Her startet kommunismens fall

–Det var her det startet. Her i min egen stue, rundt dette bordet. Etter søndagsgudstjenestene samlet jeg arbeidere fra Leninverftet i min leilighet. Slik ble Solidaritet skapt.

Den 72 år gamle presten i den hellige Birgittas kirke i Gdansk, Henryk Jankowski, er ikke beskjeden om sin egen plass i historien. Når vi våren 2009 sitter og snakker med ham om kommunismens og Østblokkens fall for 20 år siden, banker han stokken i gulvet: Dette var arnestedet, dette var stedet der gnisten ble tent som til slutt ødela kommunismen og gjenopprettet friheten for det polske folk.

FOTO: Grundseth Dag Wessel

–Verdenshistorien ville ha tatt en annen vei hadde det ikke vært for oss som satt her den gang, sier han. Fremtidige historikere vil sannsynligvis tildele den katolske presten en noe mindre fremtredende plass enn hva han selv mener seg berettiget til. Det var mange som var med på å skape Solidaritet og som dermed la grunnlaget for at Polen som det første land brøt med kommunismen i 1989. Men uansett hvem som skapte suksessen befinner vi oss på et historisk sted. Et lite steinkast unna står den berømte porten til Leninverftet i Gdansk.

På begge sider av porten startet bevegelsen som skulle omskape det Europa som var blitt til etter Den annen verdenskrigs slutt – med en østlig og en vestlig del, en kommunistisk og en markedsøkonomisk. Da Solidaritet ble til, startet flodbølgen som knuste kommunismen. Ennå skulle det gå ni år før kommunistregimet ga opp og overlot makten til et demokratisk valgt regime. Da Polen falt, brøt resten av det byggverket sammen som Stalin hadde reist i kjølvannet av verdenskrigen. I løpet av få måneder forsvant Østblokken som dugg for solen.

Skriftefar.

Henryk Jankowski var Lech Walesas skriftefar og dermed en av dem som sto nærmest den dramatiske rekken av hendelser i Polen på 1980-tallet. I dag er Jankowski en gammel mann. Han er tydelig merket av sykdom og bruker lang tid på å komme opp trappen til leiligheten i annen etasje i Birgittakirkens prestebolig der hans bor. På grunn av en rekke uttalelser og utspill er han dessuten en svært kontroversiell skikkelse i det nye Polen han bidro til å skape for 20 år siden. Men han etterlater ingen tvil om at han er fornøyd med utfallet av den historiske kampen han var med på:

–Vi var opptatt av noe så enkelt og noe så komplisert som frihet. Frihet for Polen og frihet for kirken. I sum betydde det frihet fra den russiske overmakten. I begynnelsen, på 1970-tallet, var det bare en idé som levde i hjertene våre. Vi kunne knapt snakke høyt om den. Men så kom Leninverftets arbeidere, og ikke minst Lech Walesa, hit til mitt bord. Ideene og tankene ble tydeligere og tydeligere. Til slutt utkrystalliserte det hele seg i Solidaritet. Derfra gjenreiste vi Polen, sier han.

Unntakstilstand.

At Solidaritet virkelig omskapte Polen, sees mer enn tydelig i bevegelsens hjemby Gdansk. Da jeg besøkte byen vinteren 1982, var gatene nærmest folketomme. Unntakstilstand hersket etter at det kommunistiske regimet i desember året før hadde forsøkt å slå ned Solidaritet. Plassen foran Leninverftet kunne bare betraktes fra bil. Opprørspolitiet overvåket stedet, og nærmet man seg sto man i fare for å bli arrestert.

FOTO: Grundseth Dag Wessel

I dag er Gdansk en hektisk by der trafikkaos hersker mesterparten av dagen. Da Aftenposten besøkte byen for kort tid siden, var det tross en finanskrise som også har rammet Polen hardt, nesten umulig å oppdrive et ledig hotellværelse. Etter ett døgn ble fotograf og journalist kastet ut fra hotell Mercur Helvelius, en kort spasertur fra plassen der Solidaritetsmonumentet er reist. Pris pr. natt på Helvelius: 160 euro – en betydelig del av en polsk månedslønn og cirka dobbelt så mye som et hotellrom koster i Berlin.

Med markedsøkonomien etter 1989 kom prisstigning og usikkerhet. Det som under kommunistene hadde vært knapt tilmålte, men likevel garanterte goder, fantes plutselig ikke lenger. At de siste 20 år har hatt sin pris, ser man enklest på det som en gang het Leninverftet, men som i dag bare heter Gdansk skipsverftet – Stocznia Gdanska. Da verftsarbeiderne gikk til streik den 14. august 1980 og Lech Walesa klatret over muren til verftet for å slutte seg til de streikende arbeiderne, var 17000 kvinner og menn ansatt ved verftet. I dag er 3000 tilbake, og hver av dem er ansatt ved en av de mindre bedriftene som er i virksomhet på verftets område. Disse oppstykkede bedriftene er ikke engang i polsk eie. Ukrainsk kapital har overtatt. Når man stiller seg opp ved verftsporten ved arbeidstidens slutt, kommer det ingen strøm av arbeidere ut, slik det gjorde på 1970- og 80-tallet. Bare noen ganske få menn siver ut. På veien passerer de det stolte monumentet over Solidaritet, reist umiddelbart utenfor porten.

Ikke alt galt.

–I dag har vi lett for å glemme at ikke alt med sosialismen var galt, sier Gabriela Kosicka, som arbeider som veiviser for utenlandske turister i Gdansk. Hun er så gammel at hun godt kan huske hvordan det var å vokse opp under kommunistene:

–Utdanningssystemet var godt, og det var gratis for alle. Helsevesenet fungerte også tilfredsstillende, også det var gratis. Så har kommunistene gjort noe som de nok vil bli husket for i all fremtid: Gdansk lå i ruiner etter krigen. Det enkleste hadde vært å ta en bulldoser og skuffe ruinhaugene ut i Gdansk-bukta. Men kommunistene fikk til en nasjonal mobilisering og bygde byen opp igjen. I dag fremstår gamlebyen i Gdansk som en av de vakreste byer langs Østersjøen, sier hun.

–Likevel, systemet kunne neppe ha overlevd. Jeg husker hvordan det så sent som i 1988 ble kunngjort at man i en av byens forretninger hadde frysebokser til salgs. Jeg og min svigermor sto i kø hele natten. En mann arbeidet som køordner, og tildelte oss nummerlapper. Hver halve time gikk han rundt og sjekket om vi virkelig sto i køen. Hvis man ikke fikk noen til å holde på køplassen, mistet man nummerlappen og måtte stille seg bakerst. Da fikk man heller ingen fryseboks, minnes Gabriela Kosicka.

–Det er jo et paradoks at Leninverftet, stedet der streikebevegelsen startet, er redusert til en skygge av hva det engang var. Med mange av bedriftene der arbeiderne deltok i aller første rekke mellom 1980 og 1989, er det gått enda verre. Skofabrikken i Starogard var blant de mest aktive i streikebevegelsen. Bedriftens arbeidere var alltid representert der store avgjørelser ble fattet. I dag er ikke bare fabrikken nedlagt. Den er jevnet med jorden. En tysk investor har tenkt å bygge svømmebasseng der.

–Revolusjonen spiser sine egne barn, heter det. Vi som har gjennomlevd den polske revolusjonen, har fått føling med hva dette ordtaket innebærer, sier hun ettertenksomt.

Walesas mann.

Jerzy Borowczak var en av Walesas nærmeste menn under streiken i 1980 og videre frem mot 1989. I museet som er bygget like utenfor skipsverftets port for å minnes Solidaritets storhetstid, fremstår Borowczak i en betydelig yngre utgave på et stort svart-hvittfoto. At han er en av historiens seierherrer, gjør han klart for alle som møter ham. I dag er den tidligere streikelederen og fagforeningsaktivisten sjef for Stiftelsen Solidaritet, en institusjon som tar vare på minnene om det som hendte i løpet av det dramatiske tiåret.

Men om Jerzy Borowczak tilhører de seirende som har fått privilegiet å skrive historien om 1980-tallet, lar også han det skinne igjennom at ikke alt i dagens verden er like enkelt. Da Aftenpostens fotograf spør om han kan la seg fotografere på den historiske plassen foran skipsverftet, svarer han halvt i alvor, halvt for spøk at han helst ikke vil møte noen av arbeiderne. De kan komme til å anklage dagens Solidaritet for ikke å gjøre nok for dem, sier han. Fotograferingen løper likevel fredelig for seg. Borowczak slipper å bli konfrontert med noen som frykter for jobben sin i det moderne Polen.

Som Vesten.

–Hva var det egentlig vi kjempet for på 1980-tallet? Jerzy Borowczak stiller spørsmålet til seg selv, og kommer like raskt med svaret: –Vi kjempet rett og slett for at Polen skulle bli som Vest-Europa. Vest-Europa hadde frie fagforeninger. Arbeiderne levde i velstand. Kirken var fri og nasjonene var frie. Det var ikke nødvendig å finne opp kruttet på nytt. Så mange polakker hadde vært i Vest-Europa at vi utmerket godt visste hvordan det var der. Det var dét vi ville ha her i Polen, slår han fast idet han forsiktig slår neven i bordplaten.

FOTO: Grundseth Dag Wessel

–Og så kan man spørre seg om vi har lykkes, fortsetter han. –Historien utvikler seg aldri i rette linjer, den fremtrer heller ikke som svarthvit. Hvis noen hadde sagt til meg i 1989 at Polen i 2009 forlengst hadde vært medlem av så vel EU som NATO, ville jeg ikke ha tatt dem alvorlig. Jeg ville heller ikke ha trodd på dem som hadde sagt at alle Polens store industribedrifter var i ferd med å forsvinne. Hadde man sagt at det ikke skulle finnes noen polsk kapital, at Leninverftet ble drevet videre i miniatyrformat ved hjelp av ukrainsk kapital som egentlig stammet fra Russland, hadde jeg erklært taleren for komplett sinnssvak, sier Jerzy Borowczak.

En av dem som sto Lech Walesa nærmest og som i dag kan ta mye av æren for at det kommunistiske Europa gikk i graven, blir mer og mer ettertenksom etter hvert som samtalen skrider fremover:

–Ja, vi har gjort mange feil. Det verste var kanskje at vi la ned kollektivbrukene. Alle medlemmene av kollektivbrukene fikk stemme over om de ville stykke opp kollektivbrukene eller ikke. Resultatet ble at mye av Polens beste jord havnet på utenlandske hender.

–Og vi skulle aldri så raskt ha brutt forbindelsene med Sovjetunionen. Leninverftet produserte skip til det sovjetiske og østeuropeiske markedet. Da Sovjetunionen og Østblokken forsvant, forsvant samtidig eksistensberettigelsen til verftet der grunnlaget ble lagt for Østblokkens undergang, sier Jerzy Borowczak.

–Slik er det. Vi har gjort mange feil. Men kommunismen var uansett dødsdømt. Den kunne ikke ha overlevd. I stedet for å se oss tilbake, må vi se fremover.

Kirken og nasjonen.

Tilbake i leiligheten til presten Henryk Jankowski blir vi minnet om sprengkraften som lå under den polske revolusjonen. Veggene i stuen er dekket av bilder med tung symbolkraft: Som hos enhver polsk patriot, inntar bildet av Jozef Pilsudski, mannen som gjenopprettet den polske nasjonen etter første verdenskrig, en prominent plass. Under kommunistene var det å minnes Pilsudski lenge tabu, ettersom Pilsudski trengte tilbake de sovjetiske troppene fra Warszawa sommeren 1920. Men større enn portrettet til Pilsudski er et maleri fra omkring 1980 som fremstiller Henryk Jankowski sammen med den polske paven, Johannes Paul II.

–Ja, man kan knapt overvurdere den rollen Johannes Paul II spilte, sier Jankowski og peker på maleriet av seg selv og paven. –Solidaritet ville nok ha blitt født. Men bevegelsen ville ikke ha fått den bredden og omfanget den etter hvert fikk. Solidaritet ville neppe ha klart å endre Polen hadde det ikke vært for den polske paven, sier han.

Idet jeg spør ham om forhåpningene fra 1989 er oppfylt, svarer Jankowski med like stor overbevisning:

–Alle de håp jeg hadde, er oppfylt. Polen har fått sin frihet. Bonden har fått sin jord tilbake. Arbeideren har fått rett til å organisere seg. Jeg er overbevist om at den katolske kirkens posisjon vil forbli like sterk fremover. Men friheten er ikke noe man får for evig og alltid. Vi kan miste den igjen, hvis vi ikke er på vakt, sier han. Den katolske presten sier ikke rett ut hvem han har i tankene. Men måten han sier det på, gir en pekepinn om at han tenker på Polens østlige nabo, Russland.

Måtte dø.

At det var denne blandingen av katolsk rettroenhet, polsk nasjonalisme, antirussiske følelser og til sist arbeidernes misnøye med levekårene som fremkalte omveltningen i 1989, blir man fortsatt minnet om i Gdansk. Portrettet til den polske paven Johannes Paul II henger i stort format på skipsverftets port. Også hans tyske etterfølger, Benedikt XVI, har fått plass, men fremstår som adskillig mindre enn den polske superhelten. Vatikanets gule og hvite flagg, samt bannere fra fagforeningen Solidaritet, er hengt opp for å minne forbipasserende om hvilket historisk sted man befinner seg på.

Det som denne porten symboliserer, skal feires til gagns i månedene fremover. Den 4. juni er det 20 år siden de første delvis frie valg ble arrangert i Polen siden innføringen av kommunismen etter annen verdenskrig. Av de 161 mandatene som var på valg til den polske nasjonalforsamlingen, vant Solidaritet 160. Valget den 4. juni var selve jordskjelvet som ødela det som var igjen av stabilitet i Østblokken. Hele verden fikk demonstrert at kommunismen, som ga seg ut for å representere arbeiderklassen, hverken hadde støtte av arbeiderne, bøndene eller knapt noen andre i Polen, et av Østblokkens nøkkelland. Derfor måtte kommunismen dø.