–Er dere kommet for å registrere? Her, snakk med meg! lyder det fra mange hold når Aftenposten ankommer Al-Mazrak fra Sana’a i hvit Mercedes-drosje og blir tatt for å representere hjelpeapparatet.
Straks man kommer inn porten, gir denne største av leirene for internflyktninger i Jemen et inntrykk av å være overfylt og kaotisk. Kvinner og barn er i flertall her, men mens mødre og hustruer gjemmer seg bak slør og holder seg ved teltene, gjør deres høyrøstede menn mer av seg. Iveren skyldes at registrering som internflyktninger er nødvendig for å få telt til familien, matforsyninger og annen hjelp. Og her er det mange som venter i kø, i store, såkalte transittelt.
Så kommer to FN-lastebiler med madrasser og en med kjøkkenutstyr og stjeler hele oppmerksomheten. Menn og barn flokker seg rundt de fullastede bilene så sjåføren må ha hjelpearbeideres assistanse for å komme frem. Mange løper etter når transporten går videre innover i leiren.
I Saudi-Arabia
–Jeg kom hit for snart tre uker siden, og jeg venter fortsatt i mottaket, sier grenseboeren Hadi Mohammed Hamali. Hans hjem ligger helt nord i Sa’dah guvernørdistrikt der houthiene, de sjiamuslimske opprørerne, holder stand mot Jemens regjeringsstyrker og angrep fra Saudi-Arabia.
Da regjeringens offensiv «Brent jord» førte til harde kamper i august, tok Hamali seg raskt over grensen til Saudi-Arabia. Det har tidligere vært stilltiende akseptert at grenseboerne i området kan krysse grensen omtrent når de måtte ønske.
Hamali forsøkte derfor å dra tilbake da han trodde det var trygt, men kamper rett ved hjemstedet gjorde det for farlig. Dermed tok han familien med tilbake til Saudi-Arabia for annen gang. Da houthi-styrker gjennomførte raid inn i Saudi-Arabia i begynnelsen av måneden, var hans familie en av mange som ble tvunget tilbake til Jemen av saudiske myndigheter. Dermed endte de her i Al-Mazrak, i Hajjah guvernørdistrikt sørvest for Sa’dah.
Når familien kan komme tilbake til sin landsby, vet bare Allah, konstaterer Hamali. Her gjelder det først å komme ut av mottaksområdet og få egen teltduk over hodet.
Sprengt
Al-Mazrak-leiren er i utgangspunktet dimensjonert for 5000-6000 personer. UNHCR (FNs høykommissariat for flyktninger) anslo i en situasjonsrapport for en ukes tid siden at hele 10000 mennesker bodde inne på leirområdet. Men kilder i lokale hjelpeorganisasjoner sier til Aftenposten at det riktige antallet internflyktninger nå trolig er mellom 12000 og 14000, etter på et tidspunkt å ha vært oppe i 15000. Flere hundre familier venter på å få eget telt.
Opptil 150 familier kommer daglig til Al- Mazrak på flukt fra krigshandlingene noen mil lenger mot nordøst.
–Hver eneste natt kan man i leiren høre artilleriild fra kampene, sier nordmannen Truls Brekke, utlånt til FNs barnefond, UNICEF, via Flyktninghjelpens utrykningsstyrke.
Skyting i leir
I løpet av de nærmeste dagene regner FN med at Al-Mazrak 2 skal være ferdig, slik at det i alle fall for noen kan bli slutt på ventetid og trangboddhet. Telt er allerede slått opp på leid mark noen kilometer unna hovedleiren.
Så situasjonen er tross alt mye bedre her enn i andre internflyktningeleirer. UNHCR er særlig bekymret for situasjonen i Kaiwan i Amran guvernørdistrikt lenger øst og nærmere kampsonen, der det for et par uker siden daglig var skyting inne på leirområdet. Da en bombekastergranat slo ned, brøt det ut panikk, og livredde barn og kvinner rømte ut leirporten.
Alle FN-organer la midlertidig ned sine aktiviteter i påvente av at myndighetene igjen kunne garantere sikkerheten til både leirens beboere og hjelpearbeiderne.
UNICEF vil også ha slutt på at noen av internflyktningebarna av noe uklare grunner er blitt nektet adgang til de provisoriske skolene når de har meldt seg for lærere i Kaiwan-leiren.
Matte best
Amir Yahya Mahdi (9) er glad for at han kan få gå på skole mens han er i Al-Mazrak, slik han gjorde hjemme i Haydan i Sa’dah guvernørdistrikt.
–Jeg liker best matte, hevder han, og synes å trives forholdsvis godt i telttilværelsen sammen med sin storebror Saleem og hans familie.
Saleem Yahya Mahdi har hjemme et godt levebrød som sjåfør med egen bil, men fluktveien var så dårlig at han måtte la minibussen stå igjen, sier han til Aftenposten. Som så mange andre har han betalt dyrt for å frakte familiemedlemmer og noen få eiendeler på det åpne lasteplanet til en pickuplastebil. Slik kom de til leiren for knapt to uker siden.
–Vi måtte bare vekk. Vårt hjem lå midt i krigssonen og både houthiene og regjeringsstyrkene sperret adkomstveiene. Vi var redde for å bli drept. Til slutt hadde vi heller ikke mat, sier han.
Mahdi-familiens telt står kloss opp i nabofamiliens. Utenfor leker Saleems to små barn, Yahya og Sonia. De ser på oss fremmede med svært alvorlige, nesten litt redde ansiktsuttrykk, noe som kanskje vitner om traumatiske opplevelser i forbindelse med flukten.
Inn i teltet kan vi ikke komme, unnskylder Saleem seg, for der er jo kvinnene i familien. Og da det kommer en høylytt beskjed med skarp, feminin stemme fra den andre siden av teltduken, er ikke familieoverhodet sen om å adlyde ordre: Saleem ser til å få Aftenposten unna, slik at damene kan slippe utenfor igjen.
Al-Mazrak-leiren er i utgangspunktet dimensjonert for 5000-6000 personer, men tidvis har det vært tre ganger så mange internflyktninger i leiren nordvest i Jemen. De har flyktet fra kamper mellom sjiamuslimske opprørere og regjeringsstyrker.
