Stevnemøte med historien

DET ER DAGEN hele verdens øyne rettes mot Washington. USA får en ny president. Han holder sin første tale etter at maktskiftet har skjedd, eden avlagt.

Det er kontrastenes dag, med alvor og fest, høytid og løssluppenhet, nostalgi og fremtidshåp. Det er en dag det amerikanske folk og dets ledere holder stevnemøte med historien, og absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Men presidentinnsettelsen i Washington er dessuten et gigantisk show – også det – med Capitol Hill som scene, bærende politiske institusjoner som kulisser, en hel verden som publikum og med landets nye president i hovedrollen.

Inntrykk.

I går var det likevel ikke det den offisielle seremonien som gjorde sterkest inntrykk på alle oss som fulgte begivenheten på TV-skjermen. Kanskje ikke engang Barack Obama selv, som førte seg med stil og verdighet, som nok en gang holdt en storslagen og denne gang en uventet konkret tale, som alltid fremført med stor musikalitet og retorisk kraft – og som for en gangs skyld avslørte en liten menneskelig svakhet da han måtte ha de første ordene i eden gjentatt av Høyesterettsjustitiarius John Roberts.

Det var noe som skjedde i seremoniens absolutte ytterkanter. TV-kameraene sveipet over mennesker som var kommet sammen i forsamlingshus over hele USA, i Detroit, i Chicago, i Memphis. Der satt svarte amerikanere og nikket bekreftende til hovedpoeng i Obamas tale. Mens tårene trillet.

Fortalte historien.

Obama selv kunne nøye seg med knappe referanser til det faktum at USA har fått sin første svarte president. Helt frem til i dag har han tvert om sett det som en fare at hans kandidatur og nå hans embetsgjerning først og fremst vil bli sett i et slikt perspektiv. Ansvar, samhold og nasjonale fellesverdier har vært hans grunntemaer, som de var det også i går.

Han behøvde ikke fortelle historien om hva det betyr at USAs 44. president er svart. Amerikanere som gråtende fulgte seremonien, gjorde det for ham.

Nøye avstemt.

Dette ga en understrøm av varme og sterke følelser også til seremonien selv, som er båret av det faste mønsteret, de nøye avstemte vekslingene mellom taler og kunstneriske innslag, der også lydkulissene bygger opp den fortettede og kontrastfylte stemningen: De feiende marsjene, fanfarene som hilser tidligere presidenter velkommen når de inntar sine plasser, den lave mumlingen da folkehavet sluttet seg til pastor Rick Warrens bønn. Og før det hele var i gang: Taktfaste rop fra folkehavet: «Obama! Obama!»

Det er sagt og skrevet spalte opp og spalte ned om forventninger til overtagelsen, inkludert Obamas tale, som han skal ha begynt å arbeide med få dager etter valgseieren i november. Hans 10 år gamle datter Malia sa det enklest og sterkest den dagen hun fikk vite at pappa skulle holde tale også på selve innsettelsesdagen: «Første afro–amerikanske president – den bør være bra!»

Tause vitner.

Nå er dagen over, talen holdt. Grunnloven og tradisjonene har laget den dreieboken innsettelsesseremonien følger, og det ble en seremoni preget av verdighet, høytid og håp.

Men alle tilskuerne som taust vitnet om hva som har løftet Obama frem, hva det har kostet, og den arven han står i gjeld til – det var viktigst av alt.

PER ANDERS MADSEN