Skoleåpning vekker grufulle minner i Beslan

Hør intervjuet med lærerne på barneskolen i Beslan over.

En varm septemberdag i 2004 ble innbyggerne i den russiske byen Beslan rammet av en av verdens mest grusomme terrorhandlinger i nyere tid.

Barneskole nummer én ble inntatt av 32 maskerte terrorister med våpen. Mer enn ett tusen barn ble nektet å forlate skolen, og terroristene plasserte bomber rundt hele bygningen. Samtidig tok russiske spesialsoldater stilling utenfor skolen.

Hele verden fikk se bilder fra gymsalen, der vettskremte barn satt fanget med eksplosiver hengende over hodene.

Fra en minnemarkering i Beslan i september i fjor. FOTO: AFP

FOTO: KAZBEK BASAYEV

Tre døgn etter skolen ble inntatt, hørtes eksplosjoner og skudd. Spesialsoldater gikk inn, taket på gymsalen kollapset og flere skudd hørtes. Ifølge myndighetene gikk soldatene inn etter at gisseltakerne begynte å skyte mot barna. Terroristene rømmer, men blir senere innhentet og alle unntatt én blir drept. I skolen ligger de døde kroppene overalt. 300 mistet livet drept, over halvparten av dem barn.

Ny skole

Seks år senere er ruinene av Barneskole nummer én bevart som et minnesmerke. En ny skole er bygget opp med norsk støtte, og lokalsamfunnet forsøker å komme tilbake til hverdagen. Etter angrepet ble barna flyttet rundt til andre skoler, og flere steder gikk barna på skolen i to ulike skift.

Nå er målet at skolehverdagen skal bli så normal som mulig.

Den nye skolen er bygget opp med topp moderne fasiliteter, med spesielt fokus på å utvikle barns idrettstalenter.

Andrela Tsomartova var en av lærerne på skolen. I år ville datteren Sabina vært blant avgangselevene på skole nummer én, om det ikke var for terrorangrepet.

- Den dagen prøvde jeg å få henne til å bli med meg på jobb i internatet, og ikke dra på skolen. Men hun sa nei, fordi hun ville treffe sine klassevenner, sier Tsomartova til Aftenposten.no på telefon fra Beslan.

Tegnet terroristene

Det var det siste Tsomartova så til Sabina.

- Etter at angrepet rengjorde de gymsalen der barna hadde blitt innesperret. De fant et bilde som datteren min hadde tegnet for hånd. Terroristene og helikoptrene var med på tegningen. Så fant vi skriveboken hennes. Der hadde hun tegnet ei lita jente som en engel. Under henne hadde hun tegnet stearinlys. Det var som om hun visste hva som ville skje, sier Tsomartova.

Tre år etter terrorangrepet, fikk hun en sønn. I dag besøker de to Sabinas grav, men sønnen er for ung til å forstå hva som skjedde med søsteren.

For moren er sønnen en trøst, men de fryktelige minnene fra terrorhandlingen blir hun aldri kvitt.

- De sier at tiden leger alle sår, men det stemmer ikke for min del, sier hun.

Lever med smertene

Sønnen til læreren Svetlana Khutistova var barnefar, 26 år og bodde i nærheten av skolen. Den skjebnesvangre septemberdagen hadde han tatt seg ned til gymsalen for å prate med venner.

Da terroristene kom, nektet han å følge ordren om å plassere bomber i gymsalen.

- Han nektet og sa han ikke ville gjøre det fordi det var barn inne i bygningen. Terroristene beordret ham ned på kne. Da han nektet, ble han skutt i beina. Så tok de livet av ham, forteller Khutistova.

Smertene slipper ikke taket.

- Men mennesket er laget slik at man blir vant med smerter. Og du fortsetter å leve livet med den smerten man har inne i seg. Jeg eksisterer, men jeg kan ikke nyte livet, sier Khutistova.

Vekker følelser

Den nye skolen ble åpnet mandag med statssekretær i Utenriksdepartementet, Espen Barth Eide, til stede. Åpningen vekker minner for flere av foreldrene som mistet barn i terrorangrepet.

- På en dag som ellers er preget av lykke for den nye skolen, er det mange rørte ansikter å se. I Beslan er det ikke mange som ikke på en aller annen måte er berørt av tragedien, sier Frode Mauring, som er koordinator for FN i Russland.

Svært mange av barna har fått grusomme inntrykk.

- I den russiske delen av Kaukasus er det mange barn som blir utsatt for traumer. Mange har sett ting de ikke burde ha sett, både her Beslan og andre steder som Tsjetsjenia, sier Mauring.

Arbeidet med å få barna til å fortelle og bearbeide inntrykkene vil ta lang tid, tror han.

- Tiden leger alle sår, men seks år er for knapp tid.