Massakren dreide seg hverken om politikk eller religion, men om makt, penger og prestisje

Massakren på mer enn et femtitall mennesker i den sørlige delen av Filippinene sist uke har kastet et brutalt lys over kampen mellom to familiedynastier i den mest tilbakeliggende delen av øyriket. Hva som skjedde i den filippinske provinsen Maguindanao på øya Mindanao tidlig om morgenen mandag i uken som gikk, regnes nå for å være klarlagt.

Drept og mishandlet.

Tilsammen 57 mennesker ble drept da de var på vei til provinshovedstaden for å registrere politikeren Esmael Mangudadatu som kandidat ved det kommende guvernørvalget. Mangudadatus kone og to søstre ble drept, ved siden av jurister, sjåfører, 15 tilfeldige forbipasserende og sannsynligvis så mange som 27 lokale journalister.

Skal man tro rapportene fra Filippinene, er det liten tvil om at provinsens sittende guvernør, Andal Ampatuan sr., og hans sønn Andal Ampatuan jr., sto bak massakren. Junior er forlengst tatt i forvaring av myndighetene og er siktet for drapene.

Så vel drapsmennene som de drepte tilhørte samme parti, nemlig partiet til Filippinenes sittende president, Gloria Arroyo.

FOTO: Bullit Marquez

Opprørere.

Politisk vold forekommer ikke sjelden på Filippinene, men massakrer av dette omfanget har man vært forskånet fra å oppleve. Kjennere av filippinsk politikk sier til aviser i USA, den gamle kolonimakten, at omfanget av tragedien er et direkte resultat av hvordan sentralregjeringen har håndtert kampen mot de muslimske opprørerne sørvest på Mindanao.

I lang tid har området vært preget av krig mellom regjeringsstyrkene på den ene siden og ikke mindre enn to muslimske opprørsbevegelser på den andre.

I kampen mot opprørsbevegelsene har sentralmakten i Manila alliert seg med lokale eliter som har fått lov til å opptre som selvstendige småkonger. Andal Ampatuan, far og sønn, var slike lokale småkonger. Så lenge de kunne holde provinsen Maguindanao mer eller mindre i ro og levere det riktige antallet stemmer til den som satt på regjeringsmakten i Manila, fikk de frie hender samt generøse bidrag fra statskassen.

500 private soldater.

Å operere med frie hender har da også Andal Ampatuan sr. gjort til gagns de siste år. Han har opprettet sin egen private hær, som ifølge blant annet New York Times teller et sted mellom 200 og 500 soldater. Når Ampatuan drar rundt i provinsen sin, reiser han i konvoi med maskingeværer påmontert på medfølgende lastebiler. Han drar aldri ut på landet uten at et stort antall tilhengere, soldater og familiemedlemmer følger med.

Den filippinske journalisten Marites Vitug i nyhetsmagasinet Newsbreak peker på at båndene mellom makthaverne i Manila og Ampatuan-klanen går helt tilbake til Marcos-regimet på 1980-tallet. Den islamske opprørsbevegelsen Moro National Liberation Front var da i ferd med å overta provinshovedstaden i Maguindanao. Ampatuan sr. valgte da å satse på regjeringen. For det er han blitt rikelig belønnet.

FOTO: RONALD NAVARRO

Ta makten.

Det meste hadde da også fungert etter forutsetningene hvis det ikke hadde vært for at en annen lokal politiker som også støttet president Gloria Arroya, nemlig Esmael Mangudadatu, hadde bestemt seg for å forsøke å ta makten fra Ampatuan-klanen. Bare det at han aktet å stille til valg og utfordre den sittende småkongen, var nok til at Ampatuan-klanen fant ut at det var best å ta livet av 57 mennesker, deriblant Mangudadatus nærmeste familie.

Al–Qaida–bånd.

USA har gitt støtte til Arroyo-regjeringens forsøk på å knekke de tradisjonelle muslimske opprørsbevegelsene på Mindanao og har en spesialstyrke på 600 soldater på øya, ifølge New York Times. Men mest opptatt har amerikanerne vært av terrorgruppen Abu Sayyaf. Den er alliert med Jemaah Islamiyah, som igjen har bånd til Al-Qaida. Muligheten av at Abu Sayyaf og Jemaah Islamiyah i fellesskap skal etablere en base på øyene mellom Mindanao og Borneo, har fremstått som et ikke utenkelig marerittscenario.

Flere amerikanske kommentatorer har påpekt at man på Filippinene er havnet i samme dilemma som man ser i Afghanistan: For å motvirke innflytelsen til islamske ekstremister, føler USA og dets støttespillere seg tvunget til å alliere seg med lokale krigsherrer. Det går godt en stund, helt til de lokale krigsherrene viser seg for udugelige eller korrupte, og/eller til de går løs på sin egen befolkning.