Her kan de kaste burkaen

En dag da vårsolen endelig var kraftig nok til å tørke opp de sølete gatene i den afghanske hovedstaden, ba Habiba Sarwe mannen om å få ta en tur til denne parken som både datteren og de andre kvinnene i nabolaget hadde snakket om. Der var det husker, benker, blomster og en utsiktspaviljong. Og den var et fristed for kvinner.

–Vær så snill og la meg få gå dit, bønnfalte Sarwe. Hun er 44 år gammel, men det trette uttrykket i øynene hennes, gjør at hun ser langt eldre ut.

–Det er et bra sted, forsikret hun.

Uten burka

Ektemannen kom til at det var i orden, så om ettermiddagen tok hun på seg den grå drakten hun likte best, under burkaen, og ga seg i vei sammen med tre av barna. Da de var kommet innenfor metallporten til parken, trakk hun opp tøystykket som dekket ansiktet, og lot solskinnet varme ansiktet. Barna løp av gårde til huskene, hun smilte, og de skrek av fryd mens huskene svingte stadig høyere.

–Dette er den eneste plassen som bare er vår, sier Sarwes eldste datter, 19-årige Fardia Azizmay, andpustent idet hun hopper ned fra husken og kaster et blikk på en haug med et dusin blå burkar som kvinnene har kastet av seg etter at de er kommet inn i parken.

–For oss er det kjedelig å være hjemme. Vi kan ikke gå ute på gatene eller i butikkene, men her kan vi være for oss selv.

Vakthold

Den lille parken, som er bevoktet av 5–6 bevæpnede menn, er blitt et populært tilholdssted for mange av Kabuls kvinner. Der finner de et fristed, og de kan møte venner, beklage seg over ektefellene, diskutere barna, pynte seg ved å sverte øyenbrynene med kullstykker eller bare kaste av seg burkaen og utfolde seg i fri aktivitet.

Men det er ikke bare det som trekker dem dit. Parken, som er finansiert av India, fungerer som en liten utdanningsinstitusjon. Den er et tilbud til kvinnene og døtrene deres som aldri fikk muligheten til vanlig skolegang. De kan lære brodering eller organisk jordbruk. De sår tomater, lager syltetøy eller sitter på rekke og syr på nye maskiner. India har et omfattende hjelpeprogram i Afghanistan med en kostnadsramme på 1,3 milliarder dollar, ca. 7,7 milliarder norske kroner. Dette spenner fra bygging av veier og kraftanlegg til støttetiltak for kvinner og barn i form av helsetjeneste og undervisningsopplegg.

Diskriminert

Kvinnene utgjør mer enn halvparten av Afghanistans befolkning, men frykt for militante grupper har ført til at de nesten har forsvunnet fra det offentlige liv, særlig på landsbygda i sør der amerikanske styrker forsøker å utradere Taliban. Selv om den afghanske grunnloven skal sikre like rettigheter for menn og kvinner, forsøker noen av opprørerne å presse kvinnene til å dekke seg til og hverken ta utdannelse eller lønnet arbeid.

–Hver dag får jeg truende telefonsamtaler der jeg bli spurt om hvorfor jeg tror jeg er så viktig at jeg skal arbeide i et kontor, forteller Fouzia Ahmed. Hun er 25 år gammel og arbeider som sekretær ved et offentlig kontor i Kabul.

–Sannheten er at ingen kvinner føler seg trygge her. Vi er alltid truet, og derfor trenger vi verdens oppmerksomhet, sier hun.

Støtteprogram

Flere utenlandske regjeringer som vil påvirke utviklingen i Afghanistan, er nå opptatt av kvinnenes skjebne.

Det skal nå utplasseres en avdeling med 40 kvinnelige marinesoldater fra USA som skal arbeide for å bedre kvinnenes rolle. Tyskland og Italia har bidratt med finansiering av skoler der jenter skal få dataopplæring og de har iverksatt helseprogrammer. Men det er likevel India, som lenge har hatt kulturelle forbindelser med Afghanistan, som har gjort mest.

–Aktiviteten i vår skole og vår park er stor, og det er ikke bare fordi vi gikk ut i slumområdene og oppfordret kvinnene om å komme. For mange kvinner var det noe nytt at noen fra et annet land kom og tilbød dem noe som denne hagen, sier Tamana Ghaznewil, en 19 år gammel afghansk jente som arbeider i kvinneparken. –Mange spurte meg: Hvorfor ser de på meg, en afghansk kvinne, som en som er viktig?

Sarwe forteller hva parken betyr for henne: –Den er et avbrekk fra matlaging og husrengjøring, men den representerer også en mulighet.

På flukt

Sarwes ektemann mistet et ben i et bombeangrep for flere år siden. I dag er han arbeidsledig og nedtrykt. Under kampene på 1990-tallet flyktet familien til Pakistan, og der fikk eldstedatteren skolegang og lærte engelsk. De vendte tilbake til Kabul fordi de savnet hjemmet der, men sliter med økonomien og håper å kunne sende Azizmay til universitetet.

I mellomtiden er kvinneparken et lyspunkt i hverdagen.

–Denne parken har gitt min mor noen stunder fylt av frihet, sier Azizmay.

Norsk enerett: Aftenposten