• Direktør på Polhøgda Leiv Lunde (t.h.) og NUPI-forsker Henrik Thune har skrevet «Hva Norge kan være i verden».

    FOTO: Dan Petter Neegaard

Hemmelig fredsmegling i over 20 konfliktområder

Opposisjonen på Stortinget og forskere har hevdet at Norges krigsdeltagelse de siste årene har svekket og «ødelagt» Norges rolle som internasjonal fredsentreprenør. Dette er helt galt.

Det fremkommer i boken «Hva Norge kan være i verden», skrevet av direktør på Polhøgda Leiv Lunde og NUPI-forsker Henrik Thune.

Strengt fortrolig

Det meste av freds- og forsoningsarbeidet er strengt fortrolig og ukjent for medier og offentlighet. Ifølge forfatterne har Norge vært involvert i flere enn 20 fredsprosesser eller forsøk på å forsone grupper som er i konflikt de siste ti årene. Bare noen ytterst få mennesker har detaljert oversikt over alt sammen.

Hverken Thune eller Lunde, som begge har lang fartstid som UD-diplomater ønsker å gå inn i hvilke konflikter det dreier seg om.

Men etter det Aftenposten erfarer hadde Norge f.eks. et svært aktivt engasjement i forkant av Libya-krigen for å finne en fredsløsning – med opprørerne og Gadafi-regimet – men også samtidig som norske F16-fly droppet bomber over det nordafrikanske landet.

Her er, etter det Aftenposten erfarer, områder der Norge har hatt den mest omfattende og aktive rollen som fredsentreprenør, foruten Colombia og Sri Lanka, som har vært godt kjent:

  • Libya
  • Nigeria
  • Somalia
  • Afghanistan
  • Irak
  • Filippinene
  • Sudan
  • Baskerland
  • Kurdiske områder

Etter det Aftenposten forstår hadde Norge også et langt mer omfattende engasjement overfor Det muslimske brorskap i arabiske land i mange år før «den arabiske våren» tok til, enn det som tidligere har vært kjent.

Politikere, og forskere som f.eks. Kristian Berg Harpviken og Inger Skjelsbæk, har hevdet at Norges krigsdeltagelse de siste ti årene har svekket Norges rolle som fredsentreprenør.

- Det er ikke riktig. Og det er ingen motsetning mellom Norges militære involvering og rollen som tilrettelegger for fredsprosesser. Kanskje tvert om. Militært engasjement kan gi tyngde og legitimitet. Det å være en realpolitisk aktør kan samlet sett være en betydelig ressurs i en slik setting, sier Lunde.

Stor verdi

Han sier verdien av norske freds- og forsoningsarbeidet det siste tiåret har vært betydelig.

- Både for å dempe voldsnivå i pågående konflikter, for å prøve ut veier for fredelige løsninger, og som «strategisk ressurs» i Washington og andre hovedsteder, sier Lunde.

Norge deltok aktivt i Libya-krigen, samtidig som norske diplomater hadde tett kontakt både med opprørere og Gadafi-regimet for å finne en løsning. Norske diplomater var aktive i forkant, men også underveis i krigen. Her er et norsk F16-fly på Souda Air-basen på Kreta, rett før et nytt bombetokt over Liby.

FOTO: Jon Hauge

Kontakter som her hjemme er blitt oppfattet som kontroversielle og «aktivistiske» er «klarert» og sogar oppmuntret til i Washington. Norske diplomater snakker med grupper og miljøer som amerikanerne ikke har «lov» til å snakke med, fordi de står på EUs terrorliste. Mens de fleste vestlige land følger EUs liste, som er fyldig, forholder Norge seg til FNs liste som er knappere.

Eksempelvis har svært tidlig norsk kontakt med Hamas, Tigrene på Sri Lanka og Det muslimske brorskapet gitt verdifull informasjon til sentrale aktører, eksempelvis amerikanerne som ikke har hatt «lov» til å snakke med disse.

Nære relasjoner

Dette har også ført til nære relasjoner og mange samtaler mellom norske utenriksministre og USAs utenriksministre, f.eks. mellom Jonas Gahr Støre og Hillary Clinton – utvilsomt et gode for Norge, ifølge forfatterne.

Thune trekker konflikten mellom Israel og palestinerne som et eksempel på en situasjon der Norges støtte til én part i konflikten ikke var ødeleggende.

- Mange fryktet at Norges, og Aps, tette bånd til Israel ville være et problem for palestinerne. Men det var tvert om. Det ble en styrke fordi palestinerne så på Norge som en tung aktør med de rette kanaler inn mot israelerne.

Sykdomstegn

Forfatterne argumenterer heftig for at utenrikspolitikk må høyere på agendaen i norsk debatt og offentlighet.

- Norges forhold til omverdenen er kort og godt et ikke-tema. Denne mangelen på utenrikspolitikk interesse er et alvorlig sykdomstegn, sier Thune:

- I det 21. århundre vil verdenspolitikken være mer avgjørende for hvordan menneskene har det enn noensinne før, Velferd, klima, terror, krig er alle variabler som vil være i spill i en verden som blir mer komplisert og turbulent. Norsk utenrikspolitikk er derfor ganske enkelt det beste instrumentet vi har for å påvirke og forme tiden som ligger foran, og livene til barna etter oss.

Utenriksminister Espen Barth Eide bekrefter i hovedsak at det bildet forfatterne tegner av norsk fredsdiplomati er riktig, men vil ikke gå inn på områdene.

- I noen konflikter er vi helt sentrale, i andre er vi inne og jobber sammen med flere. Men det er et poeng at dette skjer i hemmelighet.

- Er det uheldig at forfatterne avslører dette?

- Så vidt jeg vet lister de ikke opp konfliktene, så nei.

- Det brukes opp mye verdifull arbeidskapasitet på uenighet og konkurranse mellom ulike departement, sier Leiv Lunde.

Nesten alle norske fagdepartement bedriver utenrikspolitikk på sine områder. Det er, ifølge forfatterne, naturlig og bra. Men det skjer helt uten koordinering.

Mektig dep. råd

Innimellom er kappestriden nesten personlig. Som da departementsråden i Olje- og energidepartementet – med lang fartstid fra Statoil–Elisabeth Berge (ikke navngitt i boken) fikk strøket utenriksminister Jonas Gahr Støre fra talerlisten på en viktig energikonferanse i Oslo. Hun forlangte at hennes «egen» statsråd, Terje Riis-Johansen (Sp), skulle holde Norges innlegg. Støre overlot til slutt podiet til Sp-statsråden.

- Derfor har Regjeringen heller ikke greid å lage en helhetlig energiplan for Norge, sier Thune.

Boken avslører konflikter om norsk handelspolitikk: I 2010 annonserte næringsminister Trond Giske en storsatsing på Innovasjon Norge, samtidig som andre deler av forvaltningen forberedte kutt i samme budsjett.

Uklart ansvar

Det er også uklart hvem som har ansvaret for sikkerheten til norsk næringsliv i utlandet, Næringsdepartementet eller UD? Selv etter terrorangrepet mot Statoil i Algerie sist vinter er dette uavklart. Forfatterne nevner også en uløst konflikt mellom UD og Forsvarsdepartementet om sikkerhetspolitikken.

Forfatterne legger skylden på statsministeren og Statsministerens kontor (SMK).

- SMK har bare seks som arbeider med internasjonale spørsmål. SMK mangler mandat, kapasitet og system til å samordne og koordinere. Resultatet er en sprikende utenrikspolitikk, sier Thune.

Obama-initiativ

Han trekker frem et eksempel for å illustrere SMKs svake rolle: President Barack Obama tok initiativ til å opprette Open Goverment Partnership der Norge og Jens Stoltenberg i 2011 ble invitert inn i en lederrolle under stor ståhei i New York.

- Den norske innsatsen mistet etter hvert kraften fordi det var uklart hvem i Norge som skulle gjøre jobben. SMK både manglet evne og oversikt til å skyve initiativet fremover, sier Thune.

Les også

Siste fra Verden

Sterk kritikk av utenrikspolitikken

Forfatterne mener norsk utenrikspolitikk lider under:

For stor avhengighet/forsiktighet mot USA: Hindrer oss f.eks. i å se at USA ikke nødvendigvis vil stå på «vår side» i nord.

Fravær av uenighet: For mange lukkede prosesser skjuler uenighet. Krigsdeltagelse uten debatt og uten reell strategisk nyttevurdering.

Fravær av prioritering: Norge prioriterer «alt», og ingenting.

Fravær av styring: SMK for svak, mangler kapasitet/systemer til å samordne.

Godhet som ypperste mål: Det største i UD er ikke å fremme norske interesser, men å skape fred/ta ansvar.

Dette må gjøres

Prioritere beinhardt: Norske interesser først: Nordområdene/havområder, energi/klima.

Styrke internasjonal orden: Norge, med ressursene «utaskjærs», er helt avhengig av rettsorden. Norge «supermakt» her, utnytte «donormakten».

Fredspolitikk et langsiktig satsingsfelt: Norges viktigste signatur internasjonalt. Styrker innflytelsen som utenrikspolitisk aktør.

Én utenrikspolitikk: I dag driver «alle» utenrikspolitikk. SMK må samordne. Opprette Utenriksråd.

Etablere Nasjonalt sikkerhetsråd: Overvåke trusselsituasjonen mot norske interesser over hele verden.

Redusere avhengighet av USA: USA vil rette fokus mot øst/sør. Norge må balansere mellom USA, Kina og Russland.

«Grønt» oljeland: Ta lederrolle blant oljeland, utvikle klimatiltak/teknologi, spre til OPEC – redusere Norges oljesårbarhet.

Bruke oljefondet til innovasjon i fremvoksende økonomier.

Skrote bistandspolitikken: Norsk bistand mister relevans. Inndeling i fattige land i sør og rike land i nord opphører.

Om forfatterne

Henrik Thune:

Seniorforsker og programleder ved NUPI. Var prosjektleder i Utenriksministerens sekretariat frem til 2012

Leiv Lunde:

Direktør ved Polhøgda. Tidligere spesialrådgiver i UD. Statssekretær for utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson (KrF) i begge Bondevik-regjeringene.

Siste nytt