Under historiens dampveivals

Like nord for Beirut passerer veien over Nahr Kalb («Hundeelven »), hvor hærfører etter hærfører har skrevet inn sine navn, helt fra den egyptiske farao Ramses II startet tradisjonen i år 1290 før vår tidsregning. Her finnes minner om babylonske, assyriske, arabiske, britiske og franske erobrere, helt frem til første verdenskrig. De som mangler fra de siste 80 årene, er selvsagt syrere og israelere.Historisk. Dette forteller oss to ting: For det første at libaneserne er vant til at historien ruller over landet deres. For det andre at den gjerne gjør sin entré i form av fremmede erobrereGeografien forteller også sin historie i form av kyst og fjell. Kysten har åpnet Libanon for utenverdenen. Fjellene har gitt beskyttelse til minoriteter som har søkt tilflukt her, ofte etter å ha gått tapende ut av feider andre steder i Midtøsten. Dette har gitt Libanon et mangfold som i fredelige tider har vært en styrke. Men som ble en forbannelse under borgerkrigen som brøt ut i 1975, der landet ble sønderrevet både på grunn av indre motsetninger og fordi utenforstående makter grep inn, ofte i allianse med lokale partnere.Vendepunkt. et første vendepunktet i denne utviklingen kom i 1990, da borgerkrigen offisielt tok slutt og gjenoppbyggingen startet – i vesentlig grad ledet av den hjemvendte mangemilliardæren Rafiq al-Hariri. Som statsminister i flere perioder klarte han å få hele utviklingen inn på et nytt spor. Dermed skapte han en optimisme som førte til at mange utflyttede libanesere vendte hjem eller begynte å investere i ny virksomhet.Det andre vendepunktet kom i februar i fjor, da Hariri ble myrdet under omstendigheter som FN fortsatt holder på å granske, og der søkelyset ikke minst er rettet mot det syriske regimet og dets allierte i Libanon.Harme. På den positive siden førte drapet på Hariri til at syrerne ble tvunget til å trekke resten av sine styrker ut av Libanon etter at de opprinnelig hadde rykket inn på et tidlig stadium av borgerkrigen for å redde de kristne libaneserne fra nederlag. På den negative siden vendte det optimisme til pessimisme og skapte ny usikkerhet omkring Libanons evne til å komme på fote igjen.Pessimismen har også vært knyttet til de libanesiske myndigheters manglende evne til å avvæpne ulike militsgrupper, først og fremst Hizballah, som står spesielt sterkt sør i landet, og som har nære forbindelser til både Syria og Iran.Frykt. Det er på denne bakgrunn vi må se de siste par dagenes israelske angrep. Libaneserne hadde nå et lønnlig håp om at det tross alt skulle være mulig å fortsette gjenoppbyggingen av landet. Nå er håpet avløst av frykt for at den israelske militæraksjonen skal gi landet en varig knekk.Som Beirut-avisen Daily Star skrev i går: «Sivile libanesere, som er fullstendig ute av stand til å kontrollere de hendelser som utspiller seg, og som på ny befinner seg i sentrum av stormen, forbereder seg nå på det aller verste. Deres verste frykt er at mens de enda en gang hjelpeløst ser historien utspille seg i sitt land, vil selve løftet om Libanons gjenoppstandelse gå over i historien»