Først ble barna deres kidnappet. Så ble foreldrene arrestert.

Menneskesmugling er et stort problem i Kina. Ettbarnspolitikken gjør at flere fattige familier selger barna sine til rike, barnløse foreldre. I tillegg gjør behovet for guttebarn på landsbygda at menneskehandlere stjeler guttebarn fra andre familier og selger dem til høystbydende. Ifølge den britiske dokumentaren «China's Stolen Children» blir så mange som 70.000 kinesiske barn kidnappet og solgt hvert eneste år. Nylig forsøkte en gruppe på 40 foreldre som har fått sine barn frastjålet å reise til Beijing for å klage til sentralmyndighetene. Det fikk de ikke lov til. I stedet ble de arrestert, bryskt behandlet og sendt hjem igjen. En av foreldrene har skrevet et blogginnlegg om episoden og lagt det ut på internett. Saken spres fort fra nettsted til nettsted, noe som gjør at den leses av mange selv om myndighetene fortløpende sensurerer det der det dukker opp. Nettstedet China Digital Times, som drives av en professor ved Berkeley-universitetet i California, har oversatt innlegget til engelsk. Her følger en norsk oversettelse: De siste årene har det vært utallige tilfeller av menneskesmugling rundt om i landet. Vi har reist over hele landet for å finne barna våre. Vi har solgt alt vi eier og har, og opparbeidet oss store gjeldsbyrder i prosessen. Noen av disse tapte barnas familiemedlemmer har dødd, noen har blitt mentalt syke, noen har blitt fysisk syke. De fleste av oss har blitt psykologisk utslitte. Selvfølgelig kunne noen av disse sakene ha blitt løst med tid og stunder, men på grunn av en rekke menneskelige faktorer (jeg skal ikke gå inn på dem her fordi jeg frykter sikkerhetsmyndighetene) blir sakene registrert så sent som 24 timer etter at et barn blir registrert savnet. Jeg tror at dette gjør det lettere for smuglerne fordi de kan frakte barna ganske langt i løpet av 24 timer. Vi meldte fra om dette til myndighetene, men det gikk flere måneder uten at vi hørte noe. Flere familier ga rett og slett opp. «- Det er vi som hersker her» Politimann

Ventet til OL var over

Jeg hengte opp plakater i flere byer, jeg annonserte på TV og i aviser. Jeg møtte flere andre foreldre som deler min skjebne via Internett. Jeg lærte også om en familie i Henan som lyktes via en eller annen kanal å sende et brev om sin savnede åtte måneder gamle datter til statsminister Wen Jiabao. Han bet seg merke i saken, og den ble løst innen åtte dager. Med denne saken som vårt siste håp, besluttet vi å reise sammen til Beijing for å la statsministeren få vite om vår smerte. For ikke å ødelegge for landets rykte, bestemte vi oss for å reise til Beijing etter at OL var over. Vi pekte oss ut datoen 22. september. 22. september sjekket vi inn på et billig herberge der de fleste av oss bodde i kjelleren. Noen av de fattigste foreldrene valgte å bo på togstasjonen. Vi var over 40 stykker fra ti ulike provinser, og dro til Fugleredet (OL-stadion, red.anm.) der vi hengte opp plakater og bannere som fortalte våre historier. En universitetsstudent hadde hørt om oss, og tilbød seg å hjelpe oss med klageprosessen. En amerikansk reporter kom også opp til oss, men vi nektet å la oss intervjue fordi vi ikke ville sette myndighetene i et dårlig lys. Uansett hadde vi bestemt oss for at CCTV, Kinas største mediehus, var det beste stedet for å fortelle våre historier.

Kom ikke på TV

Med god hjelp fra vår frivillige student tok vi oss til CCTV-bygningen, men vi forsto raskt at vi ble skygget av det jeg antar var tre personer fra sikkerhetspolitiet. De var nok bekymret for at vi skulle være aktivister. Da vi kom inn i CCTV-bygningen ble vi møtt av en bevæpnet politimann som spurte oss hva vi gjorde der, noe vi fortalte ham. Han sa at han måtte melde fra til sjefen sin, og at han anså vår sak som uforenelig med myndighetenes slagord om et «harmonisk samfunn». Vi skjønte det slik at vi ikke ville få muligheten til å la våre røster bli hørt der og da. Derfor bestemte vi oss, en etter en, for å vise frem våre bannere og plakater ved inngangen. Dette førte til at vaktene ringte politiet. Tre politibiler ankom raskt og begynte å spørre oss om hva som var formålet med reisen vår. Studenten ba oss alle om å returnere til herberget, og tilbød seg å bli igjen i bygningen for å snakke med politiet. Senere ringte vi ham og hørte at han hadde blitt løslatt fra politihuset etter at en av lederne ved universitetet reiste ned og hentet ham. Vi returnerte til herberget men bestemte oss senere for å sende tre representanter tilbake til CCTV-bygningen for å se om vi kunne få muligheten til å komme på lufta. En eldre mann fortalte oss på diplomatisk vis at sjansene våre var små. Deretter dro vi til Wangfujing (Beijings mest kjente handlegate, red. anm.), der vi traff på ABC og et annet utenlandsk TV-team. «Jeg trodde aldri at Beijing-politiet ville behandle foreldrene til kidnappede barn ved å slå og sparke dem»

Angrepet av politiet

Vi hadde innsett at vi ikke hadde noen sjanse med de statlige mediene, og bestemte oss derfor for å snakke med utlendingene. Men heller ikke disse intervjuene gikk så bra. Eieren av herberget hadde fått beskjed om at vi snakket med utenlandske medier, og nektet oss å foreta intervjuene på hans eiendom. Politiet hevdet at eieren av herberget hadde satt opp intervjuene. Foreldrene ble sinte, og stormet ut av herberget for å finne et annet sted der de kunne snakke med de utenlandske mediene. Etter dette inngikk vi et kompromiss med politiet, som tillot oss å holde intervjuet på herberget. Alle som var til stede på intervjuene, inkludert reporterne, begynte å gråte da de hørte våre historier. 24. september dro vi veldig tidlig fra herberget for å besøke det nasjonale senteret for klager. Så fort vi dro fra herberget ble vi skygget av en politibil. Da vi beveget oss mot Xidan-området dukket det opp åtte nye biler med til sammen 80 politifolk. De stoppet oss og ba om ID-kort. En far brøt sammen i gråt og sa at han lette etter barnet sitt. Da han skulle til å lete frem et bilde av barnet i ryggsekken sin, rykket en gruppe på rundt 12 politimenn frem og tok et kraftig tak i nakken hans mens de dro i håret hans. De andre foreldrene var lamslåtte. Jeg gikk opp for å snakke med politiet men ble selv dratt etter håret inn i en politibil. - Hvordan våger du å utfordre myndighetene?, ropte en av politimennne.

Arrestert

Vi ble tatt med til en politistasjon, der ID-kortene våre ble beslaglagt. Da jeg forsøkte å ta noen bilder av cellen vår kom det fire politifolk og tok kameraet mitt. Alle bildene mine ble slettet. - Det er vi som hersker her, sa en av politimennene. På ettermiddagen ble vi fraktet i to fangebiler til et oppholdssted for klagere. Alle 40 ble bedt om å delta i et møte der vi ble tvunget til å skrive våre historier ned på papiret. Etter at vi var ferdige med å skrive, ble vi plassert på en buss og fraktet med en eskorte på fire politibiler til et sted utenfor byen. «Vi kom til Beijing med håp, men lærte at dette ikke er et sted der det går an å diskutere» Bussen kjørte i en halvtime før den kom frem til nok et oppholdssted for klagere. Vi forsto ikke hvorfor vi var der. Vi ble fraktet inn i en stor sal med mange vakter før vi gikk gjennom en sikkerhetskontroll der alle kameraene våre ble tatt fra oss. Vaktene skrek mot oss og fortalte oss at vi skulle gå til ulike rom, avhengig av hvilken provins vi kom fra. Det var tusenvis av klagere der. Jeg tror ikke sentralmyndighetene behøver å reise rundt i landet for å lære om virkeligheten – de trenger bare dra til dette stedet.

- Folk skrek og ropte

Jeg kommer fra Hubei-provinsen, men barnet mitt forsvant i Shenzhen (i Sør-Kina, red.anm.) så jeg gikk inn i rommet for klagere fra Guangdong-provinsen. Det var en celle med ett enkelt lite vindu som forsynte rommet med luft. Jeg spurte en gammel mann, en 40-årig erfaren klager, hvorfor han var der. Han sa at han hadde bedt om å få oppreisning for behandlingen han fikk under Kulturrevolusjonen. Folk skrek og ropte kontinuerlig i de andre rommene. Med jevne mellomrom dukket det opp myndighetsfolk fra ulike provinser som dro med seg folk fra de samme provinsene vekk fra senteret så de kunne deporteres hjem. Jeg var vitne til at en 70-årig kvinne ble dratt mot sin vilje ut av rommet. Jeg hørte også at han som drepte en amerikaner (under OL, red.anm.) før han hoppet ut fra en bygning også hadde vært en klager. Han hadde holdt på i lang tid uten å bli hørt, og måtte til slutt ty til ekstreme midler. Fire timer senere kom mine «myndigheter» og plasserte meg i husarrest i tre dager på et herberge i Beijing. ID-kortet mitt ble tatt fra meg igjen, og jeg var under bevoktning 24 timer i døgnet. Jeg ble også bedt om å skrive en erklæring der jeg lovet å aldri klage igjen. Direktøren kjøpte til slutt en togbillett til Shenzhen og fulgte meg helt til togstasjonen.

Skuffet over myndighetene

Beijing brukte å være hovedsetet for keiseren. Vi lærte mye på turen vår. Det er rettferdig å si at politiet i Beijing er de travleste i hele landet, og at det er mulig å se bilene deres over alt. Jeg trodde aldri at Beijing-politiet, som blir fremstilt på TV som siviliserte håndholdere av loven, ville behandle foreldrene til kidnappede barn ved å slå og sparke dem. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om det var deres egne barn som hadde forsvunnet. Alle vi foreldrene er i dyp nød. Vi kom til Beijing med håp, men lærte at dette ikke er et sted der det går an å diskutere. Hvor kan man gjøre det da? I himmelen?