Naila unnslapp blodbadet

Om morgenen den 13. mai gikk Naila sammen med ektemannen til Babur-plassen i sentrum av byen Andijan i Usbekistan. Tusenvis av lokale innbyggere hadde samlet seg her for å demonstrere. Mange krevde president Islam Karimovs avgang.- Jeg ville uttrykke min misnøye med Karimov. Vi blir stadig fattigere, og det er vanskelig å få endene til å møtes, forteller hun.

Skjøt mot folk.

Etter noen timer dukket det opp stormpanservogner og lastebiler med tungt bevæpnede sikkerhetsstyrker. De begynte å skyte mot folkemengden uten noen advarsel, ifølge intervjuer med et titalls øyenvitner og rapporter fra menneskerettighets-organisasjoner og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).- Det ble full panikk, men jeg skjønte ikke hva som skjedde. Heldigvis trakk en kvinne meg i kjolen og sa jeg måtte legge meg ned. Folk skrek av frykt, og det var blod over alt, hvisker Naila.Vi treffer henne i en flyktningeleir utenfor byen Jalal-Abad, sør i Kirgisistan. Solen steker fra en skyfri himmel, og gresset er brunsvidd i dalen der disse usbekerne bor i telt. Rundt løper barn og leker. På noen benker sitter menn og drikker te. I en annen del av leiren har kvinnene samlet seg. Her er det godt over 400 flyktninger, noen av de heldige som overlevde hendelsene i mai.

Meid ned.

- Det virket som skuddene kom fra alle kanter. De som sto i front og på sidene ble meid ned umiddelbart. Jeg har aldri sett noe lignende. Det var blod og døde mennesker overalt, og folk skrek og gråt, forteller Rozia (40) mens hun vugger datteren Khadidja (7 måneder) som ligger og sover i fanget hennes. Rozia var på plassen sammen med sine fem barn. Alle overlevde.- Jeg takker Gud hver dag for at vi ikke ble drept, stammer hun frem mens tårene triller nedover kinnet.Naila vet ikke hva som skjedde med ektemannen hennes. Han forsvant i kaoset, og siden har hun ikke hørt fra ham.- Hver dag ber jeg til Gud om at han må leve, sier hun lavt.Sammen med flere hundre andre klarte de to kvinnene å komme seg over til nabolandet Kirgisistan.

Rettssak.

I en rapport fra OSSE heter det at urolighetene startet på grunn av en rettssak mot 23 muslimske forretningsmenn, en rettssak som skal ha vært alt annet en rettferdig. Mange av innbyggerne i Andijan var avhengig av disse forretningsmennene for å tjene til livets opphold, og saken førte til stor misnøye i lokalsamfunnet.Natt til den 13. mai brøt en gruppe seg inn det lokale fengslet. Forretningsmennene ble sluppet fri, i tillegg til mange andre innsatte. Flere var bevæpnet, og de tok over en offentlig bygning i sentrum. Tusenvis strømmet til hovedplassen i byen for å vise sin støtte. På en scene ble det satt opp høyttalere, og folk gikk opp for å uttrykke sin misnøye med tilstanden i landet.

Mange døde.

Hundrevis skal ha blitt drept da soldatene begynte å skyte, deriblant mange kvinner og barn. Menneskerettighetsorganisasjoner har kalt det en massakre. Usbekiske myndigheter hevder at de slo ned et militant islamsk opprør, og at 169 mennesker døde.- Flertallet var fredelige demonstranter, og de protesterte mot fattigdom og sosiale problemer. De siste årene er situasjonen i dette området blitt stadig verre, og mange sliter med å overleve, fremhever Aleksandr Petrov fra menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch.

Stengt by.

Vestlige land og internasjonale organisasjoner har presset på for en uavhengig granskning av det som skjedde, men Karimov vil ikke ha noen innblanding utenfra. Etter hendelsen har Andijan i praksis vært stengt for utenforstående.Mange av kvinnene i flyktningeleiren driver med håndarbeid for å få tiden til å gå. På en vegg henger vakre, håndbroderte vesker, klær og skjerf.Naila strikker en lue til sønnen på ett år, hvis hun får se ham igjen. Sønnen og datteren på to år er hos foreldrene til Naila, og hun har ikke sett dem siden den skjebnesvangre maidagen.- Jeg savner dem så fryktelig, og jeg er så redd for dem. Likevel tør jeg ikke reise hjem. Jeg vet hva som vil skje med meg da, sier hun.