Fotball bygger bro over gammelt hat

Fotball er i høyeste grad politikk. Det viste Armenias president Serzj Sarksjan da han onsdag i forrige uke dro til Tyrkia for å være til stede ved en VM-kvalifiseringskamp.

Da de to erkefiendene Tyrkia og Armenia møttes på fotballbanen, var begge lagene forlengst slått ut av kvalifiseringen til VM. Ingen brydde seg da heller om selve kampen og at det til slutt ble det tyrkiske landslaget som vant med 2-0. Hva som var viktig, var at lederne fra de to landene kunne sitte fredelig ved siden av hverandre og konsentrere seg om det som skjedde ute på banen.

Grensen åpnes.

Møtet på fotballarenaen kom bare få dager etter at de to landene hadde undertegnet en avtale som kan bli en historisk milepæl: Diplomatiske forbindelser skal opprettes. Grensen mellom Tyrkia og Armenia, som var stengt i hele sovjetperioden og deretter i årene etter 1993, skal igjen åpnes for vanlig ferdsel.

Hvis ikke et eller annet uventet skjer, kommer forholdene mellom de to landene til å bli tilnærmelsesvis normalisert i løpet av de neste år. Dermed kan en av de dypeste og mest betente konfliktene mellom to nasjoner i verden i dag bli bilagt, eller i det minste dempet. Det aller vanskeligste spørsmålet – hvem som hadde ansvaret for massakrene på armenere i Tyrkia i 1915-17 – vil bli henvist til en historikerkommisjon.

Men veien til full forsoning vil ikke bli enkel. De to landene har vist at de er i stand til å møtes til en fotballkamp, men for øvrig hersker det fortsatt mistillit og hat ute i folkedypet. Særlig gjelder det på den armenske siden. Hver enkelt av de anslagsvis 10 millioner armenere som lever i dag, bærer nemlig på minnene om en bitter fortid. Mellom 1915 og 1917 ble hundretusener kristne armenere i Tyrkia hengt, skutt, mishandlet til døde eller sendt ut i ørkenen der de tørstet og sultet ihjel. En del anslag går ut på at det var så mange som halvannen million som ble drept.

Nye massakrer.

For armenerne er ikke massakrene etter 1915 den eneste tragedien som er brent inn i den nasjonale minneboken. Da Sovjetunionen gikk under mot slutten av 1980-tallet, levde et stort antall armenere i naborepublikken Aserbajdsjan. En dag i februar 1988 gikk en mobb i den aserbajdsjanske oljebyen Sumgait til angrep på den store armenske minoriteten der. Mange titalls, kanskje så mange som 200 armenere ble drept. I tiden som fulgte, måtte 200000 armenere flykte fra Aserbajdsjan.

For armenerne var det i 1988 ikke vanskelig å trekke paralleller til den ikke altfor fjerne fortiden. Tyrkere og aserbajdsjanere er for tvillingnasjoner å regne. Språkene i de to landene er så å si like. Begge land, Tyrkia og Aserbajdsjan, er muslimske og har stått hverandre nær gjennom historien. Slik armenerne så det, var massakrene i Sumgait og den etterfølgende masseflukten en fortsettelse av det som hadde skjedd i tiden etter 1915. På ny var det snakk om kristne armenere som falt som offer for tyrkisktalende muslimer, tenkte og sa det store flertall av armenere.

Etter armenernes masseflukt skulle flere tragedier følge, men denne gang skulle det mest gå ut over aserbajdsjanere. I 1988 var allerede de to sovjetrepublikkene i ferd med å mobilisere til krig mot hverandre. Idet Sovjetunionen brøt sammen høsten 1991, var det klart for det endelige oppgjøret. Da våpnene stilnet et par år etterpå, hadde Armenia erobret hele Nagorno-Karabakh, et armensk-talende område inne i Aserbajdsjan, pluss en god del til av naborepublikken. Verden var overrasket: Lille Armenia hadde klart å erobre omkring 15 prosent av territoriet til den betydelig større staten Aserbajdsjan. Nå var det Aserbajdsjan som fikk et betydelig flyktningeproblem.

Landsmenn.

Grunnen til at tre millioner armenere i Armenia kunne slå åtte millioner aserbajdsjanere på slagmarken, var at armenerne hadde støtte fra anslagsvis syv millioner landsmenn som er spredt over hele verden. Pengene som strømmet til Armenia fra utlandet, var avgjørende for at den unge armenske staten kunne overleve etter 1991.

Men det var også mer håndfaste realiteter som gjorde at Armenia klarte å hevde seg vis-à-vis Aserbajdsjan, nemlig støtten fra Russland. Denne støtten har lange tradisjoner.

Under første verdenskrig utgjorde armenerne stammen i flere av de russiske hæravdelingene som angrep Tyrkia. Tyrkerne fikk da enda større grunn til å se på armenerne som tsarrikets forlengede arm inn i det ottomanske imperiet. Dette må anses å være forklaringen på det hatet som ble rettet mot armenerne fra tyrkisk side under massakrene i 1915 til 1917.

Selv om Russland fortsetter å støtte sin gode allierte og venn Armenia også etter Sovjetunionens oppløsning, befinner russerne seg langt borte. Derfor har Armenia fristet en ensom tilværelse i årene etter 1993. Ferdselsårene til Aserbajdsjan, som hadde vært så viktige i Sovjet-perioden, ble kuttet over, samtidig som den lange grenselinjen til Tyrkia forble hermetisk lukket. Derfor er tøværet i forholdet til Tyrkia så viktig.

Kanskje kan tøværet bidra til å normalisere et naboforhold som ikke har vært normalt på minst de siste 100 år.