Forfulgte jøder vil bli i Jemen

–Opprørerne ødela mitt hus og alt innbo. Eldgamle skrifter, Torah- ruller verdsatt til én million dollar var blant det som ble brent. Bilen min ble sprengt i stykker. Årsaken til angrepet var at jeg hadde heist det jemenittiske flagg over vårt hjem, sier rabbiner Suleiman.

Hans far og forgjenger i rollen som åndelig leder, Yousif Mousa Suleiman, nikker sakte, med et sørgmodig uttrykk i øynene.

Jemens president, Ali Abdullah Saleh, har personlig påtatt seg å beskytte den lille jødiske menigheten av flyktninger som teller 65 personer, og de bor nå i turistanlegget Tourist City.

Opprørere

Sentralregjeringen i Sanaa utfordres av de sjiamuslimske houthi-opprørerne nord i landet, mot grensen til Saudi-Arabia. Ifølge FN er 200000 jemenitter flyktninger i eget land på grunn av kampene, der også saudiske styrker er involvert på regjeringens side.

Mens en stor andel av de i alt cirka 200000 internflyktningene har forlatt Sadah på grunn av de harde kampene som har rast de siste månedene, ble jødene drevet på flukt allerede i 2007. De fikk en skriftlig advarsel om at de ville bli drept dersom de ikke forlot sine hjem i landsbyen Al Salem utenfor Sadah by. Nå fremstilles de i regimets offisielle propaganda som houthiopprørets første ofre, samtidig som Saleh kan fremstå som en tolerant leder for alle jemenitter, uansett religion.

Stor utvandring

Det jødiske folk var en gang en tallrik befolkningsgruppe i Jemen, men er nå redusert til en minoritet på maksimalt noen få hundre individer. Rabbiner Suleimans erklæring om aldri å emigrere til Israel, står i sterk motstrid til det valg svært mange andre av Jemens jøder har gjort. Da staten Israel ble opprettet i 1948, valgte de aller fleste som var igjen etter århundrer med islamsk imamat å reise fra Jemen til den nye, jødiske staten. Senere har utflyttingen fortsatt.

Rabbineren utdyper hvorfor dette ikke er noe for hans flokk:

–Vi har intet til felles med den sionistiske staten Israel. Da mange av våre brødre i Amran-distriktet nylig bestemte seg for å reise, oppfordret de oss sterkt til å bli med, men jeg sa nei, for jeg liker ikke Israel. Det er bare her i Jemen vi har vårt hjem, og presidenten garanterer for vår sikkerhet.

–Men vi kan ikke dra tilbake til Sadah, understreker han, og avviser at han på sitt nye bosted frykter andre jemenittiske ekstremister, som den stadig mer internasjonalt bemerkede Al-Qaida på den arabiske halvøy. Al-Qaida har opprettet hovedkvarter i Jemen og knyttes til både innenlandske og internasjonale terroraksjoner.

–Nå håper vi å få bo permanent her i Tourist City, hvor vi trives godt, sier Suleiman. –Vi har som mål å få i gang samme virksomheter som vi drev i landsbyen hjemme, sølvsmier og snekkerverksteder.

Sikkerhet

Rabbineren og hans menighet er omgitt av sikkerhet, og det er følgelig ikke er helt enkel å få en avtale med rabbineren.

Første gang jeg oppsøker hans bolig i Tourist City, blir jeg nektet adgang fordi jeg angivelig mangler et dokument fra innenriksdepartementet. Neste gang, medbringende nystemplet tillatelse, får jeg opplyst at rabbineren er av gårde for å kjøpe khat, de grønne bladene jemenittiske menn tygger som nytelsesmiddel. Tredje gang jeg kommer, har han ifølge familien dratt utenbys, til en av de andre små jødiske forsamlingene i dette strenge muslimske landet. Oppdraget var da å lede en forlovelsesseremoni for slektninger som foretrakk ham som seremonimester fremfor den lokale rabbineren.

Fjerde forsøk foretas grytidlig en hverdagsmorgen, timevis før noen begynner å tenke på dagens khatinnkjøp ellers slektningers ekteskapsløfter, og også i god tid før storfamilien som deler den romslige leiligheten har startet dagen, viser det seg.

En noe søvnig Suleiman, kledd i tradisjonelle jødiske gevanter kommer etter en stund ut for å invitere til te inne i leiligheten.

Jeg får ikke snakke med eller fotografere hans kone, som holder seg i kjøkkenet under besøket. Som andre jemenittiske kvinner bærer hun ansiktsslør, eller i det minste hijab når hun går ut av huset. Det har med tradisjon, ikke religion å gjøre, ifølge rabbineren.

Suleimans egne og noen av brorens småbarn kommer nysgjerrig trippende inn i stuen og setter seg trygt mellom rabbineren og bestefaren sin.

–Familien er stor, sier Suleiman med et smil. Og avslører at han i hemmelighet har planlagt å gjøre den enda større. Rabbineren vil nemlig skaffe seg en kone nummer to.

Dette er jo ikke uvanlig i det konservativt muslimske Jemen. Men er det ikke strid med den religion rabbineren selv prediker?

–Nei, forsikrer Suleiman, jøder kan ha mer enn en kone. Det er bare ikke vanlig å praktisere flerkoneri i for eksempel Israel, USA eller Europa. Men i Jemen gjør vi det slik, sier han med lav stemme, og signaliserer at han vil unngå at førstekonen, som foreløpig ikke er orientert om de nye gifteplanene, skal høre ham.

Men han har altså en utkåret? Det er kanskje like før ekteskap nummer to blir inngått?

–Ja, bekrefter den stadig lavmælte rabbineren: –Inch’Allah!