– Jeg vil helst reise straks jeg er ferdig med studiene neste år, sier ingeniørstudenten Sameh, som tar kontakt med Aftenposten en sen kveld på en av Gaza bys hovedgater. – Kan du hjelpe meg? spør han, bare halvt i spøk.
Sammen med kameraten Hassan (21), som også skal bli bygningsingeniør, har Sameh vært i bryllup til en bekjent på et av de store hotellene i byen, og de er i oppløftet stemning.
Som mange andre unge her er de to kameratene svært interessert i alle som kommer utenfra den avstengte landstripen. De er også gode eksempler på den ungdomsgenerasjonen som kommer til å forsvinne herfra så snart de ser en mulighet.
På mitt spørsmål regner Sameh seg frem til at det er fem eller seks år siden han forlot Gaza sist. Hassan kan ikke huske at han noen gang har vært utenfor det 360 kvadratkilometer store området.
– Blokaden gjør at det ikke er bygningsmaterialer her. Så hvordan skal jeg kunne arbeide, bygge? Jeg må vekk herfra! konstaterer Sameh.
Resignasjon
– Ungdommens eneste ønske er å komme ut, de fleste vil til gulfstatene, fastslår samfunnsforskeren Amaney Kirim ved Al-Azhear universitet i Gaza, der mange av studentene har slike planer.
De to unge bygningsingeniørstudentene kommer fra ressurssterke familier og klarer det nok. Andre må ty til mer desperate metoder for å få oppfylt drømmen om å bryte ut: Nyhetsbyrået AFP meddelte nylig at mange Gaza-innbyggere forsøker å skaffe falsk legeerklæringer. For kreft eller en annen alvorlig sykdom det er nødvendig å forlate den blokkerte landstripen på, for å få behandling. Flere benytter angivelig så anledningen til å leve «under jorden» i Israel eller komme seg til venner eller slekt på Vestbredden.
Men for de aller fleste her er det intet annet å håpe på enn at det fortsatt skal være mulig å overleve på støtte fra det internasjonale samfunn.
Avhengig av mathjelp
Utenfor en port i sentrum av Gaza by venter Souad Bedah på matvarer til seg selv og syv familiemedlemmer, levert av UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, og Verdens matvareprogram (WFP). Hun har bodd på Gazastripen hele sitt liv. Foreldrene flyktet fra Ashkelon i det nåværende Israel under krigen i 1948, året før hun ble født. Så Souad Bedah er nøyaktig like gammel som UNRWA, som ble opprettet for 60 år siden.
– Uten matvarehjelpen overlever vi ikke. Ingen av oss har arbeid, sier hun enkelt.
Jeg vil drive business, og da har man ikke tid å kaste bort på tanker om hat og hevn. Tayseer Yousuf
Souad Bedah forteller at hennes bolig i Sudania flyktningeleir ble totalt ødelagt under krigen i fjor. Nå bor familiemedlemmene hos venner. Det er langt fra første gang krigshandlinger på Gazastripen har gjort flyktningene hjemløse.
– Allah ga oss livet, han vil ta seg av oss, sier hun trett og uten at stemmen avslører noen sterk tro på det hun sier.
Og det er som om denne samme trettheten, en resignert håpløshet, er å spore i mange ansikter, gamle som unge, her på Gazastripen.
– Ja, den generelle stemningen er meget depressiv, bekrefter samfunnsforsker Kirim:
– Frustrasjonen er stor, særlig fordi ingen fremgang kan spores i forhandlingene med Fatah i Ramallah og fordi det dermed ikke er noe håp om en avtale med israelerne, slik at blokaden en gang kan ta slutt og vi kan begynne å leve normalt.
Ruiner
En ganske mild og moderat sandstorm blåser gjennom ruinene av Tayseer Yousufs fabrikk, der han viser rundt, tilsynelatende uanfektet av katastrofen som rammet ham for et år siden.
– Vi skal bygge alt opp igjen, sier den dresskledde mannen nøkternt og lavmælt, som for å berolige da han ser min forskrekkelse over dette konkrete resultatet av det israelerne kalte Operation Cast Lead – Støpt bly.
Yousufs konsentrerte ansiktsuttrykk sprekker i smilerynker og han ler, nesten hjertelig, og helt uten bitterhet eller sarkasme.
– Det er utrolig, ikke sant? sier han og slår ut med armen mot knuste eller forvridde rester av bygninger, anleggsmaskiner, personbiler, kontorutstyr, store sement- og sandsiloer.
Viktig bedrift
Her hadde han bygget opp en av Gazastripens hjørnestensbedrifter, cirka to kilometer fra grensen mot Israel. Den ga daglig utkomme for 83 av hans slektninger og 65 andre ansatte, og den leverte også noe Gaza konstant har behov for, bygningsmaterialer i armert betong. Nå venter Yousuf selv på å få materialer til å gjenreise livsverket og til å bygge opp familiens boliger, som lå like utenfor fabrikkområdet og også ble jevnet med jorden. Foreløpig har blokaden hindret dette.
– Israelerne mener kanskje du leverte materialer til utskytningsramper for rakettene og at fabrikken derfor var et legitimt mål?
– Det er i så fall absurd. Jeg har ingenting med den destruktive virksomheten å gjøre.
– Hvorfor ble fabrikken da så systematisk ødelagt?
Ingen her vet. Bare offiserene som ga ordren kan svare på det, sier Yousuf i samme jevne toneleie.
– Hater du dem som gjorde dette mot deg?
– Nei. Jeg vil drive business, og da har man ikke tid å kaste bort på tanker om hat og hevn. Se her, sier han og viser frem visittkortet til en israelsk forretningsforbindelse: – Han er en av mine venner, jeg har mange av dem på den andre siden. De stoler på meg, jeg stoler på dem. Vi vil handle, leve i fred. Det er synd at politikere skal ødelegge så mye, sier Yousuf.
Selv er sønnen av flyktninger som kom til fra Beersheba til Gaza ikke interessert i å snakke politikk.
– Men palestinerne hadde jo fortjent en varig løsning snart, sier han ettertenksomt. – Det har tross alt gått 61 år.
– Rammet de små
– Førte krigen til mer oppslutning om Hamas’ islamiststyre?
– På kort sikt, ja, svarer Amaney Kirim. – Men nå, et år etter, er folket desillusjonert og det er ingen tvil om at Hamas er svekket, fastslår den erklærte Fatah-sympatisøren og universitetslæreren. Han er uenig i at dette kan sies å være en seier for israelerne. – Det het seg at de ville ramme Hamas-ledelsen, men alle kan se at det var vanlige mennesker som ble rammet. Det er i det hele tatt ubegripelig hva israelerne ønsket å oppnå med krigen.
En annen virkelighet
– Det er blitt trygt å bo her igjen. Det kan vi takke militæroperasjonen for, fastslår Johanna Ohanuna da jeg møter henne i den israelske byen Sderot noen dager senere. Bare noen dager tidligere slo en rakett fra en av de mindre gruppene på Gazastripen ned i et øde område like utenfor bygrensen.
Den elegante kvinnen, som flyttet hit fra Paris for seks år siden, sitter i en frisørsalong sammen med fem-seks andre blide damer som har det hyggelig sammen tidlig en fredag ettermiddag, før den jødiske sabbaten. I motsetning til mange i denne utsatte grensebyen er de villige til å snakke med journalister.
– 1400 døde palestinere, av dem en stor andel barn og andre sivile – er ikke det en høy pris å betale for at dere skulle føle dere sikrere?
– Vi kjemper for vårt liv, her! Hva ville dere nordmenn gjort, hvis svenskene sendte raketter inn i landet deres for å drepe kvinner og barn? Sittet og sett på? sier fru Ohanuna heftig.
Hun får støtte av sin eldre venninne Assouline Zive, som har bodd i Israel siden hennes første hjemland Algerie ble selvstendig fra Frankrike i 1962, og situasjonen for jødene ble vanskelig.
– Vi har ikke noe annet land vi kan dra til. Israel er vårt hjem, og vi er nødt til å forsvare oss her, fastslår hun.
Hamastriumf
– Vi har klart å overbevise om at vi er ofre, ikke terrorister, mener Fawzy Barhoom, offisiell talsmann for den islamistiske Hamas-regjeringen på Gazastripen.
– Vesten begynner endelig å forstå oss og retter stadig kraftigere kritikk mot Okkupasjonen.
Barhoom bruker konsekvent dette begrepet, Okkupasjonen, når han omtaler erkefienden Israel.
Jeg gir vel f... i hva utlendinger i trygge omgivelser mener om Israel! Dere forstår ikke hvordan det er å være omgitt av fiender, aldri kunne leve et normalt liv uten frykt. Johanna Ohanuna
Han tar imot i sitt smakfullt innredede kontor i Hamas-hovedkvarteret, i stripete dress og med velpleiet skjegg. Her er ingen synlige våpen, ikke påtrengende mange religiøse symboler, ingen turbaner og kjortler, som ledere for Hamas’ allierte i libanesiske Hizbollah og i Irans prestestyre gjerne viser seg frem i. Inntrykket er at talsmannen ønsker å fremstå som moderne og moderat, og mange vil nok si at han lykkes med det, i det minste i det ytre.
Barhoom avviser bestemt at Hamas i krigen for et år siden brukte barn som skjold. Han innrømmer imidlertid at det foregikk likvideringer:
– Men det dreide seg om Okkupasjonens kollaboratører. Og det var folket selv som tok sin hevn, da fengselet ble bombet og forrædere strømmet ut i gatene, hevder han, og anslår antallet likviderte til 13, et tall Al Fatah-sympatisører på Gazastripen avviser som altfor lavt.
Fra havet til elven
Et kart over landområdet som i dag omfatter Israel, Vestbredden og Gazastripen henger på veggen utenfor Fawzy Barhooms velutstyrte kontor i Hamas-ledelsens kontor i Gaza. Kartet har ingen grenser.
– Hvor stor del av Israel må dere ha for å bli fornøyd?
– Vi har tilbudt Okkupasjonen en langvarig våpenhvile dersom palestinerne får danne sin stat med grensene fra før 1967-krigen.
– Så dere fornøyd med grensene fra 1967?
– Det er vårt tilbud, ja, sier Barhoom noe unnvikende og i strid med statsminister Ismail Haniyehs tydelige budskap under feiringen av Hamas’ 22-årsdag 14. desember. Da lovet lederen sine tilhengere aldri å fire på kravet om «et Palestina fra havet til elven (Jordan)» under islamsk styre.
– Kan du ikke se at mange israelere er redde? Tror du ikke de også ønsker å leve i fred?
– Nei. Okkupasjonen er imot fred, fordi deres mål er å drepe, fastslår Barhoom.
Forstår ikke. I salongen i Sderot gjør damene seg klare til å gå hjem, fortsatt blide og vennlige, men litt vaktsomme etter å ha blitt utfordret på et følsomt tema. Jeg må ha svar på et spørsmål til:
– Hva med all kritikken mot Israel etter den blodige konflikten? Var den verdt det som kom etterpå?
– Unnskyld uttrykket, men jeg gir vel f... i hva utlendinger i trygge omgivelser mener om Israel! Dere forstår ikke hvordan det er å være omgitt av fiender, aldri kunne leve et normalt liv uten frykt. Dere forstår – ingenting! fastslår Johanna Ohanuna.
