• Mer enn 2700 arter av planter og trær er funnet til nå - dobbelt så mange som i hele Europa

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Yasuni - den intenst tette jungelen huser verdens største biologiske mangfold.

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Jungelens eneste landskilpadde sniker seg frem i nattemørket.

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Tiputinielven trenger seg gjennom Yasuni - totalt er det funnet 382 fiskearter

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Det er vått, veldig vått i regnskogen i Yasuni - årlig regner det dobbelt så mye som i ander deler av Amazonas.

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • To typer av samme art - den ene uskyldig, den andre giftig.

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Stemningsfull og proppfullt av arter. Hele 151 froskearter er funnet i Yasuni

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Professor David Romo bader i Tiputini - en times tid etter at forsøkte å fange piraja og så etter caimaner..

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Grønt, grønt, grønt...

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Den går nesten i ett med omgivelsene. I regnskogen er alle arter avhengig av hverandre, men må også skjule seg. Det antas at det finnes ca 100 000 innsektsarter per hekter!

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • To kvinner av wourani-folket. De er etterkommere av de første som slo seg ned i Amazonas. To stammer i Yasuni lever uten kontakt med omverdenen.

    FOTO: OLE MATHISMOEN

  • FOTO: OLE MATHISMOEN

  • Den uhyre sjeldne kortøehunden ble oppdaget med kamerafeller like ved forskningsstasjonen i Yasuni

    FOTO: DIEGO MUSQUERA/TBS

  • Normalt har jaguarer flere kvadratkilometer som territorium. Men rundt Yasuni, på bare seks km2, er det med kamerafeller fotografert mer enn 20 individer! Intensiteten av alle dyr er svært stor.

    FOTO: DIEGO MASQUERA/tbs

  • Mennesker trenger inn i Yasuni etter hvert som oljeindustriens veier gjør det mulig. Det betyr økt avskogning og ikke minst økt jakt. Områder av parken som er åpnet for olje er i løpet av få år blitt fattige på store dyr.

    FOTO: OLE MATHISMOEN

Pengene eller livet

Nå inviteres verden til å spleise på fredning av klodens mest artsrike område. Norge, med sitt ennå urørte Lofoten, sier nei.

Den gråspraglete fuglen sitter musestille, klistret inntil et tre. Den rører seg ikke på flere timer. Sakte, sakte åpner fløytepotuen nebbet. Den har ekstremt dårlig ånde, og insektene lar seg lokke av lukten av stinkende råte. Og så, når en munnfull fluer er på plass i nebbet – snapp! En flokk knallgrønne, skrikende papegøyer forstyrrer ham ikke. De er på vei bort til en liten, leirete saltsump for å sikre seg dagens forsyning av mineraler.

Dette er Noas ark. Ikke noe sted i verden finnes flere plante- og dyrearter enn i Yasuni nasjonalpark i Ecuador. Jungelen her overlevde da resten av Amazonas ble til en artsfattig savanne under siste istid. De fleste arter i Amazonas’ regnskoger har utvandret fra Yasuni og noen få andre øyer av skog som overlevde istiden. På ett hektar – hundre ganger hundre meter – som ble grundig undersøkt, fant biologene hundre tusen forskjellige insektarter. Det er flere enn i hele Europa. De fant også 655 treslag, Norge har knapt 180. Og her er mer, mye mer: Flesteparten av artene er ikke oppdaget ennå, sier forskerne. En ufattelig naturlig rikdom. Men under lokker – og truer – oljen.

Oljen gir håp

Det er funnet olje i Yasuni nasjonalpark. I dag pumpes det opp store mengder i deler av parken. Men nå vil oljeselskapene hente den ut også i den innerste, urørte, mest sårbare delen. Fristende, for Ecuador er fattig på penger. Til tross for en viss velstandsøkning etter at landet ble oljeeksportør for fire tiår siden, lever fortsatt 10 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen. De må klare seg med mindre enn et par dollar om dagen. Ytterligere 30-40 prosent er svært fattige. Oljen gir håp om et bedre liv.

Mye av den er det dessuten  – med dagens oljepris verd kanskje 15-20 milliarder dollar. Uvanlig er det derfor at president Rafael Correa har foreslått å la oljen i denne delen av jungelen ligge urørt dersom verdenssamfunnet kan betale Ecuador halvparten av 2007-verdien i løpet av det neste tiåret – 3,6 milliarder dollar.

Video

Ecuador ber verden om hjelp

Den innerste delen av Yasuni nasjonalpark er kanskje verdens mest intense biologiske hotspot. Foreløpig helt urørt. Under jungelen ligger store mengder olje.

Altså, betale et oljeland for ikke å utvinne olje? Oljelandet Norge, som fra vårt oljefond betaler milliarder av kroner for regnskogbevaring i Brasil og mange flere milliarder i annen bistand til all verdens u-land, har vendt tommelen ned.

Norge vil ikke gå inn i et prosjekt hvor poenget er å la olje ligge urørt.

Ecuadors Lofoten

Yasuni er Ecuadors Lofoten. Vernet til nå, men oljeindustrien og næringslivet presser politikerne i både Norge og Ecuador. Her hjemme har små partier med politisk makt forhindret boring utenfor Lofoten og Vesterålen, selv om det egentlig er et stort flertall på Stortinget som ønsker å hente opp oljen og fylle oljefondet med enda flere milliarder. Lofoten er kun midlertidig vernet. I Ecuador er parken på papiret varig vernet, men et nytt politisk flertall kan når som helst oppheve det. Et samstemt politisk Ecuador gjør nå et siste forsøk på å slippe unna inngrep, selv om det fattige landet skriker etter penger.

 Tanken er å kombinere naturvern, klima og utvikling. Litt etter samme tenkning som at Norges regnskogmilliarder gis til tropiske land for at de skal la være å hugge like mye regnskog som før. En rask, effektiv og kontrollerbar måte for rike land å få ned globale CO2-utslipp på.

Men Ecuador ber altså ikke om penger for å la regnskogen i Yasuni stå, de ber om penger for oljen under skogen. Det er noe nytt. Det er i klimakampens navn, og det vil bære virkelig galt av sted om all påvist olje utvinnes og brennes, mener klimafors­kerne. Likevel – betale et fattig land for å la egne ressurser ligge?

Folk vil verne

Det er rett før solnedgang i Yasuni. En lys fullmåne henger over trekronene og skal snart overta helt for solen, som har tittet frem etter dager med endeløst regn. Bare hodet til professor David Romo bryter vannflaten i Tiputini-elven, kroppen er nede i det brune vannet. Han prater uavbrutt om den unike naturen.

– Bare for kort tid siden fant vi en ny frosk. Vi er oppe i 151 nå.

Romo er professor ved Universidad San Francisco de Quito. Han var med på å starte forskningsstasjonen Tiputini, som ligger i ytterkanten av selve nasjonalparken.

Inne på elvebredden har sikadene begynt sitt nattspill, de ivrigste froskene akkompagnerer og konkurrerer med macau-papegøyenes intense kveldsskrik. Ekornapene krangler hissig. Vi behøver ikke svømme, strømmen driver oss nedover elven, hvor vi tidligere på ettermiddagen forsøkte å finne kaimaner fra krokodilleslekten og fisket etter piraja med rå biffbiter. Men vi fant dessverre ingen da, og finner heldigvis ingen nå.

Mer enn 20 prosent av Ecuadors oljereserver ligger under regnskogen dypest inne i Yasuni. Den oljen kan være forskjellen på fattigdom og et anstendig liv for hundretusener av ecuadorianere. Likevel viser meningsmålinger at hele 80 prosent av folket ønsker å la Yasuni ligge i fred hvis presidenten får med seg verden på å betale halvparten av verdien. Samtlige politikere og partier som stilte til valg i februar, støttet presidentens forslag.

Pussig å plaske nedover en elv i Amazonas og intervjue en professor om Lofoten, og hele tiden være livredd for at en piraja skal ta seg en smak. Men stemningen innbyr til sammenligning. Yasuni er unik, Lofoten er unik. David Romo kjenner til at det er oljekonflikt også i Norge, men tror ikke helt på at det faktisk er et stort politisk flertall i Norge for å starte oljeboring i oppvekstområdet for verdens siste bærekraftige torskebestand. Han elsker bacalao.

– Du tuller, utbryter han og svelger en klunk jungelvann.

– Er ikke dere landet som fant opp bærekraftig utvikling, og som er årsaken til at alle land i verden nå strekker seg etter det begrepet?

Han utdyper: – Her lever hundretusener i ytterste fattigdom. Ecuador har bare råd til at 5 prosent av ungdommen får universitetsutdannelse. Vi har ikke det samme intellektuelle grunnlaget i folket til å ta de rette beslutningene som dere burde ha. Men selv om ikke alle vet like mye som dere, vet vi at vi er nødt til å være ekstra forsiktige med den mest sårbare naturen. Samtidig er vi i en fattigdomsfelle hvor vi sårt trenger penger for å få til en bærekraftig utvikling. Hvis vi ikke får hjelp og blir nødt til å utvinne oljen her, er det fordi vi må av økonomiske grunner. I motsetning til dere. Hvis dere velger å hente opp oljen i Lofoten, er det jo av grådighet. Unnskyld meg, men det er jo det. Dere er verdens rikeste land allerede.

Nei fra Norge

Foreløpig har Yasuni-initiativet fått løfter om nærmere 300 millioner dollar, altså altfor lite. 19 land og noen titalls bedrifter og enkeltpersoner har meldt seg. Men bare snaut ti millioner er utbetalt. Og ikke å forglemme; i 2011 var det folkeaksjon i Ecuador hvor folk flest, bedrifter, skoleklasser og loddsalg innbrakte tre millioner dollar. Men ikke en krone fra Norge.

Yasuni og presidentens initiativ har lenge vært offentlig debattert i bl.a. USA, Storbritannia og Tyskland. Store reportasjer i National Geographic og Time Magazine har skapt diskusjon og politisk engasjement. Men ikke i Norge.

Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell vil ikke la seg intervjue om Yasuni-initiativet. Hans politiske rådgiver Audun Garberg (SV) sender i stedet en e-post med sitater vi kan bruke, uten mulighet til oppfølgingsspørsmål til statsråden.

I e-posten forklarer Garberg at Norge gjennom FN allerede bidrar til redusert avskoging i Ecuador, og gjerne vil bidra med ytterligere penger dersom Ecuador reduser sin avskoging.  Garberg skriver at det er viktig at Ecuador tar vare på Yasuni, som «har et stort biologisk mangfold og er levested for urfolk».

– Men, skriver Garberg, – Yasuni-fondet får betaling fra unngåtte utslipp fra oljen i bakken under trærne. Et fond som får betaling for reduserte nasjonale utslipp fra skog, vil være mye mer interessant for Norge (…) Hvis alle land skulle kreve betaling for å la petroleumsreserver ligge i bakken, ville de globale klimabudsjettene måtte mangedobles. Dette er ikke en tilnærming vi ønsker å skape presedens for.

Dette mener Norges regjering om et av de første konkrete forslag fra et utviklingsland om hvordan deres utslipp av klimagasser fra olje kan unngås. Vi har altså ikke fått muligheten til å stille Solhjell spørsmål om hvorfor. Er Norges rolle som oljenasjon en forklaring?

Uåpnet bok

Statssekretær Ivonne A-Baki jobber direkte under president Rafael Correa for å få realisert Yasuni-prosjektet. Hun er en karismatisk pragmatiker og optimist.

– Dette skal gå! Det må gå! Yasuni er som en bok som aldri er åpnet. Vi vet ikke hva den skjuler av kunnskap. Skogen kan løse utallige medisinske gåter for oss, i tillegg til egenverdien den har. I dag kan et land kjøpe seg rett til å forurense med å kjøpe CO2-kvoter, men det er umulig å kjøpe seg en rett til ikke å forurense, til ikke å skade klimaet. Det rimer ikke.

Ivonne A-Baki er skråsikker på at hun kan finne en måte å få med seg Norge på. – Vil de ikke bidra direkte til fondet, kan Norge bidra med skogpenger. Det spiller ingen rolle. Det viktigste for oss er å få nok midler til å forsvare overfor befolkningen at vi ikke utvinner oljen. Hun blåser av argumentet om at Yasuni-fondet vil være å åpne en Pandoras eske som skaper presedens for andre petroleumsland.

– En mekanisme som Yasuni-fondet kan selvsagt kun brukes i fattige u-land hvor oljen ligger under svært viktig og sårbar natur. Vi snakker om en håndfull land. Selvsagt er det ikke meningen at søkkrike oljeland kan forlange at verden betaler for olje som blir liggende ubrukt.

President Correa sa nylig at det begynner å haste: «Uten nødvendig støtte og bidrag blir vi nødt til å utvinne oljen, selvsagt så miljøvennlig som mulig. Vi kan ikke sitte på en haug med gull og tigge penger til utvikling.» 

Manuela Ima håper intenst at verden blir med på spleiselaget. Hun er talskvinne for kvinner av waorani-folket. To grupper av stammen hennes lever fortsatt i jungelen uten kontakt med omverdenen. Et stolt krigerfolk som har levd i fred de siste femti årene etter at en gruppe misjonærer ble drept i 1956.

– Våre liv, vår fremtid er avhengig av at regnskogen får være i fred. Jeg er dypt bekymret for oljeaktiviteten og hva den gjør med oss, med skogen, dyrene. Og, ja, det kan ende med voldelige opprør igjen hvis oljeselskapene trenger enda dypere inn. Vi har forsvart oss før, og kan gjøre det igjen, sier Manuela Ima.

Arter i kø

Det tar en dag å reise inn til Yasuni fra hovedstaden Quito i Andesfjellene. Først småfly til oljeforstaden Coca (ja, det tygges mye kokablader der). En skitten vill vest-by med lykkejegere og oljearbeidere. Derfra i elvebåt opp Napo, så noen timer i en åpen, skranglete buss på oljeselskapenes vei langs rørledningene som trenger innover til de allerede åpnede oljefeltene i Yasuni. Så noen timer i en enda mindre elvebåt. Tiputini-elven blir stadig smalere, veggen av jungel stadig tettere. Himmelen åpner seg, vannet fosser ned som en velkomst til noen døgn i Noas ark.

Jeg har før vært gjest i regnskoger på flere kontinenter. Også andre steder i Amazonas. Det tar bare minutter på forskningsstasjonen Tiputini Biodiversity Station før jeg forstår at dette er noe annet. Alt er så intenst. Lydene, lukten av rå, fuktig skog. Mens forskerne begynner å fortelle om sine arbeidsdager og prosjekter, flyr store og små flaggermus i jagende fart over hodet mitt. Det er 90 flaggermusarter her. Knall turkise sommerfugler. Og så, på vei bort til toalettet, møtes vi for første gang. Den brunsvarte tarantellen med de hårete bena, og jeg. De neste dagene treffes vi stadig.  

Forskere fra hele verden kommer på korte og lange besøk. Professor-ekteparet Bette Loiselle og John Blake fra University of  Florida studerer for tiden det spesielle sexlivet til fuglen blåryggmanakin. Hunnene bestemmer alt, bare én hannfugl får parre seg med alle damene i området. Men bare hvis han danser pent nok. De andre hannene er hangarounds og oppvartere for ham i årevis. Det finnes flere arter som er nesten like, men som oppfører seg ulikt, forklarer Bette. Det kan skyldes at Yasuni har ligget urørt i så mange tusen år.  Kanskje kan disse artene gi svar på løse tråder i evolusjonsforskningen.

I fjor fant studenter fra Yale-universitetet en ny sopp. Det viste seg at soppen «spiser» plast. Kanskje kan det revolusjonere avfallskrisen i verden? Biologer som kommer hit, finner ofte arter de aldri har sett før. Det er fanget og lagret tusenvis av arter som ennå ikke er katalogisert og har fått navn.   

Oljerigger

Den første natten i Yasuni er det vanskelig å sove. Gjennom nettingvinduene i hytta høres et mangefasettert orkesterspill, så intenst og så ufattelig annerledes enn vante lyder. Vissheten om at flere jaguarer har tilhold rett rundt stasjonen og at en ozelot garantert passerer trappen i løpet av natten, gir sitring i kroppen. En amerikansk jaguarfors­ker som har brukt tyve år av sitt liv på dyret, så sitt første eksemplar i skogen her i fjor, forteller professor David Romo.

Bare 13 kilometer unna ligger nærmeste oljerigg. Fra en treplatting øverst i en enorm trekrone like ved stasjonen, hvor forskerne studerer økosystemene langt over bakken, kan man i klare netter se gassflammene som lyser opp. Oljeselskapene sier de driver så forsiktig som mulig.

– Det er ikke mulig å drive oljevirksomhet uten å skade jungelen, forklarer Romo. Tusener av insekter tiltrekkes hver natt av flammene og brennes opp. Vi vet ikke om noen av dem er fåtallige og dermed utryddes. Selv om oljeselskapene sier de kan bygge midlertidige veier som kan fjernes når de trekker seg tilbake, viser all erfaring at det ikke godtas av folket. Veier åpner jungelen for mennesker som trekker stadig lenger innover. De bosetter seg. Urfolk som lever i ytterkanten av skogen, drar innover for å hente ut tømmer. Nye områder åpnes for jakt. Veiene gjør det mulig å frakte kjøtt av aper, navlesvin og små hjortedyr til markedene. Og egg fra fugler. Pels fra kattedyr. Ulovlig, men umulig å regulere.

Oljen under Yasuni-jungelen er tung, og det brukes mye vann for å få den opp. Selv om driften er langt mer miljøvennlig enn da Texaco for et par tiår siden dumpet alt prosessvannet i jungelen, skjer uhell. For få år siden havnet enorme mengder olje ute i regnskogen. Selskapene har ryddet opp. Det er grønt der nå, men artsmangfoldet er svært lite. Viltkameraer har avslørt at det knapt finnes store dyr i områdene som er åpnet for olje.

Store forskjeller

Normalt i Amazonas finner du igjen minst 80 prosent av de samme artene fra ett område til et annet, noen mil bortenfor. I Yasuni fant forskerne bare 20 prosent av artene igjen to mil unna da de undersøkte området i 2002.

– Det betyr at hver gang vi hugger og ødelegger et hektar med skog, mister vi tusenvis av arter som ikke finnes andre steder, sier David Romo.

Kampen for å stanse ødeleggelsen av tropisk regnskog har pågått i over tre tiår. Først de siste par årene ser Brasil ut til å ha fått en viss kontroll med avskogingen, blant annet takket være milliardstøtte fra Norge. Ecuador har den høyeste prosentvise avskogningen på hele kontinentet, selv om hele 25 prosent av landet er ulike typer reservater. 

Urfolkene i Amazonas høster 3000 fruktslag; i Vesten dyrker vi bare 200. Anslagsvis én prosent av plantene er undersøkt for medisinske effekter, flere av dem brukes i dag i legemidler du kan kjøpe på apoteket. Men årlig utrydder vi globalt omtrent 50 000 arter av planter og insekter, mener biologene. 

Bare 3 prosent av klodens vann er ferskvann. Halvparten av dette vannet er lagret i Amazonas’ planter og elver. I hvert eneste glass vann eller øl vi drikker, sogar i kroppens blod, finnes det vannmolekyler som en eller annen gang gjennom årtusenene har vært innom Amazonas. Dessuten blir 20 prosent av klodens oksygen produsert i Amazonas.

Vold i oljens fotspor

Froilan Macanilla lærer meg å sitte helt stille. Han tilhører urfolket kichwa. Forfed­rene hans var en del av inkariket og rømte inn i Amazonas, vekk fra de spanske conquistadorene, for fem hundre år siden.

Vi er helt øverst i et kjempetre. Her kryr det av orkideer, frosker og insekter som aldri er nede på bakken. Et bitte lite økosystem med flere arter maur og andre insekter enn i hele Oslo. I jungelen nytter det ikke å jage etter de større dyrene, vi må sitte stille og vente. Froilan bruker ventetiden til å øse av kunnskapen han fikk fra moren sin: Hvis du spiser sitronmaur, stilles tørsten. Det funker! Et lysegrønt blad hjelper mot fyllesyke, et annet mot forkjølelse, et tredje stopper blødninger og dreper fotsopp.

Froilan tar seg av studenter og and­re besøkende, viser dem rundt, passer på at vi ikke forlater stiene rundt stasjonen. Olje har han liten sans for.

– Folk utenfra kommer inn hit på veiene, uten respekt for skogen eller for våre verdier. Vold, hugging av trær. Nye sykdommer dukker opp. Og våre unge gidder ikke lenger lære om skogen, dyrene og medisinplantene. De skammer seg over vår tradisjon, og vil ikke engang snakke kichwa lenger. Jeg er svært redd for at kulturen vår og skogen forsvinner helt hvis oljen kommer inn her, sier Froilan og snitter opp en liten huito-frukt. Tar en pinne og lager et mønster på armen min med fruktsaften. Etter noen minutter blir det blått. Tatoveringen sitter der en ukes tid.

Kamp

I regnskogen er det alles kamp mot alle. Alle arter – planter som dyr – har måter å beskytte seg på. Med gift, kamuflasje, tempo, samarbeid med andre. Alle artene har en oppgave, er avhengig av hverandre. Klamreapene kan være nøkkelen til å spre frø for viktige trær, det illeluktende navlesvinet bidrar til å holde gjørmehull åpne slik at alle jungelens dyr har god tilgang på mineral- og saltholdig gjørme.

Men regnskogen har ingen beskyttelse mot oss. Uansett hvor forsiktige oljeselskapene måtte være, vil de forstyrre den hårfine balansen mellom artene.

Det brune vannet i Tiputini-elven glir sakte forbi på den lange veien mot kysten. Fullt av jord og leire som strømmen river med seg fra elvebreddene. Plutselig brytes vannflaten. En liten snute synes såvidt før vannet lukker seg. Så en gang til, en liten finne – en grårosa elvedelfin vinker farvel før den blir borte igjen. I Napo-elven er den utryddet etter flere tilfeller av oljesøl, i Tiputini finnes den fortsatt. 

De er ikke så ulike nisene og springerne i det iskalde havet i Lofoten.

A-magasinet var gjest i Yasuni etter invitasjon fra UNDP (FNs utviklingsprogram) og Yasuni-ITT-initiativet/Ecuadors myndigheter. A-magasinet har betalt de største utgiftene ved reisen selv.

Les også

Siste fra Verden

Siste nytt