Spiller stormaktene mot hverandre

9. april 2009: I nærheten av grensen mellom Turkmenistan og Usbekistan eksploderer rørledningen Davletbat-Daryalik, som fører turkmensk gass til hovedeksportmarkedet Russland. Partene går i tottene på hverandre: Gazprom, det russiske oljeselskapet som kjøper den turkmenske gassen, skylder på utdatert infrastruktur.

Turkmenerne skylder på Gazprom, som like i forveien kuttet store deler av importen fra landet og dermed forårsaket for mye trykk i rørledningen. Forholdet mellom Russland og den tidligere Sovjetstaten kjølner betraktelig. Men turkmenerne har allerede funnet nye venner til å investere i landets massive olje- og gassreserver: Kina.

Spiller opp mot Russland

- Russland har vært den dominerende makten både økonomisk, politisk og militært i Sentral-Asia. Men ettersom særlig forholdet mellom Turkmenistan og Russland har vært på vei nedover, har Kina kommet inn. Turkmenistan har, om ikke brukt Kina, så i hvert fall spilt de to stormaktene opp mot hverandre, sier Henrik Bergsager, forsker ved Fridtjof Nansens Institutt.

I søndagens papirutgave av Aftenposten kan du lese om hvordan Kina har sikret seg rettigheter til viktige råvarer i krigsherjede Afghanistan. Men det er langt fra det eneste stedet i Sentral-Asia hvor Kina jakter råvarer.

Enorme summer

Allerede i 2006, tre år før eksplosjonen, signerte kineserne sin første avtale om leveranser av turkmensk gass, gjennom en ny rørledning som skulle bygges mellom landene av den kinesiske oljegiganten China National Petroleum Corporation (CNPC). Bare 28 måneder senere ble første del av rørledningen, som går fra Turkmenistan via Usbekistan og Kasakhstan til den kinesiske Xinjiang-provinsen, innviet.

Kina er i dag blitt Turkmenistans viktigste handelspartner, og har gitt landet lån på totalt 45 milliarder kroner, med et nytt, svært lån på gang. Kineserne er involvert i byggingen av verdens største gassfelt på land, Galkyniysh. De har også en avtale om gassleveranser fra Usbekistan.

Med Kasakhstan har Kina inngått en såkalt olje-for-lån-avtale på 55 milliarder kroner. Og under finanskrisen i 2009 tilbød Kina landene 55 milliarder kroner i lån gjennom den flernasjonale samarbeidsorganisasjonen Shanghai Cooperation Organisation. Mange frykter at avtalene gjør dem for avhengige av Kina, slik Aditya Malhotra skriver i novemberutgaven av IAGS Journal of Energy Security. Men den kinesiske innflytelsen vil ikke merkes militært, understreker Bergsager.

- Russland vil fortsette å opprettholde sin militære dominans i regionen. Dette er helt i tråd med Kinas politikk om ikke-intervensjon, slik vi også ser i Afrika. Det er de økonomiske rammebetingelsene bestemt i låneavtalene som vil sikre Kinas økonomiske og politiske posisjon og innflytelse, sier han.

En pris å betale?

De sentralasiatiske landene har noen av verdens største olje- og gassreserver og er derfor uhyre interessante for Kina, som trenger mer energi, og helst noe renere enn kull. Men ingen vet hva avtalene innebærer.

- I Kasakhstan er det en viss grad av innsyn i kontraktene – ikke fantastisk, men heller ikke så verst. I Turkmenistan, derimot, er det mye, mye verre. Vi vet ingenting om vilkårene for de kinesiske lånene: om noe tilbakebetales i gassleveranser, hvor lenge lånene varer, hvor mye kineserne betaler for gassen ... Vi vet det bare ikke, sier den anerkjente energisikkerhetsspesialisten John Roberts ved Platts. Han understreker at han ikke tror kineserne nødvendigvis er "slemme" – de investerer tross alt store mengder penger i disse landene.

- Det finnes ingen indikasjoner på at de betaler veldig lite for gassen. Men du kan jo gjøre denne øvelsen: sammenlign avstanden fra disse landene til Kina med for eksempel avstanden til Tyrkia eller India. Det burde være mulig å få i stand langt bedre avtaler med disse landene som ligger mye nærmere. Men med kineserne tror de at de får pengene rett i hendene. Spørsmålet er bare: får du virkelig det, eller må du betale alt tilbake? spør Roberts.

PS: Også med Russland har kineserne et utbredt energisamarbeid. Kina har inngått olje-for-lån-avtaler med russiske oljeselskaper verdt om lag 175 milliarder kroner.