Hele den norske styrken som ble angrepet i Afghanistan, kunne blitt drept. Det sier britiske soldater som deltok i unnsetningsoperasjonen.
De britiske soldatene Matt Snow (18) og Richard Green (19) er intervjuet av avisen Reading Chronichle. Her forteller de hvordan de som en del av "Royal Gloucestershire, Berkshire and Wiltshire Light Infantry" (RGBW), høyst sannsynlig reddet livet til den skandinaviske styrken i Meymaneh-basen nord i Afghanistan den 7. februar i år."Nordmennene sto overfor en så godt som sikker død inntil operasjonsstyrken fra RGBW slo til med en flåte på fem helikoptre og to Hercules transportfly", sier Snow til Reading Chronichle torsdag 9. mars. Og videre:"Da styrken ankom, hadde de beleirede skandinavene - hvorav flere var hardt skadet - begynt å legge ut claymore mines i et desperat forsøk på å kjøpe seg tid foran en siste motstand mot mobben som hadde til hensikt å storme basen."
Kule gjennom hjelm.
Matt Snow beskriver hvordan en norsk soldat på mirakuløst vis unngikk døden da en kule gikk gjennom hjelmen. Kulen forandret kurs uten å skade soldaten. Dette er for øvrig en opplysning Aftenposten tidligere har konfrontert Forsvaret med, men som Forsvaret ikke har ønsket å kommentere.Den unge britiske soldaten sier at RGBW for første gang selv var involvert i kamphandlinger som en enhet. Han beskriver unnsetningsoperasjon som å være med i en film, og trekker paralleller til helikoptersekvensen i den amerikanske actionfilmen "Black Hawk Down". Frontveggen på den norske basen var herjet av kuler og nabobygningen sto i brann."Da vi ankom, tok vi rett og slett over. Det var soldater der som hadde vært i hæren i 18 år som bare kikket opp mot oss og sa "takk og lov at britene er her." Bekrefter sprengladninger.
Kommandørkaptein Thom Knustad ved Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger bekrefter at de norske mannskapene ved basen forberedte et forsvar med sprengladninger da unnsetningsstyrken kom.- Claymore mines må likevel ikke forveksles med miner, som er omfattet av Ottawa-konvensjonen. Dette er ladninger som kan sprenges under full kontroll, sier Knustad.Han ønsker ikke å spekulere på om de norske soldatene var i ferd med å bli overrent.- Vi har ikke lagt skjul på at dette var meget dramatisk. Av hensyn til dem som var med, har vi ikke gått ut med de mest detaljerte beskrivelsene av hva som skjedde. Om de ville blitt drept er en ren spekulasjon, som vi aldri vil få svar på. Summa summarum var det nære på. Samtidig sier rapportene vi har gått gjennom, at basen hadde "en rimelig grad av kontroll på situasjonen" da unnsetningsstyrken kom. De hadde flere midler de kunne tatt i bruk, men vi vet selvsagt ikke hvordan situasjonen kunne utviklet seg, sier Knustad.Han opplyser at bemanningen ved basen nå er betydelig styrket, og at også NATO har tatt grep for å øke sikkerheten der.
Presten klargjorde pistolen
"Da situasjonen tilspisset seg og angriperne forberedte seg på å trenge gjennom porten, valgte vi å bruke sperreild."De norske soldatenes øyenvitneskildringer levner ingen tvil om at det sto om livet i Meymaneh-basen i Afghanistan i februar i år. Øyenvitneskildringene er gjengitt i siste nummer av tidsskriftet Forsvarsforum.Her forteller soldaten "Karsten" at basen om kvelden den 6. februar ble varslet om en demonstrasjon dagen etter, men at den var antatt å være fredelig. Men idet laget som skulle vokte hovedporten neste dag kommer ut, er angrepet i gang. Det singler i knust glass og flere hundre steiner er i luften på en gang.
Blodet rant.
"Karsten" beskriver hvordan alle soldatene i laget blir truffet, at blodet renner fra sårene, men at de må holde stand. Resten av den norske styrken er i en underetasje i basen, blant andre offiseren "Per".- Vi var ikke i tvil om at angriperen ville ta livet av oss, dersom de lyktes med å trenge inn . . . jeg ser en finsk kollega ta en penn og skrive sin egen blodtype på hånden . . . Etter hvert gjør vi alle det, forteller "Per".
Klar med pistolen.
Presten, major Kyrre Klevberg, ber og forbereder seg på kamp.- Det var ikke gitt at dette skulle gå bra . . . Tjenestepistolen hadde jeg i beltet. Jeg var forberedt på å måtte bruke den . . . Men det var imponerende å se hvordan soldatene opptrådte. Det som var drillet inn, gikk som det skulle, sier Klevberg til Forsvarsforum."Karsten" forteller videre:- Midt i splintregnet prøvde vi å oppmuntre hverandre gjennom blikkontakt. Og hver gang vi unngikk en granat, var det tommelen i været: "Yes, den stod vi av!" . . . Det var en granat jeg ikke så, som havnet i stillingen der jeg satt. Heldigvis så en av lagkameratene mine den. Han ropte, kastet seg mot meg og fikk revet meg vekk i siste sekund . . . Glimtene jeg fikk (av fienden) var skremmende. Jeg så nærmest hatet i øynene deres og de gjorde tegn til å kutte strupen over på oss.
Ydmyk basesjef.
Sjefen for basen, oberstløytnant Bjørn Arild Siljebråten, var i Kabul og fulgte angrepet over telefon.- En grufull opplevelse . . . dagen etter fløy jeg nordover. Jeg følte en ydmykhet da jeg møtte avdelingen igjen . . . Jeg brukte mye tid på å gå rundt og klemme på alle, sier Siljebråten.I dag er det ro rundt basen i Meymaneh, og styrken er igjen ute i felten.
