kulturkløft som det aldri har vært mulig å bygge bro over.
Men tross alle forskjeller, var det to ting alle pakistanere hadde felles: For det første var nesten alle pakistanere muslimer. For det andre var Pakistan ikke India. Dette ble etter hvert de to elementer som man bygde nasjonalfølelsen på. Islam og konkurranseforholdet til India ble de kjennetegn som særmerket den pakistanske nasjonen. Gjennom en rekke små og store kriger mot India, helt fra uavhengigheten og frem til 1990-tallet, ble det islamske Pakistan samlet rundt motstanden mot den indiske kjempen.
Langsomt.
Hvordan ser så fienden ut som man må bekjempe i dag? Motstanderen er muslimsk og definitivt ikke indisk. Pakistans allierte, sammen med mesteparten av verdenssamfunnet forlanger at den pakistanske hæren skal gå til angrep mot noe hverken den pakistanske hæren eller staten noensinne tenkte seg at man skulle krige mot. På toppen av det hele er flere av de islamistiske væpnede gruppene man nå går til krig mot i lang tid aktivt støttet av etterretningstjenesten ISI. Uheldigvis har ISI gjennom tiår vært en bærebjelke i det pakistanske samfunnet.
Det er ikke rart at den pakistanske hæren har gått langsomt frem.
