Ønsker fred - tror ikke på det

Les mer:

I flyktningeleiren Al Hussein i Amman, virker det vanskelig å finne noen som har særlig store forhåpninger til forhandlingene som innledes i Washington dag.

– Jeg stoler ikke på Abu Mazen (president Mahmoud Abbas, red.anm.). Jeg stoler ikke på noen av de palestinske lederne, sier El Hajj Abu Maher Al Ayed som opplyser at han kom som flyktning til Jordan etter krigen i 1948, syv år gammel. Han sitter utenfor en slakterbutikk på markedet i flyktningeleiren, som i årene siden den ble opprettet i 1951, har utviklet seg til å bli en fattig, FN-subsidiert bydel sentralt i Jordans hovedstad, med trange gater og små, ofte dårlige murhus.

Møte med gjengen

Rekken av brutte fredshåp er sammen med gjensidig mistillit den største utfordringen for forhandlerne som i dag møtes til middag i Det hvite hus. Det er ikke akkurat ungfoler som stiller: Israels statsminister Benjamin Netanyahu (60), palestinernes president Mahmoud Abbas (75), Egypts president, Hosni Mubarak (82), Jordans kong Abdullah (48) og den eneste damen i følget, Hillary Clinton (62).

Al Hussein flyktningeleir i Amman fremstår som en fattig bydel i hovedstaden. Her poserer en gjeng unge handelsmenn. FOTO: JØRGEN LOHNE

FOTO: JÃRGEN LOHNE

Netanyahu har i prinsippet sluttet seg til tanken om en egen palestinsk stat. Men ikke en som omfatter Vestbredden, Gazastripen og Øst-Jerusalem, slik palestinerne vil.

Den israelske statsministeren har også begrenset manøvreringsrom med en aggressiv høyreside i Israel som passer på ham. Ovadia Yosef, som regnes som den åndelige lederen av Shas-partiet, som er med i regjeringskoalisjonen, sa i helgen at alle palestinere burde fjernes fra jordens overflate.

Netanyahu tok avstand fra uttalelsen.

Den første prøven for Israels statsminister på hjemmebane, blir når byggestoppen for nye bosetninger utløper om få uker. Nye bosetninger kan velte forhandlingene før de starter.

Bak lukkede dører

Etter at mediesirkuset er rigget ned i Washington i morgen skal partene, Israel og palestinerne, møtes bak stengte dører. Abbas sa ved reisen til Washington at han ønsker seg USA som en meget aktiv megler. Troen på USAs mulighet til å presse frem løsninger, advares det mot. Det er fredsviljen hos partene som avgjør, er omkvedet.

Abbas la til at ett år er nok for å få til en avtale, fordi de fleste problemområdene er drøftet igjennom allerede.

Resignert

Men også Abbas følges med falkeblikk fra sitt eget folk:

Bakeren Hamed Sameri vil ikke snakke om hva forhandlingene kan få av betydning for ham selv og andre palestinere i flyktningeleirer i Midtøsten. FOTO: JØRGEN LOHNE

FOTO: JÃRGEN LOHNE

- Vi må jo tro på Abu Mazen, vi har jo ikke annet håp enn forhandlingene, mener derimot vindusmontøren Shadee Fathi (28). - I mer enn 60 år har vi håpet på en fredsavtale. Men jeg frykter at det ikke blir noe denne gangen heller, sier den kraftige håndverkeren, som er tredje generasjons flyktning.

Uinteressant

I en blankskurt og ryddig barbersalong som har hans navn på vinduet mot den skitne, forsøplede markedsgaten gjennom leiren sitter en avslappet Islam Abu Lail og venter på kunder.

- Forhandlinger? Han smiler skjevt: – Jeg følger ikke med, bryr meg ikke.

- Reiser du hjem hvis det skulle bli opprettet en selvstendig palestinsk stat?

- Hjemme er her i Amman, sier frisøren bestemt. – Men ja, jeg ville vel dra på besøk ...

- Du regner deg kanskje som jordaner, fullt og helt?

- Nei, jeg er palestiner.

Allahs vilje

Inne i den svale klesforretningen til Hamad Ahmed er det klar tale å få høre:

- Den hellige koranen beskriver at jødene skal ha makten i Det hellige land i en periode, forklarer den blide 67-åringen, som stammer fra Hebron, for Aftenpostens vantro medarbeider: –Men det står skrevet at til slutt skal vi muslimer kaste dem ut med makt. Derfor er det intet poeng med disse fredsforhandlingene!