Aung San Suu Kyi. Navnet hviskes stille i Rangoons bakgater og smug. Til tross for at «Damen», som hun ofte kalles, har sittet 14 av de siste 20 årene i husarrest, har hun fortsatt en nærmest opphøyet status hos befolkningen i dette fattige sørøstasiatiske landet.
Det holder å gå en uskyldig tur langs en av byens mange travle og støyende markedsgater for så å stoppe og snakke med folk. Noen minutter inn i praten glir samtalen raskt inn på politikk. Budskapet er alltid det samme: «Hjelp».
Og hvem er det som kan hjelpe?
–«The Lady», svarer en bokhandler som kaller seg Thomas.
Gammel vin
Til høsten blir det valg. Når, vet man ikke. Da statssekretær Gry Larsen ba om en dato da hun besøkte Burma tidligere i år, var svaret: «Snart. Kanskje senere». Thomas tror ikke valget vil endre på noe som helst.
–Det er som å helle gammel vin på en ny flaske. Vi kommer ikke til å se noen forandring, sier han.
Det er en oppfatning han deler med mange. Også med Aung San Suu Kyi, som i vår oppfordret partiet sitt, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), til å boikotte valget, noe de også har gjort. Dermed ble partiet erklært ulovlig.
Splittet opposisjon
En utbrytergruppe som kaller seg NDF, bestående av flere tidligere NLD-ledere, har likevel valgt å stille til valg. Det provoserer U Tin Oo, som fungerer som NLD-leder mens «Damen» er i husarrest.
–De kommer ikke til å gjøre landet demokratisk. Alt de kan få til, er å stemple regimets beslutninger, sier han.
Han får støtte fra U Win Tin, som også sitter i NLD-ledelsen.
–Det NDF har gjort er skruppelløst, uverdig og uetisk, sier mannen som nylig slapp ut av fengsel etter 19 torturfylte år bak murene.
I U Tin Oos overvåkede hus hviskes ikke Aung San Suu Kyis navn. Det sies med høy og tydelig røst. Bilder av nobelprisvinneren henger på flere av veggene. Det gir de gamle «onklene», som de kalles, håp.
–Hun er vår leder. Og vi vil fortsette å kjempe hennes sak, selv om partiet nå er ulovlig, sier U Tin Oo.
Beholder makten
Den kampen blir ikke lettere etter høstens valg. Selv om de fleste observatører antar at selve valget vil bli gjennomført uten særlig grad av juks, har generalene sikret seg svært stor makt uansett hvem folk stemmer på.
Landets grunnlov, som ble vedtatt i 2008, fastslår nemlig at 25 prosent av nasjonalforsamlingen skal bestå av folk i uniform. I tillegg har mange av dagens ledere gått over i sivil klesdrakt for å stille som kandidater for det nye partiet USDP, der alle landets 24 millioner statsansatte automatisk er medlemmer.
Når opposisjonen dessuten er splittet og mangler penger til å betale dyre registreringsavgifter, i tillegg til at regimet kontrollerer alle medier, blir det vanskelig å drive valgkamp.
Livløs hovedstad
Derfor sover trolig Than Shwe, landets øverste leder, trygt i sin luksustilværelse i hovedstaden Naypyidaw. Byen, som regimet flyttet til i november 2006, fremstår heller ikke som noe symbol på en åpen, demokratisk stat. Med sine enorme, folketomme avenyer og strenge sektorinndeling, gir hovedstaden et inntrykk av en isolasjon som passer godt til landets styresett.
Da utviklingsminister Erik Solheim besøkte byen denne uken, fikk han møte fire av generalene. Skal man dømme etter de samtalene Aftenposten fikk høre på, er det lite som tyder på at generalene har tenkt å endre kurs.
–Vi må få utvikle landet på vår måte. Det håper vi på forståelse for, sier Aye Myint Kyi, viseminister for turisme og pensjonert general.
Da Aftenposten spør ham om han stiller til valg i høst, sier han at han ikke vet.
–Og hvem tror du vinner?
–Folket må avgjøre om de ønsker å støtte dem som har tjent dem i så mange år, sier viseministeren til Aftenposten.
Ratt på feil side
Tilbake i Rangoon, en by som er like levende og organisk som Naypyidaw er livløs og kunstig, klarer vi ikke finne noen som støtter regimet. Mange er redde for å snakke, men de som tør, sier alle at folket er rasende. Like rasende som under opprøret i 1988. Like rasende som under «safranrevolusjonen» i 2007.
–Men vi har ikke det samme håpet vi hadde da. Vi vet at regimet har våpen, noe vi ikke har, sier en lokal journalist vi treffer på en kafé i Rangoon.
Burma er et land med enorme problemer. Det som tidligere ble ansett som en av Sørøst-Asias mest lovende økonomier, er nå så underutviklet at svært mange av bilene i Rangoon har rattet på feil side fordi landet måtte ta imot kasserte Toyotaer som ble for forurensende for Japan. I tillegg er utdanningssystemet ødelagt og jobbmulighetene svært begrenset. Når landet i tillegg opplever store jordbruksproblemer som en følge av den verste tørken på mange tiår, gir det befolkningen lite håp for fremtiden.
–Ta med noen Dostojevskij-bøker neste gang du kommer, anmoder bokhandler Thomas.
–Hvorfor Dostojevskij?
–Jeg liker de russiske klassikerne. Der er det ingen lykkelige avslutninger. Akkurat som her, sier han.
Lite har forandret seg i Rangoon siden militærjuntaen tok makten i 1962. Mens naboene i Sørøst-Asia har utviklet seg raskt, har økonomien nærmest stått stille i Burma.
