«Jeg forstår at makten rår og at det ikke nytter å diskutere»

Dekket av blod føres en ung mann opp kjellertrappen og forbi meg.

Rundt oss sitter eller står et stort antall unge, atletiske menn i de iranske spesialstyrkenes uniform.

Joseph ble tatt først, fordi han svært aktivt forsøkte å hindre at Aftenpostens videokamera ble beslaglagt. Min forseelse er at jeg forsøkte å overtale politiet til å slippe Joseph fri.

Kølleslag.

En offiser som presenterer seg som Ibrahim, kommer og snakker vennlig til meg, mens han nærmest ignorerer Joseph. Vi blir låst fri fra håndjernet vi deler, men Joseph får i stedet armene lenket bakpå ryggen med plaststrips. Bryskt, og med lette kølleslag blir han deretter ledet ned trappen den blodige mannen nettopp kom opp. Jeg får ha hendene fri, og får til og med lov til å varsle hjemmeredaksjonen på egen mobiltelefon.

Da jeg blir tatt med ned noen minutter senere, sitter Joseph på huk med ansiktet mot veggen i det som ligner et garasjeanlegg under oppussing. Sammen med ham sitter 12- 15 andre menn. Alle er bakbundet og passes nøye på av tjenestemenn fra spesialstyrkene.

Ibrahim sier at Joseph må bli der han er på ubestemt tid; en høyere offiser skal avgjøre når han kan slippe fri. Han gir meg anledning til å forklare bakgrunnen for sjåførens raseri.

Filmet.

Vi satt i Josephs parkerte bil og jeg filmet mennesker på gaten da en polititropp med hjelm, skjold og køller dukker opp. En kraftig rusk som går forrest, ser at jeg har et kamera og bøyer raskt av mot venstre. Sekunder senere stikker han en bydende, hårete kjempeneve inn gjennom bilvinduet. Jeg gir ganske fort opp og rekker ham kameraet; jeg forstår at makten rår og at det ikke nytter å diskutere. Men det vil ikke Joseph forstå:

Til tross for mine heftige protester, hiver han seg ut fra plassen bak rattet og henger seg på den svære politimannen som en hissig terrier mens han snakker i rivende fart. Naturligvis blir han pågrepet.

Jeg følger etter polititroppen opp en sidegate. Her finnes det enda flere fra spesialstyrken. Joseph står på en trafikkøy, like forbitret og argumenterende. Han lar seg ikke affisere av at en politimann slår ham lett over ryggen med køllen for å få ham til å tie.

– Alt OK! roper han på sitt begrensede engelsk da han får øye på meg. Jeg henvender meg til to menn som har distinksjoner som tyder på offisers grad og dessuten fallskjermjegersymbol på skjorten: –Hør, mine herrer, sjåføren ville bare...

Klikk. Håndjernet er rundt mitt venstre håndledd før jeg rekker å tenke. Bestemt, men ikke voldsomt, blir jeg ledet bort til Joseph, som får den ledige delen av lenken rundt sitt høyre håndledd. Slik ble vi sammen ført noen titalls meter til innenriksministeriet, der en mottagelseskomité av sivilkledde og uniformerte politifolk står klar.

Frykt.

Mens jeg senere står i kjelleren og forsøker å overbevise Ibrahim om Josephs uskyld og gode hensikter, blir flere unge menn med redde ansikter ført ned. En av dem puster tungt og utstøter det jeg oppfatter som små redselsskrik, de andre er bleke og tause. Alle er bakbundet med strips og blir plassert i gruppen der Joseph sitter.

To belgiske radiojournalister kommer ned trappen. De får beskjed om å stå sammen med meg.

–Jeg gjorde absolutt ingenting, sier Willy Vandervor, fortørnet. –Jeg hadde ikke opptageren på en gang!

Ingen presse.

Det belgierne forteller, bidrar til å bekrefte inntrykket av at regimet etter valget fredag satser mye på å holde journalister unna enhver mulig konfrontasjon mellom politi og demonstranter. Mange kolleger har de siste dagene opplevd lignende ting, eller verre. Ubekreftede meldinger gikk i går ut på at et TV-team skal ha blitt banket opp med køller. Og opprørspoliti skal ha rettet gummikule-våpen mot et annet TV team for å få dem til å pakke ned kameraene.

Det er andre dag på rad at jeg selv får utstyr beslaglagt under helt vanlig journalistisk arbeid. Begge ganger skjedde det utenfor hovedkvarteret til opposisjonskandidaten Mir-Hussein Mousavis valgkamplokaler, fredag var det et speilreflekskamera som ble borte.

Begge dager var det gått ut melding om at mannen som hevder han er den egentlige valgvinner ville komme og tale til sine tilhengere. Mousavi anklager Ahmadinejad for valgfusk.

I går fikk tilhengerne aldri anledning til å samle seg før opprørspolitiet var på plass. De få som var kommet, flyktet i panikk. Det er en enorm forskjell fra den avslappede, frie stemningen som rådet under valgkampen, da de ulike kandidatenes støttespillere fikk demonstrere natten igjennom og det var liten innblanding i hvordan mediene arbeidet.

Slippes fri.

Belgierne og jeg blir ført opp av kjelleren til nok et møte med noen av den engelsktalende Ibrahims høye sjefer. Og denne gang får vi beskjed om at vi kan gå. Jeg skal til å spørre igjen etter Joseph da han plutselig står ved siden av meg, med hendene fri. Tilsynelatende helt uanfektet av det som er skjedd. Jeg må tenke på en bemerkning fra en australsk kollega: –Disse iranerne har jaggu baller, mate. Har du sett hvordan de tør oppføre seg overfor politiet?

En mann i sivil kommer og leverer videokameraet. Det står i avspillingsmodus, men opptaket på minnebrikken er ikke slettet.

Det er mindre enn en time siden vi ble anholdt. Før vi begir oss av gårde, kommer Ibrahim med en siste oppfordring:

–Vær så snill, ikke ta flere bilder av slikt.

Av hva? tenker jeg. Folk som vil gi uttrykk for sin mening, eller politifolk på gaten i uniform?

Jeg velger å la være å be om en presisering.

På vei ut blir vi omfattet av vennlig interesse fra menige opprørspolitifolk som har fått lette på antrekket og tar en hvil på ministeriets trapp. De ser unge og nesten uskyldige ut uten alt det fryktinngytende verneutstyret, griper jeg meg i å tenke.

Men så kommer to av deres kolleger farende i full mundur. Mellom seg har de enda en ung mann med et forpint uttrykk i ansiktet, på vei til kjelleren.