Russlands nye politiske våpen

Russland er verdens største gassleverandør og verdens nest største oljeeksportør etter Saudi-Arabia. En rekke land er avhengige av russisk olje og gass for å holde nødvendig industri i gang, og for å varme opp innbyggernes hus. Posisjonen som en av verdens største og viktigste energileverandører gir Russland stor makt og innflytelse.

Selv om EU-landene liker dårlig at det russiske, statseide selskapet Gazprom skrur av kranene i forhandlinger om gasspriser med nabolandet Ukraina, er det lite de kan gjøre – så lenge de er avhengige av den samme gassen.

Politisk redskap.

–Russland betrakter sine energiressurser som et viktig strategisk virkemiddel i utenrikspolitikken, forklarer Jakub M. Godzimirski ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Godzimirski har de siste årene studert olje- og gassmarkedet i Russland nøye. Han har også sett på sammenhengen mellom den økonomiske og politiske utviklingen i Russland under Vladimir Putin. Slik oppsummerer han Putins energistrategi:

* Helhetlig energipolitikk

* Styrke statens rolle

* Tettere bånd mellom økonomisk og politisk elite

* Statlig kontroll med rørledninger

* Stenge private aktører ute

* Energi som politisk virke- middel

* Begrense vestlige selskapers innflytelse

I løpet av Putins åtte år som president, fra 2000 til 2008, har den russiske stat gjenvunnet kontrollen over oljeindustrien på bekostning av private og utenlandske aktører. Det mest dramatiske utslaget av dette var da eieren av oljeselskapet Yukos og Russlands rikeste oligark, Mikhail Khodorkovskij, ble arrestert i oktober 2003. Han sitter fortsatt fengslet, anklaget for skatteunndragelse. Khodorkovskij ble en politisk trussel for Kreml da han forsøkte å kjøpe seg politisk innflytelse i nasjonalforsamlingen. Han ønsket også å bygge private rørledninger ut av Russland.

Med staten i ryggen har selskaper som Gazprom og LUKoil ekspandert internasjonalt. Den russiske energisektoren representerer i dag den russiske stats interesser globalt, fastslår den amerikanske Russland-eksperten Fiona Hill i artikkelen Energy Empire. Oil, Gas and Russia`s Revival.

–Olje og gass har gjort Russland til en stormakt vi ikke kan se bort fra i global sammenheng, skriver Hill.

Skaper skepsis.

Også under Putin har Russland fulgt en strategi med lave olje- og gasspriser til «venner» som Hviterussland, Ukraina og Armenia.

–I deler av Europa har dette skapt skepsis overfor Russland som energileverandør, om hvorvidt stormakten Russland har en skjult agenda når de forhandler pris på olje og gass, sier Godzimirski. De siste årene har Russland satt seg som mål å øke inntektene fra olje og gass og krever nå høyere priser også fra tidligere Sovjet-stater.

Kravet om en kraftig økning av gassprisen førte til konflikt med Ukraina og påfølgende gasskrise i Europa i januar 2006. Det samme gjentok seg første nyttårsdag i år da Gazprom stengte gassleveransene til Ukraina etter at forhandlingene om ny pris brøt sammen. Tirsdag denne uken rammet konflikten flere land i Europa, som ikke lenger fikk russisk gass fra rørledningene som går gjennom Ukraina.

Russland har gjennom tidene vært en stabil energileverandør til Europa. Men den tøffe linjen i gassforhandlingene med Ukraina har gått ut over europeiske forbrukere og kan svekke landets omdømme som pålitelig leverandør. På sikt kan det få økonomiske konsekvenser for Russland, som har EU som sitt største energimarked.

–Konflikten med Ukraina viser at Russland kan være villig til å ta økonomiske tap for å vinne noe politisk, mener Godzimirski. Russlands lederduo, bestående av president Dmitrij Medvedev og statsminister Vladimir Putin, er fullt klar over at Europa vil være avhengig av russisk gass i lang tid fremover.

– Norge og StatoilHydro er i dag den nest største gassleverandøren i Europa, men hverken Norge eller andre olje- og gassleverandører har nok ressurser til å forsyne Europa med tilstrekkelig energi i fremtiden. Etterspørselen etter naturgass er dessuten økende fordi det er et miljøvennlig alternativ til kullkraft og annen forurensende energi.

–Vi produserer allerede gass for full kapasitet på norsk sokkel, og dermed er det begrenset hvor mye vi kan bidra med av ekstra gass. Norsk gass kan på ingen måte erstatte russisk gass, fastslår Rannveig S. Stangeland i StatoilHydro.