Vi gikk på jobb med nyhetene om den ferske naturkatastrofen i Asia i bakhodet. Aftenposten meldte at en norsk tamil var bekreftet omkommet på Sri Lanka. Én nordmann var savnet i Thailand. Over 11.000 mennesker omkom, sto det på forsiden.SÅ HAR DET GÅTT syv små dager. En uke. Sammen med resten av verden tar vi i dag fatt på hverdag og arbeid. I et land og i en verden som føles annerledes. Den ene savnede nordmannen er blitt til 275 - ett tall som har vært langt høyere og fortsatt ikke er endelig. De 11.000 som omkom, har blitt til et antall så ufattelig at vi på ingen måte kan forholde oss til det lenger. Og vi har alle grått over uutholdelig hjerteskjærende enkeltskjebner og historier. Om søsken som blir leid ut i ankomsthallen av helsepersonell - alene hjem uten mor og far. Om faren som måtte slippe taket i sin åtte måneder gamle sønn og se ham bli slukt av havet. Om den lille gutten som ble sittende flere døgn i en palme - og som hadde tenkt at foreldrene ikke ville ha ham lenger. Mens vi et sted aner at det skjuler seg like stor lidelse og smerte bak hvert eneste tall på den svimlende statistikken. Vi makter bare ikke å ta det inn. Mediene har hamret løs sammenhengende i en uke. Alt annet er blitt stilt i skyggen. Og vi har begjærlig tatt i mot for å prøve å ta inn over oss de ubegripelige dimensjonene.FORTSATT SKAL VI LESE, se og høre mange rystende skildringer i kjølvannet av katastrofen. Men om noen dager vil andre nyheter få stadig større plass. Neste mandag har det gått to uker. Vi starter vår andre bolk med hverdager i et nytt år. Indonesias døde får neppe plass på førstesidene lenger. Det er ingen grunn til å moralisere. Psykologer på radioen har fortalt at slik er menneskene. Vi vil tilbake til hverdagen. Men kanskje kan vi ta med oss noe av hudløsheten og ydmykheten som har preget oss disse dagene.Kanskje kan til og med mandagene da jobb, hverdag og trivialiteter hoper seg opp, ha plass for takknemlighet. Over alt det vi har som ikke er tatt fra oss.