Terroristene drepte Sidra (19)

Sidra Khalid ligger i en sprinkelseng dekket av et svart fløyelsteppe. Familien har nettopp rengjort kroppen hennes, som ble maltraktert av bomben tirsdag. Nå skal hun ut på sin siste reise – til en gravplass i Rawalpindi, Islamabads tvillingby.

Kvinnene i familien flokker rundt sengen, løfter på teppet, og hulker når de får et siste glimt av jentas ansikt. Mennene forsøker å holde gråten tilbake, men det er nytteløst: Leppene skjelver og tårene strømmer over et ungt liv som ble revet bort da en selvmordsbomber entret kantinen på International Islamic University denne uken.

Satt i kantinen.

–Disse menneskene er ikke muslimer, de er terrorister, sier Adeel Akthar, en gråtkvalt fetter.

Tirsdag var Sidra ferdig med de fleste forelesningene i 14-tiden, men hadde en ny forelesning klokken 17. Mattestudenten ventet i kantinen da bomben smalt. Samtidig eksploderte en annen bombe i universitetets sharialov-bygning. Seks personer ble drept, rundt 20 andre skadet.

Selvmordsangrepene føyde seg inn i rekken av terrorangrep som har rammet pakistanske byer de siste ukene, og bidro til at oktober regnes som en av de blodigste månedene på lenge. Få tviler nå på at krigen i Pakistan er eskalert. Mange tror den vil bli enda verre i månedene som kommer – noe som er katastrofale nyheter for fred og sikkerhet i regionen og internasjonalt.

«Geriljakrig».

Gårsdagens attentat er enda et tegn på dette. I går morges ble en brigadegeneral drept like etter at han forlot huset sitt i Islamabad. To bevæpnede menn på motorsykkel angrep da militærjeepen hans stod fast i rushtrafikken, løsnet skudd, drepte, og forsvant selv i trafikken.

Professor Khadim Hussain, leder ved tankesmien Aryana Insitute for Regional Research and Advocacy i Islamabad, advarer mot det han tror vil bli en snarlig geriljakrig i Pakistans byer, med skuddveksling, attentater og selvmordsangrep som sentrale ingredienser. For mens hæren er opptatt i Sør-Waziristan, der krigen har pågått i nesten en uke, vil dens fiender slå tilbake andre steder. Husseins tankesmie har observert at de militante har strømmet inn til Pakistans byer de siste månedene.

–Mer vil skje. Når operasjonen fortsetter i Sør-Waziristan, vil de militante legge de urbane sentrene, den sosiale psyken og institusjonene under press, sier han.

Støttet Taliban.

Hendelser lenge før Sidras fødsel skulle få betydning for hennes død. For selv om krigen i Pakistan kanskje kan virke ny, har den sine røtter langt tilbake.

Det finnes mange ulike forklaringer på akkurat hva det er som er gått så galt, men Rasul Bakhs Rias, professor i statsvitenskap ved Lahore University of Management Sciences (LUMS), mener det meste kan spores tilbake til Afghanistan. Han forteller historien om en feilslått strategi: Etter at Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979, støttet Pakistan de hellige krigerne som kjempet mot kommunistene. Senere anerkjentePakistan Taliban-regimet, som eneste land bortsett fra Saudi Arabia og De Forente Arabiske Emirater.

–Dagens situasjon kan knyttes til strategien på 1980-tallet. Ikke bare Pakistan, men også Vesten, så islamistene som lojale allierte mot kommunistene. Vi tenkte aldri at når kommunistene dro hjem, ville de vende sine våpen mot oss. Det var en kostbar feil, sier Rias.

Porøs grense.

Få år etter at NATO startet sin militæroperasjon i Afghanistan i 2001, ble ting verre i Pakistan. De to krigene henger nemlig sammen: Krigen i Pakistan kan neppe vinnes uten Afghanistan, eller motsatt. Grensen mellom de to landene er porøs, og opprøret på begge sider av grensen er ideologisk og til en viss grad logistisk sammenknyttet.

Selv om amerikanerne nok mister en del nattesøvn over den dystre utviklingen i Afghanistan, er Pakistan nok en enda større bekymring. Det som skjer i denne atombevæpnede staten vil få konsekvenser for fred og sikkerhet, ikke bare i regionen, men også internasjonalt.

Obama-administrasjonen betegner nå området som «Afpak». –Noen mener vi heller bør si «Pakaf», sier Stephen Cohen i tankesmien Brookings Institution til Financial Times og peker på oppfatningen om at Pakistan er viktigere enn Afghanistan.

–Jeg mener vi burde si «Pakpak». Det som skjer i Pakistan påvirker alles sikkerhet, sier han.

I graven.

Shahid Mahmood Malik, journalist for den statlige TV-kanalen PTV og en av Sidras slektninger, står ved graven mens imamen resiterer Koranen. Han mener Sidras død symboliserer at situasjonen i Pakistan er i ferd med å forverres – og han tror ikke på en snarlig bedring.

–Hun var en veldig flink student. Hun hadde fått stipend, og tok studiene veldig seriøst. Hun skulket aldri forelesninger. Noen ganger kunne hun ikke engang være med på familiesammenkomster fordi hun studerte, sier han.

Han tar en pause, ser bort på graven, der Sidras far, Khalid Hussein, gråter så den store magen rister. Lillebroren på ni år står ved siden av, stum og storøyd. Sidras spede kropp, tyllet inn i et hvitt laken, løftes forsiktig over fra sprinkelsengen til graven. Faren setter seg ned på huk og kaster sand over datteren. Begraver sin førstefødte med sine egne hender, mens ansiktet vrir seg i smerte.

–På denne tiden i går var dette en lykkelig familie. Nå vil den aldri mer bli den samme, sier Malik.

Atomtrussel.

Vestlige ledere og analytikere spør seg selv nå om Pakistans atomvåpen virkelig er trygge. Hillary Clinton, USAs utenriksminister, sier at hun tror den pakistanske staten har kontroll over masseødeleggelsesvåpnene.

–Hæren sier atomvåpnene er under full kontroll. Dersom de har rett, er det ingen fare for en atomkrig, ikke nå, sier Khadim Hussein.

De aller fleste pakistanske analytikere er enige med ham og Clinton. Resten krysser fingrene for at de selv tar feil.

Kort liv.

Bønnen er over, og slektningene rusler sakte bort fra gravplassen. En etter en gir de sine kondolanser og klemmer til Khalid Hussein, som veksler mellom å hikste høylytt og stirre stumt ut i luften. Til slutt er de borte, alle sammen, og tilbake finnes bare den stillheten som gjerne preger gravplasser.

En fremdeles varm jordhaug er dekket med gule og oransje blomster. Under ligger Sidra, som aldri mer skal smile eller pugge matte. Livet var over etter 19 år.