Sinne og raseri kan gi nytt EU-nei

Seks dager før irene skal stemme over Lisboa-traktaten for andre gang, koker det kriserammede landet av raseri. Nå frykter man at irene vil stemme nei på nytt for å ramme tidenes mest upopulære regjering.

Protestvalg.

Det er en intens og hatsk stemning foran nasjonalforsamlingen, Leinster House, midt i Dublin sentrum. Bak meg har politiet sperret av inngangen til politikernes høyborg, og foran meg viftes det med plakater og bannere. Skjellsordene hagler mot regjeringen, som de mener må ta skylden for at Irland nå er på konkursens rand. Landets økonomiske utvikling har gått fra vondt til verre. Arbeidsledigheten er blant den høyeste i Europa, boligmarkedet har kollapset, bygg-og anleggsvirksomheten har stoppet helt opp, og utenlandske investorer strømmer ikke lenger til Irland, øya som i mange år ble sett på som selve drømmelandet på grunn av lav skatt og få reguleringer. Gjelden nærmer seg nå astronomiske høyder, og nå kommer regningen i form av offentlige kutt.

Råtten økonomi.

Lørdagen før Aftenposten besøkte Dublin, gikk over 100000 i gatene i protest mot regjeringens politikk. To dager senere marsjerte flere tusen rasende studenter mot nasjonalforsamlingen i protest mot at regjeringen vil gjeninnføre studieavgiften. Denne onsdagen var det det forhatte forslaget om å kjøpe opp bankenes råtne lån, som gikk folk til å bruke lunsjen til protest. Opprettelsen av NAMA (National Asset Management Agency), en såkalt «bad bank», vil koste et sted mellom 50 og 70 milliarder euro, eller rundt 500 milliarder norske kroner.

–Det er helt utrolig at denne regjeringen skal belønne de som har kjørt dette landet i grøften, som spekulanter og eiendomsutviklere, og straffe dem som virkelig trenger hjelp. Bare i Dublin planlegges det nå 50 millioner i kutt på utdanning, helsetjenester, tilbud til barn og unge med rusproblemer, sier John Bissett. Han er sosialarbeider i Dublins fattigste områder, og har tatt med seg kollegaene for å protestere. De har malt seg inn i gull fra topp til tå, og kaller seg «The Golden Circle», etter gutta som har levd livets glade dager i Irland før boblen sprakk- finansmeglerne, eiendomsutviklerne og spekulanter. Nå vifter de ironisk med eurosedler, gullkofferter og gylne golfkøller.

Garantier på plass.

Det er mot dette bakteppet irene neste fredag skal si ja eller nei til Lisboa-traktaten for annen gang. Irland kastet EU ut i en konstitusjonell krise i juni i fjor, da de overraskende stemte nei. Samtlige medlemsland må godkjenne traktaten for at den skal kunne settes ut i livet. Derfor har EU i året som har gått drevet intens skytteltrafikk mellom Brussel og Dublin, for å prøve å få på plass garantier som kan få de gjenstridige irene tilbake i folden. EU, og samtlige politiske partier i parlamentet, unntatt Sinn Fein, mener nå at det er på plass: Irene får beholde sin egen kommissær i EU-kommisjonen, det skal ikke rokkes ved irenes nøytralitet, bedriftsskatten skal ikke harmoniseres- og irenes strenge abortpolitikk skal ikke røres.

Stemningen er snudd.

Og i året som er gått, er den økonomiske krisen i Irland blitt forsterket, noe som skulle tale for at irene ikke tør å utfordre EU enda en gang. Nå trenger vi EUs politiske og økonomiske styrke mer enn noen gang, har vært politikernes kjerneargument. Det er galskap å si nei på nytt. Og lenge har det sett ut til at irene var skremt på plass. Meningsmålinger gjennom sommeren har vist at ja-siden har hatt en solid ledelse. På det meste har over 60 prosent sagt de vil stemme ja. Men etter sommeren har noe skjedd. Fra august til september falt plutselig andelen som sa de ville stemme ja med åtte prosent. I en måling, utført av meningsmålingsinstituttet Red C, fikk ja-siden 52 prosent, mens bare 23 prosent sa de ville stemme nei. Samtidig svarte hele 25 prosent at de ikke har bestemt seg. Den siste uken vil igjen bli avgjørende.

Ingen drahjelp.

Det som er helt sikkert er at ja-siden ikke får noen drahjelp fra politikerne. De har klart å gjøre seg selv til landets pariakaste. Regjeringspartiet Fianna Fáil og statsminister Brian Cowen har ingen troverdighet. En måling viste at bare 17 prosent av velgerne har tillit til statsministeren. Cowen var tidligere finansminister, og irene er fortvilet over hvordan han har håndtert finanskrisen-eller snarere ikke håndtert den.

Men mannen som fremfor noen har sjokkert irene denne høsten, er presidenten i Nasjonalforsamlingen, John O’Donoghue. I høst har avisene avslørt at han har forsynt seg så grovt av skattebetalernes penger, at britiske politikere fremstår som de rene asketer i forhold. O’Donoghues liv i sus og dus skjedde mens han satt som minister for sport, kultur og turisme, ministerposten han hadde før han ble utnevnt til «stortingspresident».

Et liv i luksus.

Ministeren reiste verden rundt på sports- og kulturarrangementer som sykkel-VM, filmfestival i Cannes, Champion League- kamper og snobbete hesteveddeløp. Hele tiden med privatfly, og med sin kone og to personlige rådgivere på slep. Det var dyre hotellregninger og limousintjenester over en lav sko. Utgiftene skal ha vært på nærmere 5 millioner kroner over en toårsperiode. Men det er en av de minste regningene, som har sjokkert irene mest. Det er limousinregningen på 4000 kroner, for å frakte ministeren mellom terminal 1 og 5 på Heathrow. En tjeneste som i utgangspunktet et helt gratis, og som kun tar noen minutter om du tar toget.

–De har levd som lorder! nærmest spytter Eamon Reid i sinne. Pensjonisten står utenfor nasjonalforsamlingen med plakatene sine. Han er lynende intelligent og lynende forbannet. Reid har fulgt med i irsk politikk i årevis, og analyserer krisen med stor presisjon.

–Jeg fatter ikke at irske banksjefer ikke blir stilt for retten, og at våre korrupte politikere overlever, fnyser han.

–Så du skal stemme nei til Lisboa-traktaten i protest, du også?

–Nei, er du gal! Jeg skal stemme ja. Vi trenger Europa, vi må være på innsiden og ikke i periferien. Og med våre korrupte politikere, blir det enda viktigere å ha en stemme i Brussel, sier Reid.

Så spørs det om velgerne klarer å skille mellom raseri mot politikere, og Lisboa-traktaten. Fra tidligere folkeavstemninger vet man at velgerne gjerne stemmer over andre ting enn det de faktisk blir spurt om.

–Jeg håper det ikke blir et protestvalg, men jeg er redd velgerne blander innenrikspolitikk og EU, sukker Reid.