En TV-dokumentar om Bill Clintons presidentperiode retter igjen søkelyset mot skandalen som kom frem rundt presidentens forhold til Monica Lewinsky. Det som ble oversett da, var hvilken viktig betydning dette fikk for USAs Irak-politikk i 1998.
Da historien om presidentens sex-affære med Lewinsky ble kjent, befant jeg meg i Bagdad som nestleder for FNs våpeninspektørgruppe. Mye sto på spill for både Irak, FN og USA. På 1990-tallet var jeg i realiteten eneste amerikanske tjenestemann som hadde regelmessig kontakt med irakske toppledere, i kraft av å være FN-utsending.
Uten forbindelse
Det var ingen diplomatiske forbindelser mellom USA og Irak på den tiden, og begge land hadde svært begrenset forståelse for og kunnskap om hverandre. I Washington hadde man et svært karikert syn på Iraks leder Saddam Hussein, og han hadde et tilsvarende forenklet syn på USA.
Dette førte til at mine samtaler med irakske tjenestemenn ofte dreide innpå helt andre emner enn masseødeleggelsesvåpen. I en samtale med Saddams visestatsminister Tariq Aziz kom det; han spurte meg «hva er en praktikant?»
Sympati
Jeg visste hvilke utfordringer amerikansk etterretning sto overfor med å komme til bunns i hva som foregikk i Saddams regime. Jeg forsto også hvilke problemer det var med å få forklart politiske ledere dette når de ikke hadde kjennskap til det universet som rådet i Bagdad.
Men så fikk jeg plutselig stor sympati med dem som var ansvarlige for å forklare Washington for Saddam. Den irakske diktatoren hadde ingen anelse om hvordan lederen av den siste supermakt kunne bli så effektivt satt ut av spill av en praktikant i 20-årene.
Selv ikke Aziz, som var en av de få irakere med noe erfaring med Washington, evnet å forstå at Lewinsky-episoden kunne skade eller sågar sette til side den mektigste mannen i verden, nemlig Bill Clinton. I Bagdad ville noe slikt ikke ha etterlatt seg den minste ripe i lakken.
Luktet svakhet?
Fra mine samtaler med irakere og ut fra Saddams egne kommentarer, forsto jeg at de trodde Lewinsky-affæren viste at Washington var svekket. Saddam luktet svakhet, uansett hva den skyldtes. Denne vurderingen lå så til grunn for alle beslutninger i Bagdad gjennom hele 1998, det uhyre viktige året for FNs våpeninspektører i Irak.
Hele sommeren og høsten var det konfrontasjoner mellom irakske tjenestemenn og FNs våpeninspektører som forsøkte å fastslå om Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.
På dette tidspunkt hadde ikke Saddam noen masseødeleggelsesvåpen. Likefullt nektet han inspeksjoner. Og siden inspektørene var blitt stanset så mange ganger, var ikke FN villig til å la tvilen komme ham til gode.
Saddam trodde på sin side at USAs med sitt omfattende etterretningssystem måtte vite sannheten om hans våpen, til tross for at Clinton og hans utenriksminister Madeleine Albright sa noen annet.
I desember, da Clinton måtte svare for Lewinsky-affæren i Kongressen, sa FN-inspektørene at de ikke lenger kunne gjøre jobben i Irak og trakk seg ut. Som reaksjon gjennomførte USA et fire dager langt bombetokt over landet.
Denne episoden fra Clintons presidenttid minner en om den desperate kunnskapsmangel som ligger til grunn når viktige beslutninger skal fattes. Det er det verdt å huske på i dag når man drøfter hva som skal skje med Iran. På mange måter er vi tilsvarende uvitende om det iranske lederskapet – og vice versa.
Charles Duelfer deltok i FNs våpeninspektørgruppe i Irak på 1990-tallet.
Norsk enerett: Aftenposten
Monica Lewinsky
