Les også:
Etter at Tony Blair gikk av som statsminister i juni i 2007, bitter og utslitt, har han knapt sagt ett ord om hva som egentlig foregikk bak dørene i Downing Street. I går kom boken som forteller det Tony Blair mener er sannheten om sine stormfulle og til slutt traumatiske år som Labours lengstsittende statsminister.
Forholdet til Brown
Tony Blair og Gordon Brown gikk fra å være nære politiske venner til å bli bitre rivaler. Da Blair ble valgt til leder i Labour i 1994, følte Brown seg dolket i ryggen. Da Blair ble statsminister i 1997 valgte han likevel å utnevne Brown til finansminister. Derfra startet et årelangt hat og elsk-forhold mellom de to. Blair beskriver Brown som brilliant, analytisk overlegen og med sterk gjennomføringsevne. Samtidig var han umulig, på grensen til gal, manipulerende og med null sosial intelligens. Blair skriver også at han i valget mellom å beholde eller kvitte seg med Brown, fryktet at det siste ville bli en katastrofe. Brown hadde en sterk maktbase på venstresiden i partiet. Det var bedre å ha ham inne i varmen, enn å risikere at han sto i spissen for en ødeleggende opposisjon på utsiden av regjeringsprosjektet.
Valgnederlaget 2010
Tony Blair innrømmer også i boken at han visste at Gordon Brown kom til å bli en katastrofe som statsminister og at partiet kom til å tape valget om de ikke var 100 prosent tro mot New Labour-verdiene. Det mislyktes Brown med. Politikken og strategien ble utydelig. Middelklassevelgerne, som hadde sikret Labour valgseieren både i 1997, 2001 og 2005, begynte igjen å frykte at Labour hadde blitt det gamle arbeiderpartiet, og rømte partiet, mener Blair.
Ny Labour-leder
Tony Blair gir ingen av lederkandidatene i Labour sin direkte støtte. Men ved hjelp av eliminasjonsmetoden, er det liten tvil om at han peker på David Miliband. Han advarer sterkt mot en ny venstredreining av Labour, noe han mener vil holde partiet utenfor regjeringskontorene i lang tid. Lillebror Ed, som støttes av fagbevegelsen og venstresiden i partiet, er ikke Blairs favoritt.
Den nye regjeringen
Tony Blair har på venstresiden i partiet alltid blitt oppfattet som en litt fremmed fugl, og enkelte har ment at han hørte hjemme hos de konservative. Selv skriver Blair at han aldri har vært i tvil om at hjertet hans banker for sosialdemokratiet, men at han er tilhenger av en tøff kriminalpolitikk og frykter en for sterk stat. Det er likevel oppsiktsvekkende når han omtaler David Camerons nye koalisjonsregjering som et modig prosjekt, og «en tory-versjon av New Labour.»
Irak-marerittet
Tony Blairs beslutning om å gå til krig i Irak i 2003, en krig FN ikke stilte seg bak, er den enkeltbeslutning som mer enn noe annet har heftet ved Tony Blairs ettermæle. Da Tony Blair tidligere i år vitnet i den store Irak-høringen, nektet han å beklage noe som helst. I boken er han langt mer nyansert. Han angrer fortsatt ikke på at han gikk til krig, men han beklager nå de konsekvenser krigen fikk. «Jeg tenker på dem som døde hver dag, jeg har grått mange tårer og jeg beklager av hele mitt hjerte tap av liv. Spesielt når den som tok beslutningen, fortsatt lever», skriver han.
Alkoholproblemer
Ettersom presset og problemene tårnet seg opp for Tony Blair, forteller han at han stadig oftere brukte alkohol for å stresse ned og slappe av. «Jeg drakk gjerne en whisky eller en gin-tonic før middag, og under middagen kunne det bli både ett og to glass, kanskje en halv flaske vin. Jeg mener selv jeg hadde kontroll, men jeg beveget meg farlig nær en grense», medgir han.
Diana og dronningen
Da prinsesse Diana døde, sviktet kongehuset katastrofalt, mener Blair. Han traff Diana bare en måned før hun ble drept, og han uttrykte da en viss uro over forholdet hun hadde innledet til Harrods-arvingen Dodi al-Fayed. Det mislikte Diana sterkt. «Hun var sjarmerende, jordnær og intelligent, men også overfølsom og manipulerende», skriver Blair. Etter begravelsen tilbrakte han en helg med Dronning Elizabeth på Balmoral slott. Ifølge Blair ble det lite hjertelig. «Jeg tror hun synes jeg var selvsikker og overlegen. Selv synes jeg hun fremsto som hoven», skriver Blair.
Dårlige manerer
Blair krydrer også boken med pikant sladder. Han omtaler Clintons utroskap med Monica Lewinsky, en affære han ikke forsvarer, men samtidig forsøker å forstå. Han skygger heller ikke unna pinlige avsløringer i eget parti, deriblant nestleder John Prescotts sengeakrobatikk. Den samme Prescott sjokkerte også prins Charles med dårlige manerer. Er det vanlig å ligge i stolen, spre bena og plassere tekopp og skål på magen, ville prinsen vite. Noe den smule overvektige Prescott hadde tillatt seg i møte med prinsen. Det var en av de få gangene Blair ble svar skyldig.
