Spørsmål og svar
om konflikten i Øst-Kongo

Hva handler konflikten i Øst-Kongo om?

Opprørsgeneralen Laurent Nkundas tropper gikk til angrep august og brøt dermed en fredsavtale med regjeringen fra januar.Nkunda er en ledende skikkelse i Banyamulenge, en kongolesisk minoritet av tutsier, samme folkegruppe som ble massakrert under folkemordet i Rwanda i 1994. Han hevder at han kjemper for å beskytte sitt folk i Kongo mot angrep fra blant andre hutuopprørere fra Rwanda som flyktet over grensen etter å ha gjennomført folkemordet mot tutsier der i 1994.

Nkunda krever også å få forhandle med regjeringen i Kinshasa. Han hevder at han har rikspolitiske ambisjoner og vil at myndighetene skal annullere en nylig inngått avtale med Kina om kjøp av coltan og gull fra de rike kildene i Øst-Kongo. Nkunda og hans CNDP (Nasjonalrådet for folkets forsvar) kan ha interesse av at det fortsatt skal være fritt frem for den som kan true med våpen å forsyne seg av disse naturrikdommene. Væpnede konflikter i Kongo har så å si bestandig hatt et grunnlag i strid om råderett over landets store mineralressurser.

Hvorfor har kampene brutt ut igjen?

Det er ikke utelukkende en krig. General Nkunda sier han kjemper for å beskytte tutsi-befolkningen fra overgrep utført av rwandiske hutuopprørere, noen av dem skal ha tatt del i massakren i Rwanda i 1994.

Den kongolesiske regjeringen har ofte lovet å avvæpne hutumilitsen og fordrive dem fra området, men har ikke gjort dette. Den siste tidsfristen skal ha vært i slutten av august, like før kampene brøt ut igjen.

Etter at Nkunda erklærte våpenhvile, fortalte han til nyhetsbyrået AP at han ønsket direkte samtaler med regjeringen for å drøfte motforestillingene han har mot en avtale verd fem milliarder dollar, som gir Kina tilgang til naturressurser i området. Det dreiser seg om gull og coltan, som benyttes for å lage mobiltelefoner.

Hva gjør regjeringen i Kongo?

Kinshasa nekter å forhandle med general Nkunda, mens noen av ministrene kaller ham en terrorist fordi opprørstyrken skal ha begått overgrep mot befolkningen. Men landets regjeringshær består av dårlig betalte og udisiplinerte soldater som ikke er i stand til å beskytte befolkningen i øst. Det er øst i Kongo president Joseph Kabila har høstet mye av sin støtte, blant folk som håpet at han endelig kunne klare å bringe fred til regionen.

Som general Nkunda ble Kabila født i skogsområdene i øst, og han er selv sønn av en opprørsleder.

I motsetning til nabolandet Rwanda, som har to etniske grupper – hutuer og tutsier- , er det minst et halvt dusin forskjellige folkegrupper i Øst-Kongo. Nande sies å være den største gruppen, mens andre består av mai-mai-folket, bambuti, hutu og tutsi-minoriteten. Mange gifter seg på tvers av etnisk tilhørighet.

Før borgerkrigen, var spenningen mellom folk knyttet til om man var landsbybeboer eller bodde i byene, om man var bonde i lavlandet eller drev kvegdrift i høylandet. Men fremveksten av de mange militsgruppene under krigen, endret dynamikken i området, og førte til at det ble ekstremt vanskelig for regjeringen å få kontroll over de enorme landområdene.

Får Nkunda støtte fra Rwanda?

Mye kan tyde på at Kongos ledere har rett når de beskylder regjeringen i Kigali for å støtte opprørsgeneralen. Rwanderne benekter beskyldningene om at de har sendt soldater og tunge våpen over grensen som hjelp til Nkunda. Uansett har de nok foreløpig interesse av at Nkunda forblir en militær kraft i Øst-Kongo:

Rwandas president Paul Kagame er den tidligere tutsiopprøreren som satte en stopper for folkemordet i 1994, da 800 000 mennesker ble drept. Fra ham og fra flere andre hold beskyldes den kongolesiske regjeringshæren for aktivt å samarbeide med hutugruppene som flyktet til Kongo etter å ha utført den ufattelige ugjerningen og som Rwanda fortsatt ser som en trussel. Anklagene mot korrupte kongolesiske militære går ut på at de forsyner hutumilits med våpen og samarbeider med dem om å plyndre Øst-Kongos mineralrikdommer. Sett fra Kigali kan derfor Nkunda være et effektivt pressmiddel for å få regjeringen i Kinshasa til omsider å leve opp til løfter om å avvæpne hutuene på Kongos territorium.

Hva gjør FN?

"Turister" kaller mange krigstrette og desillusjonerte sivile kongolesere FN-folkene. Og det er riktig at FN ikke klarer å oppfylle forventningene. Men selv FN-styrkens argeste kritikere kan ikke komme forbi at den siden den ble utplassert i 2000 har bidratt til økt sikkerhet for befolkningen i flere områder, til avvæpning av militsgrupper, samt folkeavstemning om grunnlov og valg som stort sett fikk godkjentstempel av det internasjonale samfunn. FN-styrken MONUC (Mission des Nations Unies en République Démocratique du Congo) er med sine 17 000 kvinner og menn den største noensinne, med et årlig budsjett på over 1,1 milliarder dollar. Men ifølge eksperter trenges det likevel betydelig større satsning dersom verdensorganisasjonen skal klare å gi effektiv hjelp til flere av de mange som trenger det i det enorme, sentralafrikanske landet. Styrken har et "robust" mandat og kan bruke de virkemidler den finner nødvendige for å forsvare sivile som trues direkte av vold og for å bidra til forbedring av sikkerhetssituasjonen i landet. Rent militært utgjør FN-soldater ofte støttetropper for kongolesiske regjeringsstyrkene og er ikke sjelden i direkte kamp med opprørsgrupper.

Hvordan er situasjonen for de sivile

Hjelpearbeidere er ekstremt bekymret for titusener av mennesker i området. Alle parter i konflikten beskyldes for å terrorisere sivilbefolkningen, spesielt i form av massevoldtekter. Mange av de om har flyktet til Goma sover under åpen himmel, og er avhengig av hjelp fra lokale innbyggere og hjelpeorganisasjoner for mat. Men noen har senere vendt hjem, til tross for risikoen, fordi det ikke finnes mat eller husly i byene.

De pågående kampene betyr også at det er nesten umulig å få hjelpen frem til befolkningen. FN frykter at folk dør av feilernæring og underernæring. Det rapporteres om at alle parter i konflikten tvinger barn til å delta i krigen.

Kilder: FN, Jeune Afrique, Le Monde, BBC.