Moskeene er gubbeklubber

I Rosengracht-gaten nordvest i Amsterdam ligger det som ser ut som en stor kirke, men istedenfor kors er det festet halvmåner på spirene. Den tidligere katolske kirken ble en periode brukt som lager, men i 1981 ble den gjort om til moské.

I et forsamlingsrom i Fatih Camii-moskeen sitter et 20-talls eldre menn rundt noen bord. Hver dag samles de her før 13-bønnen; de drikker kaffe, leser tyrkiske aviser og diskuterer. Praten går livlig rundt bordet.

Bare pensjonister.

Men det er ingen unge her, heller ikke under bønnen etterpå.

– Dessverre kommer det altfor få unge for å be. Jeg tror ikke de gidder, sier Bekir Sekin som kom fra Tyrkia til Nederland for 30 år siden.

Amsterdam: Marokkansknederlandske Rafik Iockili (18) går nesten aldri i moskeen. – Moskeene er mest for gamle menn, ikke for oss ungdommen, mener han. FOTO: PER KRISTIAN AALE

FOTO: PER KRISTIAN AALE

Mustafa Kocak, en pensjonert tyrker, nikker ivrig.

– De unge er opptatt med sitt, men de kan jo be hjemme. Det er jo like bra. Men de bør komme på fredagsbønnen, mener han.

18 år gamle Rafik Iockili flyttet hit fra Marokko med foreldrene for noen år siden.

– Min far går i moskeen hele tiden, men jeg gjør det aldri. Det er ikke helt for meg. Moskeene er mest for gamle menn, ikke for ungdommen, sier han.

Også i Norge.

I Norge ble Ung Muslim startet for et par år siden som et tilbud til unge muslimer fra 13 år og oppover. Aktivitetene foregår hovedsakelig på norsk for å nå unge som er født og oppvokst her.

Linda Noor i Ung Muslim blir ikke overrasket over at færre, særlig unge, går i moskeen.

– Det skjer helt klart en naturlig sekularisering i muslimers møte med Europa, i den betydning at troen blir mer privat.

– Moskeene er sosiale klubber for eldre menn som sitter og mimrer, det blir ikke helt relevant for unge som er født og oppvokst her. Det er enorme generasjonsskiller. Leirer, turer til konferanser og dialogmøter om aktuelle samfunnstemaer er populært i Ung Muslim. Noor tror det er et stort behov for fritidsaktiviteter som er morsomme, og innen islamske rammer.

– Det er litt 4H og speideren over aktivitetene. Men vi sliter med å opprettholde interessen for tradisjonelle teologiske temaer. Når man er opplært i det norske skolesystemet, stiller unge kanskje høyere krav til mer strukturerte opplegg. Vi skal begynne med det til høsten, forteller Noor.

Sosialt møtested.

Også religionshistoriker og doktorgradsstipendiat Lena Larsen og dialogmøtenes far, Abid Raja, mener færre moskébesøk kan forklares med at moskeene representerer et sosialt nettverk for første generasjon muslimer.

– Det trenger ikke nødvendigvis innebære sekularisering av individets praksis. Man kan praktisere islam uten at man er like mye i moskeen, sier Larsen som ikke kjenner til forskning på moskédeltagelsen i Norge.

Larsen mener at moskeen kan fungere som en slags sjømannskirke når man er relativt nyinnvandret og uten nettverk. Etter hvert som man får familie og jobb blir det kanskje mindre tid til å gå i moskeen.

Hun avviser at færre går til fredagsbønn i Norge, snarere tvert om, det er gjerne fullt hus.

– Spørsmålet vi må stille oss er hva slags institusjon moskeen skal være, hvilket innhold og funksjon den skal ha for fremtidens muslimer.

Andre måter.

Abid Raja tror heller ikke færre moskébesøk har sammenheng med tro.

– Moskeen er upraktisk, særlig for unge, men de ber. Unge utøver sin religion på andre måter. Mens foreldrene møtes i moskeen, treffes de unge på kafeer, klubber, internett, universitetet, biblioteker. På grunn av jobb og skole blir det liten tid til de fem pålagte bønnene.

– Mange unge samler opp de tre bønnene mellom morgenbønnen og bønnen etter solnedgang. De tar det igjen hjemme om kvelden, forteller Raja.