• Det islamistiske partiet PJD (Parti pour la Justice et le Dévelopment) gjorde et brakvalg i Marokko 25. november. Nå dominerer islamistene det nye Nord-Afrika.

    FOTO: AP/Abdeljalil Bounhar

Kvinners rettigheter etter den arabiske våren:

I kun tre av 21 arabiske stater har kvinner rett til skilsmisse

- Kvinners rettigheter blir markøren for hvordan ulike religiøse politiske krefter hegner om like sivile rettigheter i samfunnet, sier midtøstenforsker Rania Maktabi.

Arabiske kvinner har stått på barrikadene dette året. I land etter land tar kvinner til gatene med krav om demokratiske rettigheter, og side ved side med menn kjemper de en politisk kamp mot de gamle regimene.

Men når støvet legger seg gjenstår det å se om kvinnenes deltagelse i opprøret vil medføre et fremskritt for kvinners rettigheter i arabiske stater.

Det er først og fremst familie- og arveretten som definerer arabiske kvinners muligheter og begrensninger:

  • I kun tre av de 21 arabiske statene har kvinnene selvstendig rett til skilsmisse
  • Kvinnedrap straffes betydelig lavere enn mannedrap
  • Kvinner får ikke full råderett over barna etter en skilsmisse
  • Kvinner arver ofte mindre enn menn

Islamistene sitter ved makten i Marokko og i Tunisia, Libya orienterer seg i islamistisk retning, og mye tyder på at Det muslimske brorskapet blir valgvinneren i Egypt.

Aftenposten.no har spurt fire kvinner som i flere år har forsket på kvinner, rettigheter og islamisme i ulike land i Nord-Afrika og Midtøsten, om hva fremmarsjen av de religiøse partiene vil ha å si for kvinners rettigheter i den arabiske verden.

Jenny Holmsen, rådgiver ved ILPI.
- Det er et paradoks at til tross for alle de negative aspektene ved de gamle regimene, så hadde kvinner en viss beskyttelse, sier Jenny Holmsen, rådgiver ved International Law and Policy Institute (ILPI).

Holmsen mener de islamistiske partiene har posisjonert seg tydeligere enn den sekulariserte, vestliggjorte eliten, og at deres sterke satsingen på velferd og veldedighetsarbeid har gitt uttelling blant brede lag av befolkningen.

- Fellesnevneren for de religiøse partiene i de ulike arabiske statene er at de ønsker en politikk som er basert på islam, men dette er omtrent det eneste som forener dem, sier Holmsen.

Splittelse og uttynning i rekkene

De religiøse partiene har generelt dårlig utviklede politiske programmer ettersom de har lite erfaring med å være i regjeringsposisjon, og derfor ikke har vært tvunget til å ta stilling til vanskelige temaer, som for eksempel kvinners stilling, og behandling av konvertitter og homofile.

- Nå som de islamistiske partiene blir politisk ansvarlige, vil de bli nødt til å ta mange av disse ubehagelige debattene, og det vil føre til splittelser og uttynning i rekkene, mener Holmsen.

I Tunisia og Marokko er kvinners rettigheter bedre ivaretatt.

Jenny Holmsen, rådgiver ved International Law and Policy Institute (ILPI)

Hun understreker at de ulike islamistiske partiene og arabiske statene har svært ulike utgangspunkt og forutsetninger, og mener dette vil føre til vidt forskjellige eksempler på hva den ”islamistiske politikken” vil bli i praksis.

- Politisk kultur, sosioøkonomiske forhold, utdanningsnivå, kulturelle tradisjoner og om de politiske overgangene var fredelige eller voldelige er faktorer som vil være av betydning, ifølge Holmsen.

Hun mener det ser betraktelig lysere ut i Tunisia og Marokko enn i Egypt og Libya.

- I Tunisia og Marokko er kvinners rettigheter tradisjonelt bedre ivaretatt, utdanningsnivået er høyere og arbeidslivsdeltagelsen vesentlig større enn i Egypt og Libya, sier Holmsen.

Ulikhet befestet i loven

I kun tre av de til sammen 21 arabiske statene har kvinner selvstendig rett til skilsmisse uten sin manns samtykke: Tunisia, Egypt og Marokko. Tunisia har den mest liberale familielovgivningen, men ofte er det de tradisjonelle reglene som følges utenfor byene.

I mange land trenger kvinnen en manns, det være seg farens, brorens eller ektefellens godkjennelse for å åpne bankkonti, inneha et pass eller legge ut på en reise.

Kvinners rett til skilsmisse har banet veien for en rekke andre sivile rettigheter.

Rania Maktabi, statsviter og førstelektor ved Høgskolen i Østfold.

Rania Maktabi, førstelektor ved HiØ
- Vergeskapsprinsippet gjennomsyrer lovgivningen i de fleste arabiske land. Kvinnen er underlagt mannens dominans, og er ikke et selvstendig juridisk subjekt, sier Rania Maktabi, statsviter og førstelektor ved Høgskolen i Østfold (HiØ).

Maktabi mener det er statene i Nord-Afrika som vil vise veien fremover, og peker på retten til skilsmisse som et grunnleggende spørsmål.

- Kvinners rett til skilsmisse har banet veien for en rekke andre sivile rettigheter innen familieretten, statsborgerskapslovgivningen og kriminallovgivningen, som er de tre hovedområdene i lovgivningen hvor kvinner og menn har ulike rettigheter, sier Maktabi.

Ulike regler for ulike grupper

Ifølge Maktabi har man i Marokko, Egypt og Tunisia lagt grunnen for å kneble de religiøse lærdes suverenitet i familieretten, som blant annet regulerer ekteskap, skilsmisse, arv og adopsjon.

I Egypt førte revolusjonen i 1952 til en viss sekularisering av rettssystemet, hvor sivile dommere erstattet religiøse dommere.

Men den kristne koptiske kirken har beholdt sin rett til å forvalte koptisk familierett for rundt ti prosent av befolkningen. Og nåværende Pave Shenouda tillater sjelden oppløsning av ekteskap. 

Statsmaktene er med på å splitte folk, med ulike regler for ulike religiøse grupper.

Rania Maktabi, statsviter og førstelektor ved Høgskolen i Østfold.

- I Libanon og Syria har religiøse grupper egne familielover og autonomi til å regulere familieretten. I Libanon finnes ingen felles familierett. Syria har én felles familierett, men det er unntak for kristne, jøder og drusere, sier Maktabi.

Hun mener dette forklarer de religiøse lærdes vedvarende maktgrunnlag i multireligiøse stater, og at motstand mot endringer i familieretten bunner i de religiøse overhodenes motvilje mot å få sin makt redusert.

- De religiøse lærdes autonomi opprettholdes av statsmaktene som baserer sitt styresett på det jeg kaller "gruppebasert statsborgerskap", der ulike regler gjelder for ulike grupper. I neste omgang er det kvinnene som betaler den høyeste prisen, sier Maktabi.

Også Maktabi mener at det i fremtiden vil bli sterke interessekonflikter og nye fløydannelser innen de ulike religiøse og politiske partiene i regionen.

- Hvordan de ulike religiøse politiske kreftene forholder seg til kvinners rettigheter vil bli en markør for hvordan disse islamistiske grupperingene faktisk hegner om like sivile rettigheter i samfunnet, sier Maktabi.    

Sterk kvinnebevegelse

Nefissa Naguib, seniorforsker CMI.
Kvinneaktivisme har en lang historie i den arabiske verdenen. Kvinnene organiserte seg under kolonitiden mot europeisk imperialisme, og nå mot de gamle regimene under den arabiske våren.

- Grunnlovsarbeidet opptar kvinnene, og mange er skeptiske og avventende til hva de muslimskinspirerte politiske grupperingene vil gjøre med lovverket, sier Nefissa Naguib, seniorforsker ved Christian Michelsen Institutt (CMI).

Hun viser til at revolusjonen startet med matprotester, og at kvinnene gikk i fronten med økonomiske krav om lavere matvarepriser, høyere lønn, bedre helsetjenester og rett til utdanning.

- Med like rettigheter for loven vil også kvinnenes økonomiske rettigheter styrkes. Hun vil få mulighet til å gå ut i lønnet arbeid og få den karrieren man tar for gitt i andre deler av verden, sier Naguib.

Ifølge Naguib arbeider mange arabiske kvinneorganisasjoner aktivt for å sikre kvinners politiske og økonomiske rettigheter. Selv om det er ulike syn på familieloven, er det et bredt samarbeid mellom de sekulært orienterte kvinnebevegelsene og de religiøse kvinnegruppene i flere arabiske stater.

- Kvinnebevegelsene tar to retninger: Den ene mener man nå først og fremst må arbeidet for å nå målet om et sivilt samfunn og bli kvitt militæret, mens den andre mener at man samtidig må kjempe for kvinner og minoriteters rettigheter, sier Naguib.

Patriarkalsk klansystem

Kari Karamé, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) mener noe av kjernen er at mange arabiske kvinner er mer opptatt av likeverd mellom kjønnene enn av like rettigheter i samfunnet.

Kari Karamé, NUPI.
- De fleste arabere mener at kvinner og menn utfyller hverandre i ulike roller i samfunnet og i livet. Veldig mange kvinner støtter idéen om likeverd, men det betyr ikke det samme som likestilling, sier Karamé.

Muslimsøstrene, som er det kvinnelige svaret på Det muslimske brorskapet i Egypt, ønsker for eksempel en grunnlov basert på islamsk lov. De mener det er sharia som best ivaretar kvinners stilling i samfunnet.

Kvinner i arabiske land er svært dårlig representert i politikken og i samfunnslivet. De har stor makt og innflytelse i storfamilien, men liten deltagelse i storsamfunnet.

- Det er ikke alltid religion som ligger til grunn, men det patriarkalske klansystemet. Både storfamilien og samfunnet ser det som mer naturlig å være representert av menn, og dette hører man også kvinner støtte, sier Karamé.

Les også

Siste fra seksjon

Kvinnenes rettigheter

Tunisia:

Den mest liberale familielovgivningen i regionen, innført av president Bourgiba i 1956 og siden utvidet og forsterket av president Zine El Abidine Ben Ali.

Sekulære tradisjoner.

Forbud mot polygami.

Lik rett til skilsmisse på selvstendig grunnlag.

Like rettigheter i ekteskapet.

Bedre utdanningsnivå og større arbeidslivsdeltagelse.

 

Marokko:

Lik rett til skilsmisse på selvstendig grunnlag.

Kongen erstattet de religiøse lærde ved domstolene med sivile jurister i 1956.

Familielovgivningen drastisk revidert i 2004, og inspirerte til lignende reformer i andre land.

Marokkanske kvinner scorer svært lav på utdanning og høyt på analfabetisme, men har større arbeidsdeltagelse.

 

Algerie:

Fortsatt under det gamle regimet.

Dette regimet ble opprettholdt som direkte følge av annulleringen av andre omgang i det første frie demokratiske valget i landet etter frigjøringen i 1962, som fant sted i 1992.

Hadde tidligere en av de strengeste familielovene i den arabiske verden - ble revidert i 2005, inspirert av Marokko.

Algerie har i likhet med de andre nord-afrikanske landene sett en voldsom strukturell endring av tradisjonelle kjønnsroller - selv om disse i liten grad reflekteres i det juridiske rammeverket.

Kvinner dominerer blant annet universitetssektoren og tradisjonelle høystatusyrker som lege, advokat, og dommer. 

 

Egypt:

Sekularisering av det juridiske systemet i 1955.

Den koptiske kirke (sammen med andre religiøse minoriteter) beholdt retten til å forme koptisk familierett.

Rett til skilsmisse på selvstendig basis i bytte mot avkall på økonomiske rettigheter.

Utbredt analfabetisme.

Middels grad av arbeidslivsdeltagelse.

(I Algerie, Marokko og Tunisia er kvinners arbeidsdeltagelse høyere enn i Egypt, særlig utenfor jordbruket. I Egypt og Syria er det mange kvinner som arbeider i jodbrulssektoren, noe som fører til forholdsvis høy arbeidsdeltagelse sammenlignet med andre arabiske land.)

 

Libya:

Polygami avskaffet under Gadafis regime. Overgangsrådet i Libya åpner for å gjeninnføre polygami.

Gadafi var opptatt av kvinners likerett til utdannelse og prosentandelen kvinner med grunnutdannelse økte under Gadafi fra 11 prosent (1969) til 43 prosent (samme som menn) i 1996.  

Kvinner har i liten grad vært synlige i de politiske prosessene etter revolusjonen.

For alle typer sivile organisasjoner var det svært vanskelig å organisere seg under Gadafi-regimet.

 

Libanon:

Ingen felles familierett. De 18 offisielt anerkjente religiøse gruppene har autonomi til å forvalte sin egen familierett i 14 ulike domstoler.

(Libanesiske kvinner er mest "frigjort" før ekteskap, men har - sammenlignet med sine arabiske søstre - minst mulighet for bedrete sivile rettigheter innen familieretten via parlamentet, nettopp fordi det ikke finnes en felles familielov.)

 

Syria:

Syria har én felles familierett. Loven gir imidlertid unntak for kristne, jøder og drusere som har egne familielover for ekteskap og skilsmisse.

 

(Kilder: Jenny Holmsen (ILPI), Rania Maktabi (HiØ), Nefissa Naguib (CMI), Kari Karamé (NUPI)

Den arabiske våren

* Tunisia: 17. desember i 2010 satte grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi fyr på seg selv i protest mot måten han ble behandlet på av myndighetene. Hendelsen utløste en bølge av uro og 14. januar gikk president Zine al-Abidine Ben Ali av og dro i eksil. Det ble holdt valg på grunnlovsforsamling 23. oktober.

* Egypt: 25. januar 2011 spredde folkeopprøret seg til Egypt. 11. februar overlot president Hosni Mubarak makten til et militærråd. Det skal etter planen holdes valg 28. november, men opposisjonen mener militærregimet er en ren fortsettelse av Mubaraks regime, og at hæren akter å beholde den reelle makten. Det pågår nå nye omfattende demonstrasjoner.

* Syria: demonstrasjoner mot regimet til Bashar al-Assad siden 15. mars 2011. Tross internasjonale sanksjoner har regimet fortsatt å slå hardt ned på demonstrantene. Tusenvis er drept og mange har flyktet.

* Jemen: flere hundre personer er drept siden opprøret mot president Ali Abdullah Saleh startet 27. januar 2011. Mange hundre mennesker er drept i kampene. 23. november 2011 overlot Saleh makten til visepresidenten.

* Libya: opprør mot Muammar Gaddafi startet 17. februar 2011. 19. mars fikk opprørerne støtte av en internasjonal militæroperasjon i NATO-regi. Opprørerne inntok Tripoli i august og 20. oktober 2011 ble Gaddafi tatt til fange og drept.

* Også i en rekke andre arabiske stater har det vært demonstrasjoner med krav om politiske og økonomiske reformer. I Bahrain har regimet fått hjelp av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater til å slå ned uroen blant majoritetsbefolkningen av sjiaer.

(Kilde: NTB, AFP)

 

Siste nytt