Fra oberst til prima ballerina

Uttrykket «self made woman» får nytt innhold i møtet med danseren, koreografen og skuespilleren Jin Xing. Den kinesiske celebriteten har ikke bare omskapt seg selv fra mann til kvinne, hun har drevet kroppen frem til danseprestasjoner i verdensklasse, startet eget dansekompani, egen nattklubb og skrevet selvbiografi. Deretter gjorde hun seg til mor ved å adoptere tre barn og til hustru ved å gifte seg.

– All denne selvrealiseringen i et samfunn der individets interesser til enhver tid er underlagt kollektivet. Hvordan er det mulig?

– Jeg fikk skikkelig juling hver eneste dag hvis jeg ikke gjorde mitt aller ytterste, sier Jin Xing.

Og skoggerler når hun ser vårt bestyrtede ansiktsuttrykk. For elevene på den militære danseskolen var det å bli slått et tegn på at man var utvalgt, en med potensial som læreren gadd å satse på. Og Jin Xing var yndlingseleven, for å si det sånn.

Måtte sitte i rullestol

Og den beinharde dansetreningen var uproblematisk i forhold til militærtreningen, synes Xing.

– Jeg måtte jo lære å sprenge broer, fyre av maskingeværer og drive etterretning. Det var ikke helt min stil, sier Xing og stryker de blodrøde neglene over halsen. Adamseplet er borte, men stemmen er den samme, mørke.

Hun sitter rank og vakker i SAS-hotellets trekkfulle resepsjon og lar seg ikke merke med kulden som farger nesen hennes lyserød. 42-åringen er mer fortrolig med smerte enn de fleste. Og da tenker vi ikke på de daglige slagene i militærskolen som pisket henne frem til tittelen Kinas beste danser to år på rad, men kjønnsoperasjonen som lammet nervene i det ene benet og tvang henne inn i rullestol.

– Jeg vurderte å gi etter og bare bli sittende, men så tenkte jeg at når livet har gitt meg muligheten til å oppfylle både drømmen om å danse og om å bli kvinne, da må jeg ære den muligheten. Jeg trente meg opp, langsomt, men sikkert, sier Xing.

Gråt bak scenen

Hun glemmer aldri sin første danseforestilling som kvinne. Den psykologiske seieren ble svartmalt av de fryktelige smertene etter operasjonen.

– Det er den eneste gangen i mitt liv jeg har grått bak scenen, sier Xing. Og blir en anelse mykere i de mandelformede øynene.

– Var det verdt prisen for å bli kvinne?

– Jeg føler meg fortsatt som en spion i kvinnenes verden. Men da jeg var invitert til et internasjonalt kvinneforum i Deauville, om hvordan kvinner kunne forandre verden, hadde jeg to punkter; du kan påvirke din mann og din sønn. De fleste kvinner i verden lever i ekstremt mannsdominerte samfunn, men selv om kvinners påvirkningskraft er indirekte og usynlig er den enorm og svært underkjent.

– Savner du av og til å være mann?

– Aldri. Jeg har fått det beste av to verdener og det er nok av situasjoner der jeg kan utnytte min maskulinitet, som selvfølgelig fortsatt er der. Som koreograf, for eksempel, kan jeg ha god bruk for min bakgrunn fra militæret. Livet er likestilt, det er bare samfunnet som er urettferdig, sier Xing.

Måtte flytte fra familien

Hun visste hva hun gjorde, Jin Xings mamma, da hun kalte sin yngste sønn, født samme år som Kulturrevolusjonen, for Gyldne Stjerne. Men 9-åringen hadde sett en inspirerende propagandafilm og ville bli ballettdanser, hadde hun sine tvil. Løsningen ble å sende sønnen i militæret, som på den tiden ga den beste danseutdannelsen i landet. Makten, pengene, de beste lærerkreftene innen kunst og idrett – alt var der. Men gutten måtte bryte all kontakt med familien.

– Dere i Vesten betrakter det nærmest som barnemishandling om man nektes kontakt med sine foreldre, men hos oss er det en ære og et sosialt privilegium å bli plukket ut blant hundretusenvis av søkere.

– Kina er et vanvittig konkurranseorientert samfunn, særlige prestasjoner er din eneste mulighet til å skille deg ut. Og jeg har alltid vært ambisiøs. Der andre spør seg «Hvem er jeg?» spør jeg «Hvor er jeg?» i forhold til målet mitt, sier Xing.

«Ingen systemkritiker»

Til slutt mestret hun den russiske og kinesiske ballett, og operatradisjonen til det perfekte. Men hun følte seg som en dansemaskin. Så, i 1987, da relasjonen mellom USA og Kina var i ferd med å tø opp, fikk hun et stipend for å studere moderne dans i New York. Og det til tross for at hun tilhørte revolusjonsgarden.

– CIA hadde ikke engang brydd seg med å sjekke. Amerikansk etterretning gjør seg best på film. I virkeligheten er det rene katastrofen, sier Xing og himler med øynene.

– Men som kunstner utnytter du friheten både i ditt eget og andres land?

– Jeg påpeker en del negative fakta, og utfordrer grenser, men jeg er ingen systemkritiker, det er vel derfor jeg bevilges en del friheter.

Myndighetenes liberale alibi

Frihet til å skifte kjønn, kritisere, starte private foretagender. Men jeg venter en ti års tid med å lage mitt eget talkshow, slik mange vil at jeg skal gjøre. Kina er ennå ikke moden for så mye offentlig fritalenhet.

– Tror du det vil skje?

– Ja. Kina er på god vei med mange ting. Nå som økonomien er så sterk, kan vi se på utdannelsen. Vi er 1,3 milliarder mennesker, 80 prosent av oss er bønder, 60 prosent har ingen utdannelse. Du trenger et allmennutdannet folk for å skape et demokrati, sier Xing. Snarere enn å bli provosert, liker kinesiske myndigheter å vise henne frem som et eksempel på sin liberale storsinnethet.

– Hver gang det er snakk om undertrykkelse av homofile og brudd på andre menneskerettigheter, nevner de meg som sitt liberale alibi. De har ikke bare hatt en transseksuell i Folkets Hær, de lar meg til og med snakke om det, sier Jin Xing og ler vennlig.

Nattens dronning

Og hun er litt av en showcase, Jin xing, en fascinerende, intelligent og sjarmerende personlighet. Men til tross for lykken over å være kvinne og suksessen som danser, er de tre barna hun adopterte på 2000-tallet, to sønner og en pike, hun betrakter som livets største gave.

Det var hennes mor som foreslo det. På det tidspunkt var Jin Xing en nattens dronning med egen nattklubb og dyre vaner, en diva, ganske enkelt. Hun turde ikke engang drømme om å få barn, livet hadde jo oppfylt så mange av hennes drømmer som det var.

– Men moren min visste at det å gi kjærlighet til et lite barn ville gjøre meg til en ekte kvinne, også på innsiden. Barna mine har åpnet opp hjertet mitt, sier Xing.

Hun senker blikket slik kvinner gjør når det kjennes litt for privat.

Lever i synd

All denne hjerteligheten førte også til at Jin Xing skulle få oppfylt sin mest utenkelige drøm som kvinne, en ektemann å dele familien med.

En aldeles komplett idyll, inntil kinesiske myndigheter fortalte henne at hun måtte adoptere sine skolemodne barn om igjen, fordi hun hadde giftet seg med en utlending.

Med andre ord; en helt uoverkommelig byråkratisk handling. Som den gode mor hun er, skilte hun seg og lever i synd inntil videre.

Men først er det Nora og «Et dukkehjem» for alle pengene. Kvinnen som forlater sine barn for å leve drømmen passer vel godt for en mann som har knyttet til seg barn i akkurat samme hensikt.