Det var en dag i desember 1993. I Kasakhstans hovedstad Almaty snødde det tett. Andy Weber hadde akkurat begynt å arbeide ved den amerikanske ambassaden i byen. Det var dagen da han møtte en mann som han bare kjente som oberst Korbator.
–La oss ta en spasertur, Andy, sa obersten. Mens de gikk gjennom en gårdsplass omkranset av boligblokker, ga Korbator Weber en papirlapp. Weber brettet opp lappen. Der var det skrevet:
* U235
* 90 prosent
* 600 kilo
Weber gjorde et kjapt regnestykke: 600 kilo høyanriket uran var nok til å bygge 24 atombomber. Han brettet sammen lappen, la den i lommen og takket obersten. Etter å ha pleiet kontakten i flere måneder, hadde Weber til slutt fått det svaret han hadde vært på jakt etter.
Papirlappen med de vitale opplysningene ga et glimt inn det som var blitt et spørsmål av aller største viktighet i kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning: Det eksisterte mange tonn med kjernefysisk materiale som kunne brukes i atombomber, og mye av dette materialet var det ingen som hadde kontroll med.
Det som nå kom til å skje, skulle få kodenavnet Prosjekt Safir. Nye dokumenter som er offentliggjort i det siste, kaster lys over det som skjedde da store mengder anriket uran ble fløyet fra Kasakhstan til USA. Da operasjonen var fullført, betalte USA den kasakhiske regjeringen 27 millioner dollar for det hele.
Ikke bare historisk.
Denne vellykkede operasjonen på 1990-tallet har ikke bare historisk interesse: Fortsatt pågår arbeidet med å kartlegge og ta hånd om kjernefysisk materiale som er kommet på avveie. Denne uken kommer president Barack Obama til å holde et eget møte om saken i forbindelse med åpningen av høstsesjonen i FN.
Sommeren 1993 var iranske og irakske agenter på ferde overalt i de tidligere sovjetrepublikkene for om mulig å få tak i kjernefysisk materiale som kunne brukes i atomvåpen. –Vi visste at iranerne var over hele Sentral-Asia og i Kaukasus på jakt etter anriket uran, sier Jeff Starr i dag. På begynnelsen av 1990-tallet hadde han en toppstilling i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. Men samtidig som mange jaktet på kjernefysisk materiale, var det ikke lett å skille ren fra uren vare. Over hele den tidligere Sovjetunionen var det folk som forsøkte å selge anriket uran som ikke eksisterte. Derfor måtte amerikanerne kunne verifisere hvor høy anrikingsgraden var i det uranet man antok befant seg i Kasakhstan.
Omkring årsskiftet 1993-94 sendte Andy Weber et telegram til Washington der han fortalte at han var kommet over uran nok til 24 atombomber. Ingenting hendte på en måned, men så begynte tingene plutselig å skje. Viseforsvarsminister Ashton Carter tok seg av saken. Han innkalte Jeff Starr fra Pentagon til et møte og ga ham fullmakt til å gjøre hva som var nødvendig for å få uranet ut av Kasakhstan.
USA-besøk.
I februar kom Kasakhstans president Nursultan Nazarbajev på sitt første offisielle besøk til Washington. Under et møte i Det hvite hus kunngjorde president Bill Clinton at den amerikanske hjelpen til landet ville bli tredoblet til 311 millioner dollar. Offisielt var det ingen som nevnte uranet.
Men under besøket i Washington møtte Nazarbajev også viseforsvarsminister Ashton Carter. Han spurte Nazarbajev om USA kunne sende en ekspertgruppe til Kasakhstan for å finne ut anrikingsgraden av uranet. Nazarbajev ga grønt lys, men insisterte på at det måtte skje i den dypeste hemmelighet.
En kjemiingeniør ved navn Elwood Gift fikk den jobben. Han fløy til Almaty, og derfra dro han sammen med Andy Weber til Ust-Kamenogorsk, der det kjernefysiske materialet lå. Flybillettene til Ust-Kamenogorsk, som var skaffet til veie av den kasakhiske regjeringen, var påført falske navn.
De to amerikanerne kom inn i lageret for det spaltbare materialet og valgte seg ut et par beholdere som de tok med seg til et laboratorium like i nærheten. Da en av de kasakhiske teknikerne filte av en bit for å få en prøve på materialet, begynte gnistene å fyke som om det var et stjerneskudd av den typen man bruker under nyttårsfeiringen.
–Øynene mine lyste opp da jeg sto med denne metallbiten i hånden min, forteller Weber i dag. –Jeg visste det var materiale til å lage bomber av. Dette uranet ville ikke kreve noe annet enn å bli satt inn i en bombe. Man ville ikke trengt noe mer bearbeiding. Dette var uran 235 med en anrikingsgrad av 90 eller 91 prosent, i ren metallform. Og jeg husker hvordan jeg tenkte at man kunne lage et par dusin atombomber fra dette materialet. Det var jo bare noen stykker med metall, sier han.
Operasjonsgruppe.
Tilbake i Almaty fortalte Weber og Gift til den amerikanske ambassadøren at de hadde verifisert anrikingsgraden til uranet. I oktober 1994 var det satt opp en gruppe med 29 menn og to kvinner som skulle hente uranet til USA. Gruppen startet fra flybasen Dover i Delaware på den amerikanske østkysten med tre fly av typen C-5, et av verdens største fly. Via Tyrkia kom flyene til Ust-Kamenogorsk i Kasakhstan.
Vel fremme fant gruppen 1032 containere som inneholdt kjernefysisk materiale. Alt måtte pakkes inn i containere som inneholdt skum for å ta imot eventuelle støt og rystelser. Den 11. november var ompakkingen ferdig. Amerikanerne ville gjerne hjem til Thanksgiving, men dårlig vær hindret C-5-flyene fra å komme inn fra Tyrkia, der de ventet. Etter en uke kom endelig flyene, og lastingen kunne begynne. Lastebilene med uranbeholderne skled rundt på den islagte rullebanen. Andy Weber var redd for at han ville måtte ringe til Washington og fortelle at en av bilene hadde sklidd ut i en elv i nærheten og at uranet var gått tapt.
Som ved et mirakel skjedde det ingen uhell. Men rullebanen var etter hvert blitt pakket tett med snø, og ingen brøytebiler fantes. Det problemet ble ordnet ved at man hentet ut en bil med en jetmotor montert på lasteplanet. Maskinen ble startet, og rullebanen ble blåst ren for snø.
I fullstendig hemmelighet fløy C-5-flyene de 20 timene til Delaware uten å mellomlande. Flere ganger ble drivstoff etterfylt i luften.
Suksess.
Den 23. november fortalte Clinton-administrasjonen at uranet var flyttet til USA.
Prosjekt Safir viste hva man kunne utrette i samarbeid med et annet lands regjering. Men de metodene man brukte i Kasakhstan kunne ikke bli anvendt i Russland. Der fantes mye mer uran og plutonium, men også mer gjensidig mistillit.
Norsk enerett: Aftenposten
