Netanyahu på plussiden

FOTO: Hansen Mariell Amélie Lind

DEN ISRAELSKE AVISEN Ha’aretz har fått utført en meningsmåling som sammenligner Benjamin Netanyahu fra det høyreorienterte Likud-partiet, med forgjengeren, Tzipi Livni fra det mer sentrumsorienterte Kadima. Hun gikk i opposisjon etter valget i mars. 52 prosent av israelerne vil i dag ha ham som statsminister mot bare 34 for Livni.

Det er oppmuntrende tall for statsministeren, for under valgkampen var styrkeforholdet mellom de to langt jevnere, og i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset har Likud faktisk én plass mindre enn Kadima. Netanyahu viste seg rett og slett å være en dyktigere koalisjonsbygger. Han samlet både Det israelske arbeiderpartiet og det svært ytterliggående Israel Beteinu (Israel vårt hjem) under sin regjeringsparaply, i tillegg til to religiøse partier.

Motstridende tall

Malurten i Netanyahus 100-dagersbeger er at oppslutningen om hans regjering samlet sett, ikke tilsvarer hans egen popularitet. På en skala fra én til ti får den karakteren 5,6. Og det er heller ikke hyggelig når bare 37 prosent mener utviklingen går i riktig retning, mens 40 prosent svarer feil vei. Men uansett gleder Netanyahu seg nok over det positive.

Sett utenfra er det Israels holdning til fredsprosessen i Midtøsten som samler oppmerksomheten. Det opptar også israelerne, men når de vurderer sine politikeres innsats, er det også annet som er viktig – som økonomien. Den har vært og er anstrengt.

Kursendring

Netanyahu har stått for en privatiseringslinje, og her gjorde han et utvilsomt klokt trekk i forbindelse med den nye regjeringens budsjett. Ved å sikre seg støtte fra den israelske landsorganisasjonen Histadrut sørget han for at den ikke motsatte seg flere privatiseringsopplegg. Det er en klar endring fra 2004 da han som finansminister var på kollisjonskurs med fagbevegelsen, nettopp i privatiseringsspørsmålet.

Fredsutspillet

Der han først og fremst har markert seg, er likevel i forholdet til palestinerne spesielt og den arabiske verden generelt. Da han møtte president Barack Obama i Washington i mai, var det klart at den nye amerikanske presidenten ikke i lengden ville godta et Israel som inntok en steil og uforsonlig holdning i forhandlingsspørsmålet. Både anerkjennelse av en palestinsk stat og stans i byggevirksomheten i de okkuperte områdene sto på Obamas dagsorden.

En måned senere kom Netanyahus svar. I talen, som han symbolsk nok holdt ved Begin-Sadat-senteret på Bar Ilan-universitetet, godtok han en palestinsk stat, og kom med en generell fredsinvitt til den arabiske verden.

Forbehold

Det som var ment som en historisk gest, ble imidlertid ledsaget av mange forbehold. Både når det gjaldt en palestinsk stats kontroll over eget territorium, og forutsatte motytelser. Israels bosettingspolitikk lå dessuten uendret, og om palestinerne vil la seg representere ved Hamas, ja da er forhandlinger uaktuelt.

Utspillet kunne derfor neppe betegnes som særlig banebrytende. Det avgjørende for Israel var imidlertid USAs reaksjon, som var positiv. Og på hjemmebane var talen absolutt med på å styrke statsministerens posisjon. Et fredsutspill med forbehold kan være egnet til å tilfredsstille ulike fløyer.

Det som likevel kan gi visse forhåpninger, er at en Netanyahu som er styrket på hjemmebane, lettere kan være i stand til å inngå de nødvendige kompromisser. Det er riktignok langt igjen, men dette er uansett eneste lyspunktet i dag.