Tortursjefen stilles til ansvar

– Få det barnet til å være stille, skrek lederne på stormøtet i landsbyen vest i Kambodsja.

En mann hadde reist seg for å ta tak i benet på den strigråtende, ett år gamle gutten. Lederen skulle slå ungen med en stokk for å få ham til å være stille en gang for alle.

Biens familie, som hadde forsøkt å flykte til Thailand, hadde berget seg med en løgn, og var deretter blitt sendt til en annen provins som brikker i Røde Khmers maoistiske utopi. Det var der han skrek slik som ett år gamle barn pleier å skrike.

I tre og et halvt år fra 1975 og fremover døde 1,7 millioner kambodsjanere, over en femtedel av befolkningen. De døde av sult, av sykdom, i arbeidsleirer, av tortur eller som følge av rene henrettelser.

Ville tilbake til "År null"

– Det handlet ikke om etnisk rensing. Kambodsjanere slo ihjel kambodsjanere. En liten gruppe ideologer, under ledelse av Pol Pot, ville i et sykt forsøk føre Kambodsja tilbake til «År null». De tegnet et bilde av et mønstersamfunn bygd på jordbruk, uten korrupt utdannelse, penger, religion og unødige menneskelige følelser. Organisasjonen styrte alt og drepte som den ville. Intellektuelle og lærere ble spesielt hardt rammet.

Når rettssaken med kambodsjanske og internasjonale dommere nå innledes, skjer det etter år med politisk sabotasje, korrupsjonsanklager, økonomiske vanskeligheter og forhandlinger mellom landets statsminister Hun Sen og FN. Historien lever fremdeles. Viktige poster i dagens kambodsjanske regjering innehas av tidligere ledere i Røde Khmer.

Hun Sen var selv en av dem, på lavt nivå, riktignok, og ingen av dem har følt at de kan komme godt ut av rettssaken.

Begrave historien

Alt i 1998 – samme år som Pol Pot døde – kunngjorde Hun Sen at den kambodsjanske befolkningen burde «grave et hull og begrave historien». Siden den gang har han gått med på at et fåtall av de gamle lederne skal stå til ansvar for det de har gjort.

Bien tilhører dem som ikke vil glemme. Det vil si, han husker ikke at han strigråt på landsbymøtet kun ett år gammel. Det har hans mor fortalt ham. Og det var hun som reddet livet hans. Da Røde Khmer-lederen gjorde seg klar til å slå ham ihjel med stokken, turte mammaen å bryte alle regler ved å be om å få forlate møtet. Derfor lever Bien i dag.

– Min mening er at rettferdigheten ikke vil komme. Pol Pot er død, og mange av dem som har betydning i Kambodsja i dag, var i Røde Khmer selv. De forsøker bare å få rettssaken til å trekke ut så lenge som mulig slik at de skyldige kan dø først, sier Bien.

Når den FN-støttede rettssaken innledes mot den 66 år gamle Kaning Guek Eav, også kjent som Duch og sjef for Røde Khmers største tortursentrum og fengsel, er det dette det snakkes om i gatene i Phnom Penh. Kritikere hevder at rettssaken kommer for sent, omfatter for få og kan bestrides.

En tredjedel av befolkningen mistenker, ifølge opinionsundersøkelser, at tribunalet ikke er nøytralt, trolig fordi kambodsjanske dommere er kjent for å være notorisk korrupte, og for å være uselvstendige overfor statsministeren. Samtidig støtter over 80 prosent av befolkningen tribunalet.

Dokumentasjon

En ting er klart: Hadde det ikke vært for det arbeidet til Youk Chhang og hans Kambodsjas dokumentasjonssenter hadde det knapt blitt noen rettssak.

– Dette er ikke bare en forbrytelse mot Kambodsjas befolkning, men mot hele menneskeheten. Og det her er bare begynnelsen, men det er viktig at vi starter et sted. Etter alle disse årene med venting kan rettssaken virkelig innledes, det er viktig for Kambodsjas historie slik at vi kan legge dette bak oss og vende blikket fremover, sier Youk Chhang på sitt kontor i Phnom Penh.

Dokumentene er blitt plassert i skudd- og brannsikre skap som bevoktes døgnet rundt.

– Jeg var sint og ville ha revansj, det var sånn det begynte, forklarer Youk Chhang.

Skar opp magen

Han var 14 år og ble tvunget av Røde Khmer til å arbeide på jordene. Han plukket sopp som vokste i landsbyen for å gi til sin gravide og sultne søster. For dette ble han satt i fengsel i flere uker. Søsteren ble senere anklaget for å ha stjålet ris og døde med magen oppskåret.

– Hadde jeg møtt landsbylederen, hadde jeg slått ham ihjel, sier Chhang. Men det drøyde 25 år.

Årene og alle intervjuene med Røde Khmer hadde gitt ham innsikt i at folk lett kunne havne på hverandres plasser på den tiden.

– Dette har vært vanskelig for hele det kambodsjanske samfunnet, også for Røde Khmer-lederne som ble med i bevegelsen og syntes de bare gjorde jobben sin. Det ingen forsto, var hvor mange som ble drept, sier Youk Chhang. Hans dokumentasjonssenter støttes økonomisk av USA og Sverige.

Sårene er ikke leget. Ved minnesmerket ved massegravene i Choeung Ek (ofte kalt Dødsmarkene) prikker en kvinne meg på armen. Vi står begge og kikker på ti hyller med hodeskaller, et uhyggelig minne om de 8985 kroppene som ble gravd frem her. – Se på hullene i skallene. De er slått ihjel med hakker, sier kvinnen. Det var slik de gjorde det. Jeg blir så sint. Det er bra rettssaken snart begynner.

Kuler til våpnene var unødig dyre, syntes Røde Khmer. Det kostet vestlig valuta. I stedet brukte de det de hadde, det viktigste var at det ble gjort stille, kjapt og billig. Henrettelsene skjedde nattetid i ly av mørket. Fremdeles stikker rester av de dødes klær opp av jorden.

Ifølge Peter Maguire, som har skrevet boken Facing Death in Cambodia, kan statsminister Hun Sens plan bestå i at det kun er tortursenterets sjef Duch som stilles for retten. Deretter håper han at de fire andre lederne – som alle er mellom 77 og 83 år og svake av sykdom – skal dø innen man rekker å stille dem til ansvar.

Ikke tid for klage

Andre eksperter hevder at den internasjonale domstolen kan lykkes i sine anstrengelser for å frigjøre seg fra den kambodsjanske regjeringen, og dermed sette nye eksempler for hvordan jus kan fungere i Kambodsja.

– Det er ikke tidspunktet for å klage over hvor lang tid det har tatt for å få til en rettssak. Det handler om Kambodsjas fremtid og hva vi kan gjenskape av samfunnet, sier Youk Chhang.